INEOS Capital: Intervju med Jim Ratcliffe

INEOS fortsetter å vokse og utvikle seg. Selskapet kom sterkere ut av nedgangen, forretningsområdene vokser og selskapet inngår strategiske samarbeidsavtaler i nye, fremvoksende markeder. Selskapet som man sa ble ‘kastet ut av resesjonen’ har uten tvil hatt en god utvikling gjennom 2010, og første halvår av 2011 ser bra ut, mens markedet har blitt dårligere mot slutten av året.

I dette intervjuet snakker Tom Crotty, Group Director for Corporate Affairs & Communications, åpenhjertig med Jim Ratcliffe om sine prioriteringer for INEOS, utfordringene selskapet står overfor og hvordan han ser på fremtiden.

Video

INEOS Capital Intervju

00:00

TC: Hvordan kan det ha seg at, til
tross for å være et av verdens ledende kjemikalieselskaper og nummer 318 på Fortune 500-listen, omtales fortsatt INEOS ofte som det største selskapet verden aldri har hørt om?

JR: Jeg antar at grunnen til at ingen har hørt om INEOS er at vi ikke har forbrukerprodukter. Vi berører derfor ikke mannen i gata på samme måte som kjente selskaper som verdens Coca Cola-selskaper, og andre selskaper som har likheter med INEOS, som et BP eller Exxon som har sine bensinstasjoner. Vi ble bedre kjent da vi kjøpte BP Chemicals, som var en stor transaksjon. På grunn av størrelsen av dette oppkjøpet var det uunngåelig at vi ikke ble godt kjent. Så jeg tror det er opp til oss å jobbe litt med vårt image. Det har ikke vært prioritert hittil fordi vi alltid har hatt fokus på forretningsdrift. Med tanke på politikere og unge, nyutdannede ingeniører og andre er det faktisk ganske viktig at folk kjenner til INEOS-navnet i større grad enn hva tilfellet er idag.

TC: Resultatene våre falt kraftig under nedgangsperioden i 2008/2009, men vi kom oss godt ut av det, hvordan ser du på INEOS i dag?

JR: Ja, vi så jo klart at inntjeningen og lønnsomheten
falt betraktelig under krisen, men det gjorde det jo for de fleste industriaktører Vi kom ganske godt ut av det, som du sier. Vi gjorde endringer, reduserte kostnader, og jeg tror vi kom bedre ut av det enn mange selskaper, spesielt innen vår bransje. Det var mange som ikke overlevde nedgangen som uten tvil var den verste vi har sett i vår yrkeskarriere. I dag er selskapet i mye, mye bedre form - gjelden har blitt redusert, handelen i første halvår i år har vært ekstremt god, og det var rimelig bra i fjor. Så jeg tror vi kan se ganske positivt på fremtiden.

TC: Vi har kommet ut av nedgangen i 2008 og 2009, men i det vi er kommet ovenpå står vi foran en ny finanskrise. Hva tror du dette vil bety for INEOS?

JR: Det er vanskelig å spå fremtiden. Jeg tror ikke vi kommer til å se et nytt 2008. Jeg tror utsiktene vi har hatt i et par år nå er at vi vil se en jevn forbedring fra krisen i 2008/2009, men at det ikke vil være en rett kurve. Det
vil være noen uroligheter langs veien, og jeg tror at det vi nå ser er en av de større urolighetene, men jeg tror ikke vi vil gå tilbake til 2008/2009. Jeg tror vi er i bedre stand til å håndtere bunnen av nedgangen. Kjemikalievirksomhet vil alltid gå i sykluser. Egentlig er det ikke noe poeng i å forutse disse svingningen. Hvis vi kunne gjøre det, er det enklere måter å tjene penger på! Jeg tror bare vi må sørge for å være i god form og godt forberedt ved bunnen av syklusen, og jeg mener vi er i ganske god form.

TC: Selskapet vokste svært raskt gjennom oppkjøp. Vi opplever nå en helt annen verden med mye mindre tilgjengelig kreditt. Hvordan vil dette endre forretningsmodellen vår fremover?

JR: Det at det er betydelig mindre tilgjengelig kreditt i den vestlige verden har uten tvil endret forretningsmodellen. Men vi ser også andre endringer i verden i disse dager, nemlig at den økonomiske tyngden flytter seg fra vest til øst. På bakgrunn av denne endringen, tror jeg vi vil oppleve at INEOS vil se mye mer mot øst, samtidig
som det også er tilgang på kreditt i øst. Hvor vi ser betydelig handelsunderskudd i vest, er det i øst betydelig handelsoverskudd, og noe av dette overskuddet tar veien inn i banksystemet og blir tilgjengelig som kreditt, så jeg tror vi vil se et INEOS som ser mot øst, mot et antall ulike prosjekter.

TC: Så nå har vi Joint Venture med PetroChina, med Styrolution og muligens med Sinopec. Tror du vi nå kommer til å bevege oss mot Midtøsten, og vil JV fungere der?

JR: Jeg tror at hvis du beveger deg til denne
delen av verden, som er veldig forskjellig fra vårt erfaringsgrunnlag, trenger du en partner. Hvis ikke kan du ende opp med problemer fordi lærekurven er ganske bratt og kan være veldig lang. Jeg tror det er riktigere for oss å ha partnere på steder som for eksempel Kina.

Vi har sett mot Midtøsten flere ganger. Hvis vi skulle velge å gå inn der, er jeg sikker på at vi vil ha en partner, men man må huske at det ikke er noen sluttmarkeder der. Ørkenen er ikke et selvsagt sted å lage kjemikalier. Det er et ganske vanskelig miljø og sluttproduktene må sendes ut. Det må derfor være gode grunner til å investere kapital i Midtøsten, og det betyr egentlig tilgang til konkurransedyktige råvarer. Det er egentlig fundamentet for utvikling i regionen, og selvfølgelig er det ikke så enkelt som man tror å få tilgang til disse billige råvarene. Det meste av arbeidet vårt i regionen har vært å utvikle forbindelser og identifisere råvarer.

TC: Selskapet jobber med en mulighet til å lage bioetanol fra avfall. Hvor stor er denne muligheten for INEOS?

JR: Det er den mest spennende muligheten i INEOS
i øyeblikket, definitivt vårt mest spennende prosjekt. Fordelen med akkurat denne teknologien er at den
er ekstremt fleksibel. Den kan bruke så å si enhver
type organisk avfall og vil konvertere det til etanol - et brennstoff, og eksportere litt elektrisitet til strømnettet.
Det er spennende. For det første er det mye organisk avfall rundt omkring i verden. Hvis du tar for eksempel sukkerindustrien. Den produserer sukker fra sukkerrør, men to tredjedeler av avfallet er søppel som blir til
overs. Dette søppelet kan omgjøres til brennstoff. Det er naturligvis mye husholdningsavfall i verden, og det er mye avfall fra byggebransjen, skogsdrift osv. Videre har verden et problem med drivstoff, siden olje vil bli dyrere når den blir mindre tilgjengelig. Så vi har en prosess som løser begge problemene - lager brennstoff av organisk avfall, og som i tillegg eksporterer litt elektrisitet.

For øyeblikket holdet vi på å bygge et anlegg i USA til omtrent $150m (kr. 900 mill.) Dette pilotanlegget som ligger i Floridia, vil bli satt i gang i 2012. Dersom det blir vellykket og dersom du er veldig, veldig optimistisk, kan du se for deg at disse anleggene blir bygget som Starbucks over hele verden, og konverterer en eller annen form for avfall. Landbruksavfall eller avfallet fra en liten tysk eller engelsk by blir til drivstoff som du kan fylle på bilen. Alternativt veldig store anlegg som konverterer avfallet fra Chicago til enorme mengder elektrisitet eller drivstoff. Det er som du skjønner, et veldig, veldig spennende prosjekt hvis det blir vellykket, og det bør
vi vite i 2012 eller 2013.

TC: Når du ser inn i fremtiden, hvordan tror du INEOS kan tiltrekke seg personer av riktig kaliber for at selskapet skal fortsette
å vokse?

JR: Tja, for det første vil jeg si at INEOS er en kapitalintensiv virksomhet. Vi er faktisk ikke så mange mennesker, så de menneskene vi har må være ekstremt godt kvalifiserte, noe som betyr at vi har mange med høyere universitetsutdannelse i organisasjonen. Vi overtok mange svært godt kvalifiserte ansatte fra de ulike oppkjøpene som alltid har blitt gjort fra større selskaper. I prosessen med å integrere disse selskapene i INEOS og i tillegg til nedgangsperioden i 2008/2009, har
vi imidlertid slanket organisasjonen og ikke rekruttert nye. Når vi ser tilbake i dag, tror jeg at det kanskje var
et feiltrinn, og det er definitivt veldig viktig i dag at vi fortsetter prosessen med å rekruttere nye ansatte fra øverste hylle. INEOS er et spennende sted å jobbe fordi folk får mye ansvar og kan bevege seg raskt gjennom organisasjonen i stor grad siden vi ikke har rekruttert
så mange nye ansatte de siste ti årene.

TC: Hvordan ser du på fremtiden for INEOS, hvor er selskapet om ti års tid?

JR: Tja, jeg har gitt opp å prøve å spå om fremtiden. Det er for vanskelig, i hvert fall ti år frem i tid. Det er vanskelig å forutse hvor INEOS vil befinne seg, selv om jeg styrer selskapet. Vi har vært opportunistiske de siste 12-13 årene. Jeg tror at de kommende årene , innen 2020/2025, vil vi se at forbruket av kjemikalier i bare Kina vil tilsvare resten av verden samlet sett. Kina vil være som en andre jordklode i form av kjemisk etterspørsel. Hvis de fortsetter å vokse med dagens hastighet, er det ikke noe spørsmål om de vil komme dit. De vil da være like store som Europa og Amerika til sammen! Hvis vi ser på våre anlegg har vi mange fenol-anlegg, vi har akrylnitril-anlegg osv. men alle er basert i Amerika eller Europa. Vi har ingenting i Kina, så jeg tror at om ti års tid vil jeg være overrasket hvis vi ikke har en tilstedeværelse og betydelig aktivitet i Kina. Det virker naturlig for meg dersom vi kan finne en fornuftig vei inn til disse områdene.

TC: Så, et siste spørsmål, hva er det som faktisk holder deg våken om natta?

JR: Manchester United som ble knust av Manchester City i slutten av oktober. 6 - 1!

Nei, alvorlig talt, det eneste som holder meg våken om natta, er sikkerheten. Det er øverst på agendaen hos INEOS, og vil alltid være øverst på agendaen hos INEOS. Det er alltid det første vi snakker om på styremøtene. Sikkerheten er alltid først på agendaen.

Financial Times

Etter den økonomiske nedgangen i 2009
så man en betydelig forbedring av INEOS’ inntekter, en trend som har fortsatt gjennom første halvår 2011. I andre halvår av 2011 har tilliten til den globale økonomien falt og etterspørselen har avtatt. Hva vil det bety for selskapet i 2012? John Reece deler sine synspunkter med INCH’ lesere.

INEOS vet hvordan en resesjon håndteres. Da nedgangen kom i 2008/2009, var selskapet raskt ute med å styre sine kontanter og kostnader. Alt som var kontrollerbart ble styrt nøye. Selskapet var godt forberedt da
den økonomiske nedgangen skylte over de fleste, om ikke alle selskapets markeder.

Med reduserte kostnader, høyere effektivitet og redusert arbeidskapital, uttalte enkelte da tingene gikk seg til, at INEOS «ble kastet ut av resesjonen».

«Fra 2009 til 2010 reduserte vi €200 mill. i faste kostnader, og vi har ikke latt disse komme tilbake. Det er en av grunnene til at vi fortsetter å være fremgangsrike», sier John Reece, Financial Director i INEOS AG.

Resultatene i 2010 bekreftet dette, med et årsresultat 70 % over resultatet i 2009. Siden etterspørselen fortsatte å øke så det også ut til at 2011 ville sette nye rekorder. Det første halvåret gjorde faktisk det. INEOS hadde to rekordgode kvartaler, og i september lå selskapet allerede foran 2010. Resultatene i første halvdel av 2011 var bedre enn hele 2009.

Selskapets struktur styrket seg også fundamentalt i 2011. I juli ble avtalen med PetroChina inngått, noe som la tilrette for et raffinerings-samarbeid med et av de største selskapene i verden. Dette er en avtale med veldig store endringer for gruppen. Blant annet ble bankgjelden nedbetalt med $1 milliard i hvilket bidro til å redusere gjelden fra 4,4 ganger EBITDA til omtrent 3,5 ganger EBITDA.

«Når det gjelder raffinering er at alt er ti ganger så stort som i våre andre virksomheter, så arbeidskapitalsvingningene er ti ganger så store, realinvesteringene er ti ganger så store. Å ta raffinering ut av konsernet og inn i en separat finansieringsstruktur utgjør en stor forskjell, og det er grunnen til at PetroChina er en avtale som betyr store endringer», seir John.

INEOS hadde svært god utvikling i første halvår av 2011, men dette ble snudd på hodet i andre halvår. Da en betydelig andel av selskapets produkter inngår i varige forbruksvarer, har virksomheten en tendens til å følge brutto nasjonalprodukt (BNP). Da tilliten til verdens økonomier begynte å svekkes i sommer var det ingen overraskelse at etterspørsel, marginer og fortjeneste fra INEOS-produkter falt betraktelig.

Video

Financial Times

00:00

I Europa har bekymringer rundt statsgjeld og det mulige utfallet
for euroen skapt en usikkerhet som har svekket etterspørselen. Etterspørselen har også blitt svekket i Nord-Amerika, men regionen fortsetter å vise god inntjening, delvis som et resultat av tilgang på billig skifergass. 50 % av driftsresultatet i år har kommet fra USA, og det er forventet at denne trenden vil fortsette.

I Kina har produksjonsaktiviteten falt i november for første gang
på nesten tre år og bidratt til usikkerhet i forhold til den globale økonomien, men INEOS forventer at veksten i dette markedet holder seg relativt sterk i et globalt perspektiv. Kinas økonomi hadde en vekst på 9,1% i tredje kvartal, noe lavere enn i andre kvartal da veksten var på 9,5%, men en misunnelsesverdig vekstrate.

«Vi forventer at veksten i Asia vil fortsette på sikt, til tross for en uunngåelig nedgang i øyeblikket», kommenterer John Reece.

«Beijing har iverksatt en ny runde med monetære lettelser etter to år med stadig strammere pengepolitikk. Ved å redusere kravene til bankenes innskudd i sentralbanken vil begrensningene på utlån lettes - noe som gir en tilførsel på ca. $63 milliarder til økonomien.»

INEOS er allerede godt plassert i Nord-Europa og Nord-Amerika, og ser nå mot det fjerne østen. En annen fordel med PetroChina-avtalen er at de to selskapene nå har et svært godt forhold, og håper å utvide dette ytterligere med planer om å utvide interessen til andre INEOS- produkter.

Global økonomisk og politisk uro har skapt en tilbakeholden stemning i mange markeder og ført til svekket etterspørsel i et antall sektorer mot utgangen av 2011. INEOS rapporterte et driftsresultat i tredje kvartal 2011 på €371 millioner, sammenlignet med €464 millioner i tredje kvartal 2010 og €576 millioner i andre kvartal 2011.

«Etterspørselen i fjerde kvartal er fortsatt svak, og vi forventer at dette vil fortsette i første og andre kvartal 2012 før ting gradvis vil begynne å ta seg opp i andre halvår», sier John Reece. «På dette tidspunktet ser vi 2012 som et år med stabil EBITDA. Men hvis du ser på tallene for reduserte kapitalinvesteringer og fordelene med redusert skatt i Sveits, vil vi fortsatt generere kontanter og nedbetale noe gjeld, som er vårt hovedmål.»

Et annet viktig mål, dersom vi igjen får et stabilt kredittmarked, er å gjøre en refinansiering. Vi har et sterkt ønske om å gjøre det i 2012.

«Jeg tror at når vi kommer til 2012, vil vi være fokusert på å få på plass en refinansiering. Det vil avhenge av kredittmarkedene, noe som er vanskelig å forutse i øyeblikket. Med det som foregår i Hellas er kredittmarkedene mye mer volatile enn kjemikaliemarkedene, men vi har tro på at det vil bedre seg. Det kommer mye likviditet inn i det amerikanske høyrentemarkedet, og derfor mener jeg vi absolutt bør tenke på å refinansiere i andre kvartal neste år.»

John avslutter: «INEOS er en virksomhet som
er tett knyttet til BNP. Råvarekjemikaliene våre ender enten opp som forbruksvarer eller varige forbruksvarer, så vi er alltid følsomme for global etterspørsel. Vi har imidlertid blitt stresstestet i den verste resesjonen vi har sett på 30 år, og vi er her fortsatt, og vår finansielle posisjonen er sterkere i dag enn den var da vi gikk inn i 2008. Vi må komme oss gjennom de økonomiske syklusene, det er ikke noe spørsmål om det, men jeg tror vi er godt rustet til å greie det.»

Sikkerhet Forst

Sikkerhet har topp prioritet for toppledelse og ansatte i INEOS’
15 operative virksomheter. Men kontinuerlig forbedring krever kontinuerlig fokus, og fra starten av 2012 vil selskapet forplikte seg på et nytt nivå.

INEOS kan notere seg for en positiv trend innen sikkerhet i de individuelle forretningsenhetene. I januar vil Tony Traynor, Group Operations Director i INEOS, overta ansvaret for helse, miljø og sikkerhet (HMS) på konsernnivå og ha en sentral lederrolle innen prosessikkerhet og sikkerhetskultur. «Min rolle», sier han, «handler helt og holdent om å få ting til å skje og sørge for at vi får mest mulig ut av ‘best practice’ fra alle våre forretningsenheter og andre i bransjen.»

Traynor vil i sin stilling få oversikt over hele selskapet. «Dette innebærer at dersom vi oppdager en utvikling som må tas fatt
i, vil jeg kunne jobbe sammmen med ledelsen [i virksomhetene] rundt eventuelle problemer», sier Traynor. Han vil også gjennomgå resultatene fra undersøkelser rundt nestenulykker og hendelser som forekommer, og sørge for at eventuelle problemer blir tatt opp og at kunnskapen deles.

Han forklarer at det alltid har vært viktig at alle INEOS-virksomheter rapporterer månedlig om alle kritiske sikkerhets-spørsmål og utstyrs pålitelighet, med driftsledere som svarer direkte til CEO ved hver virksomhet. Dette fokuset har allerede betalt seg. Skadefrekvensen for INEOS-ansatte og kontraktører er halvert to ganger i løpet av siste tiår, fra 0,81 klassifiserte skader per 100.000 arbeidstimer i 2002 til 0,19 i 2011.

I form av nøkkelparametre fokuserer INEOS mest på personskader, hensyn til miljøet og brudd på forskrifter, utstyrstilstand og utslipp, inspeksjonsfrekvens og forekomst av nestenulykker. «For sistnevnte», sier Traynor, «er det et viktig system på plass for rapportering og vurdering av nestenulykker. Desto flere nestenulykker vi vet om, jo større er muligheten til å lære av disse og unngå virkelige ulykker. På grunn av dette oppmuntrer vi aktivt staben til å rapportere alle nestenulykker.»

Traynor, som har bakgrunn fra produksjon hos ICI Acrylics før han ble operations director,
først hos INEOS Chlor og deretter hos INEOS Refining, forklarer at som virksomhet har INEOS tre kritiske suksessfaktorer. «Nummer 1 er å drive anleggene våre på en trygg måte. Nummer 2 er å drive anleggene så hardt vi kan og nummer 3 er å drive med et lavest mulig kostnadsnivå. Effektivitet, pålitelighet og driftssikkerhet henger sammen og er kritiske for suksessen ved alle våre virksomheter.»

For å drive frem forbedringer innen sikkerhet, har Traynor ledet et initiativ hos INEOS’ team for håndtering av prosessikkerhet. Målsetningen har vært å utvikle to sett med 10 hovedpunkter som skal sette standarden for hele selskapet. Disse har blitt utviklet på bakgrunn av erfaringer og kunnskap internt i INEOS gjennom tidene, men har også tatt med ekstern kunnskap, tilegnet fra kjente hendelser som BPs eksplosjon i Texas City og tankeksplosjonen i Buncefield i Storbritannia.

Traynor er godt rustet til å dra nytte av denne eksterne kunnskapen siden han var leder for Storbritannias Process Safety Leadership Group som ble etablert i 2007 etter Buncefield, med ansvar for å utvikle høye standarder innen prosessikkerhetsledelse og å implementere Buncefield-granskningens anbefalinger i hele bransjen.

Traynor forklarer at ett sett prinsipper handler om prosessikkerhetsledelse, mens det andre settet dreier seg om den menneskelige faktoren, eller sikkerhetskultur og adferd. Han legger vekt på at «dette ikke er prosedyrer som vi fremlegger, men prinsipper som beskriver måten vi opererer på». Disse vil bli kommunisert ut til alle i selskapet i løpet av 2012.

«Prosessikkerhetsprinsippene rettes mot den tekniske standarden for å sikre at godt lederskap og riktige verdier er på plass og at utstyret er i god stand», sier Traynor. «For sikker drift ønsker vi alltid å holde anlegget i best mulig stand, dette betyr å sette sikkerhet foran produksjon. Det er en rekke ting som må være på plass, som erfarne ansatte med riktig opplæring. Det er viktig å vedlikeholde anleggsutstyret riktig, med tilstrekkelig mengde vedlikehold for å sikre at det er i god stand. Vi ønsker å unngå utslipp, og det er grunnlaget for sikkerheten ved anleggene våre.»

«Når det gjelder menneskelige faktorer», tilføyer han, «dreier det seg egentlig om å formidle riktige verdier og riktig adferd, slik at folk forstår at vi ikke setter produksjonen foran deres sikkerhet. Vi forventer ikke at enkeltpersoner ved anleggene skal utsette seg for risiko, så vi må fremme riktig kultur og sørge for at gode sikkerhetstiltak er på plass.»

Traynor sier videre «at prinsippene er generelle, slik at de vil beskytte alle som jobber ved et INEOS-anlegg. Vi ønsker ikke ulike verdier ved de individuelle anleggene, og vi ønsker ikke forskjellsbehandling mellom INEOS-ansatte og kontraktører.»

Gitt INEOS’ historie med vekst gjennom oppkjøp, har det vært et bredt spekter av ulike kulturer i gruppen. «Men», sier Traynor, «sikkerhet har vår høyeste prioritet, og på dette fundamentet skaper vi felles verdier og prinsipper. Hvordan disse til syvende og sist blir formidlet vil være påvirket av kultur, men det viktigste er at de blir formidlet.»

Taylor vet at han bygger videre på en allerede solid sikkerhetshistorie, og en han ønsker å utvikle videre. INEOS befinner seg innen det øverste kvartilet av petrokjemiske selskaper
målt i klassifiserte skadeforekomster. «Noen produsenter», legger han til, «har dobbelt så høye forekomster som INEOS. Men på den andre siden», bemerker han, «ser vi på Exxon Mobil som er best i klassen, vi er ikke like flinke som dem ennå, men vi ligger ikke så veldig langt etter!»

I det kommende året i sin nye rolle vil Traynor legge vekt på sin iver etter å se kontinuerlige forbedringer innen helse, miljø og sikkerhet. Hans vil prioritere å besøke INEOS-anlegg for
å diskutere sine synspunkter og dele sine tanker bak de to prinsippsettene. «Jeg vil at folk skal forstå dem, ta dem til seg og implementere dem», påpeker han.

«Selvsagt», erkjenner han, «starter ikke virksomhetene fra null. Alle virksomhetene har allerede sine egne sikkerhetssystemer på plass. Det jeg ønsker er at de tar de nye prinsippene og sammenligner dem mot de eksisterende. Sånn kan de lære og bevege seg fremover. Sett over ett i konsernet, tror jeg vi kan øke læringsprosessen og slik at vi vil kunne registrere stadig bedre resultater», konkluderer Traynor.

Utenfor rekkevidde

Når jeg svarer oppriktig på spørsmålet: «Hvordan er det egentlig å vinne OL?» virker det som om mottakeren alltid
føler seg litt snytt. Vurder selv - for det første, til tross for tilbakeslag har jeg aldri tvilt på at jeg ville vinne en gullmedalje. For det andre har troen på å vinne vært en uvurderlig hjelp til å sette og nå mål på andre områder.

Riktig nok vil det å si at du kommer til å vinne OL, vitne om en viss selvtillit. Uansett hvilket mål du sikter mot, vil du aldri nå det målet uten å ha lagt en god plan for å komme dit. Det å ha en plan for å komme fra dagens nivå til et nivå som gir deg mulighet til å vinne et mesterskap har gitt meg troen på at hvis veien er lagt, er alt mulig.

Jeg skjønner at dette svaret kan virke følelsesløst, for det å løpe foran 100.000 mennesker er en fenomenal opplevelse, men jeg kan også trekke parallellen til den siste scenen i Rocky 3. Apollo Creed og Rocky Balboa, med seier hver fra sine forrige kamper, i et tomt treningsstudio for å få vite hvem som egentlig er best. Jeg forstår at det ikke er den beste sammenligningen, men det handler mer om personlig tilfredsstillelse enn offentlig oppmerksomhet.

Da jeg ble ferdig med skolen, begynte jeg å ro i samme klubb som Steve Redgrave (som allerede hadde et par olympiske medaljer i skapet) og tenkte at hvis jeg kunne slå ham en gang i måneden, øke det til en gang i uka, og til slutt hver dag,
ville jeg bevise at jeg hadde talentet til å vinne i mesterskapene. Steve trengte også litt overtalelse, han hadde trent meg under forberedelsene til juniorverdens-mesterskapet. Under den første treningen gikk jeg rundt, så jeg tenkte at det ikke var det beste tidspunktet å fortelle at vi om ti års tid kom til å kjempe sammen under OL.

Det scenariet så heller ikke sannsynlig ut syv år senere. Jeg hadde blitt tatt ut til OL i Barcelona i 1992, men brakk skuldra under en rugbykamp. Jeg ble senere tilbudt å reise som reserve, men i motsetning til i fotball, når konkurransen er igang, kan du ikke akkurat forvente å bli kastet ut i båten hvis ting ikke går etter planen. Så jeg valgte å
ikke dra. På den ene siden hadde jeg en morsom sommer, på den andre mistet jeg sponsorstøtten, så jeg måtte kombinere treningen med en jobb da jeg forberedte meg frem mot Atlanta-OL i 1996.

Forskjellen mellom å være idrettsutøver på
heltid og å kombinere jobb med trening er ikke treningsmengden, men den tilgjengelige tiden
for å la kroppen hvile og hente seg inn. Jeg
dro til Atlanta-lekene og fikk halsbetennelse på åpningsdagen, antagelig på grunn av et forsømt immunsystem, så jeg tilbrakte olympiaden i karantene. Dette var de andre olympiske lekene jeg hadde blitt tatt ut til, men jeg hadde fortsatt ikke vært på startstreken.

1996 var et forferdelig OL for det britiske laget,
vi vant bare en gullmedalje med Redgrave og Pinsent. Steve kunngjorde at han skulle ro firer
uten styrmann i Sydney-OL. Selv med mine enkle matteferdigheter skjønte jeg at de trengte to personer til. Utvelgelsesprosessen er mer objektiv enn subjektiv, i motsetning til å se hvem som passer best med Wayne Rooney i angrep. Hvis jeg gjorde det bra i alle utvelgelseskriteriene, til tross for å være en ‘uheldig’ idrettsutøver tidligere, ville det være umulig for meg å bli utelatt.

Kriteriene inkluderte fartsprøver på romaskinene, vekter i treningsrommet, kapproing i egne båter
hvor du ble satt i par med noen med tilsvarende hastighet, og deretter ville de to beste parene utgjøre de fire.

Våre fire som rodde under OL i Sydney i 2000 ble sjøsatt første gang i april 1997. Treneren vår sa: «Det er ett løp dere vil bli bedømt fra, og det skjer den 23. september 2000, kl. 10.30. For å garantere at dere vinner, må den dårligste blant dere være bedre enn den beste hos noen av de andre.»

Det var mantraet vi trente med, og vi så på alle konkurranser vi vant som om vi hadde tapt, for å tvinge oss til å gjøre nye fremskritt. Vi hadde ikke regler om tro på personlig ansvar. Hvis du ikke kunne stole på at noen passet på seg selv utenfor treningsfeltet, så kunne du ikke stole på dem halvveis i OL-finalen når kroppen din skriker om å stoppe.

Vi vant i Sydney, og Steve greide bare så vidt å holde seg på podiet. Da vi kom tilbake til båtskuret sa treneren vår: «Det var ikke spesielt bra», og han ba oss om å rangere løpet på en skala fra én til
ti. Det høyeste tallet var seks. Hvis vi skulle være ærlige, hadde vi ikke hevet det dårligste løpet vårt til å være godt nok til å vinne, men ved å sette høye standarder var et gjennomsnittlig løp nok.

Jeg var ikke sikker på om jeg skulle fortsette til OL i Athen. Treneren merket det, og kom bort til meg på flyplassen i Sydney, og på sin mindre taktfulle måte sa han: «Alle kan vinne én gang, skikkelige mestere gjør det en gang til.» Så da var jeg med på laget i fire år til.

Da Steve Redgrave endelig hadde lagt badebuksa
på hylla, rodde jeg og Matt Pinsent dobbeltsculler. Vi gjorde det bra i et par år og vant to VM-gull og slo verdensrekorden da vi tok gull nummer to. Det var på dette punktet vi brøt den gyldne regelen og så på en seier som en seier. Vi hadde satt en ny standard som konkurrentene våre trodde var mulig, men vi hadde ingen fremgang gjennom den lange vintertreningen. Derfor fikk vi gjennomgå det neste året. Jeg liker
å tro at hvis jeg hadde trent og konkurrert godt og fortsatt tapt, ville jeg ha akseptert at motstanderne
var bedre, men det å ikke ha gitt oss selv det beste utgangspunktet for å vinne, var uakseptabelt.

Usain Bolt viste med 9,69 de andre sprinterne hva som var mulig på 100-meter under OL i Beijing. Neste år vant han VM med 9,58. Dersom han ikke hadde forbedret seg, ville Tyson Gay vunnet da han tok sølv på 9,69.

Tilbake til det våte element. Etter å ha blitt slått i VM i 2003 mente treneren vår at vårt beste var godt nok til å vinne, men vi hadde ikke vist hva verken vår dårligste eller en gjennomsnittlig konkurranse var. Så Matt og jeg gikk tilbake til firer uten styrmann bare tre måneder før Athen-OL i 2004. Bare seks uker før lekene måtte vi gjøre en endring i laget på grunn av en skade, så konkurransen i OL ville bli vår første konkurranse sammen.

Vi hadde begrenset tid til å lære og stole på hverandre og ikke bruke omrokeringen etter skaden som et påskudd til å senke forventningene. For å
få så mye fart som mulig ut av båten, skapte vi et miljø med total åpenhet hvor kritiske kommentarer ble oppmuntret og fulgt opp uten sure miner. Matt og jeg hadde antagelig blitt for fokuserte på å bare vinne, så vi hevet hodene og tok vare på og brukte omfanget av olympiaden til å heve prestasjonene.

På dagen for den olympiske finalen trodde vi at
vårt beste var godt nok, men siden vi ikke hadde konkurrert før, var vi ikke sikre. Hvis vi hadde
lyttet til de som la begrensninger på våre mulige prestasjoner hadde vi aldri vunnet. Da vi tok seieren med 0,08 var det ikke mye feilmargin.

Utenfor idretten har jeg lært om faren ved å sette begrensninger. Jeg ble påkjørt med sykkelen min av en tankbil i USA for et år siden, og hvis jeg hadde godtatt ‘ekspertenes’ prognoser for bedring, hadde det også gått den veien. Men ved å tro at jeg ville komme tilbake til der jeg var før, ga jeg meg selv den beste muligheten til å lykkes.

Så hvis jeg har lært noe, er det å sørge for at ditt verste er bedre enn deres beste. Ta en seier som et tap og ikke la noen legge begrensninger på mulighetene dine.

Se hvor du går: «Euro-sykdommen» og globale konsekvenser

Den europeiske økonomien har stagnert betraktelig i de siste to kvartalene. Vi forventer en svak nedgang i BNP
i 2012. Den europeiske sentralbanken har kuttet styringsrenten med ytterligere 0,25 % i desember, og vi forventer flere kutt i 2012. 

Den labre økonomiske veksten i eurosonen skjuler betydelige forskjeller i økonomisk vekst mellom medlemslandene. Vi forventer at veksten i Tyskland, Finland og Østerrike samt andre såkalte ‘kjerneland’ vil overgå veksten i sydlige land som Italia, Spania, Hellas og Portugal. Hovedårsaken til denne vekstforskjellen er (a) forskjeller i økonomisk konkurranseevne, (b) gjeldsbyrden i regjering og deler av privat sektor og (c) ulik effekt av sjokkene i den finansielle sektoren. Fortsatte betydelige handelsunderskudd i Hellas, Portugal og Spania er en indikasjon på at ytterligere og betydelige endringer fortsatt er nødvendig, gitt disse landenes høye utenlandsgjeld.

Offentlige utgifter varierer betydelig mellom kjernelandene og medlemslandene i Sør-Europa. I Italia steg for eksempel renten på 2-årige statsobligasjoner til over 7
% i november før den falt til det nåværende nivået på rundt 6 %. Sammenlignbare tyske renter ligger på rundt 0,3 %. Som et resultat vil næringslivet i Italia og andre sør-europeiske land ha mye høyere finansieringskostnader enn næringslivet i Tyskland, Nederland og Østerrike. Selskaper som vurderer fremtidig vekst vil sannsynligvis være forsiktige med å investere i Sør-Europa inntil regjeringene viser at de er i stand til å vise kontroll over pengepolitikken og kraftig økonomisk liberalisering.

Grunnen til svak vekst i euroområdet og forskjellene mellom landene er mange og sammensatte. Når det er sagt, er dette de viktigste underliggende årsakene på nåværende tidspunkt:

• Utenlandsk etterspørsel har sunket betraktelig i de siste kvartalene: den kraftige oppgangen i global inflasjon i første halvår av 2011 har redusert forbrukernes reelle kjøpekraft betydelig. Stigende renter påvirket også den globale etterspørselen i høy grad, spesielt i de fleste store vekstmarkedene. Nedgangen i utenlandsk etterspørsel var spesielt merkbar i ledende eksportøkonomier i euroområdet som Tyskland, og er svært synlig for eksempel i ordretilgangen hos tyske fabrikker (figur 1).

• I løpet av sommeren og høsten ble måtte Spania, Italia, Portugal, Hellas og Frankrike innføre flere strenge tiltak for å svare på investorenes økende bekymringer rundt bærekraftige offentlige finanser. Vi anslår at dette vil redusere den reelle økonomiske veksten i 2011/12 med rundt ett prosentpoeng.

• Intensiveringen av statsgjeldskrisen i fjerde kvartal 2011 har ført deler av euroområdet til randen av betydelig strammere finansieringsvilkår.

Til tross for den alvorlige utviklingen i euroområdet har flere regioner på et globalt nivå vist økt stabilitet (som USA og store deler av Asia).

Noen av disse effektene er forbigående, som den brå oppgangen forbundet med gjenoppbyggingen i Japan. Likevel burde effekten av redusert inflasjon globalt styrke etterspørselen fremover, samtidig som det burde gi sentralbankene i vekstøkonomier rom for en mer liberal pengepolitikk (som vi allerede ser i reduksjon av reservekravene i den kinesiske sentralbanken). Bedre salgstall i detaljhandelen i USA de siste månedene er ett eksempel på dette. Gitt en veldig moderat innhenting i den globale etterspørselen virker det sannsynlig at euroområdet kan unngå en dyp resesjon hvis spredningen av problemene i den finansielle sektoren fra Hellas og Italia/Spania kan forhindres med samordnede tiltak.

Avslutningsvis er vi fortsatt veldig tilbakeholdne når det gjelder utsiktene i Europa, inkludert Sentral- og Øst-Europa (som henger vesentlig sammen med euroområdet). Investorer og globale selskaper bør fokusere på de raskt voksende vekstmarkedene i Asia og Latin-Amerika med stabile politiske regimer. Blant industrilandene vil investorene mest sannsynlig fokusere på Canada, Australia/New Zealand og de nordiske landene.

Alles øyne på Kina

Sist uke markerte Kina sitt tiårsjubileum for sin tilslutning til Verdens handelsorganisasjon (WTO). I Beijing den 11. desember 2011 i et forum til minne om begivenheten, sa generaldirektør i WTO Pascal Lamy, følgende i sin tale: «Ti år er et langt minutt i Kinas tusen års historie. Og likevel har disse ti årene vitnet om en enestående transformasjon av Kinas økonomi og samfunn.»

Både i Kina og rundt om i verden er denne årsdagen av langt større viktighet enn bare reduserte barrierer for kinesiske markeder.

«Kinas voldsomme vekst begynte ikke i desember 2001», fortsetter Patrick Lamy. «Den begynte før de sluttet seg til WTO. Men å gå inn i WTO ble ansett som et middel for å forankre reformene og følge opp transformeringen. Medlemskapet i WTO har fungert som en stabilisator og katalysator i Kinas økonomiske take-off.»

Video

Alles øyne på Kina

00:00

I 1980, i starten av reformen og perioden hvor de åpnet seg opp mot omverdenen, representerte Kina kun 2% av verdens økonomiske produksjon. I 2010 har dette tallet steget til rundt 14%, og Kina passerte Japan ved å bli nummer to blant verdens viktigste økonomier. Innen 2016 forventer Det internasjonale pengeforbundet (IMF) at tallet vil stige til rundt 18 % og dermed plassere Kina over USA på toppen av tabellen.

Ettersom Kina har utviklet seg til verdens viktigste handelsnasjon har også deres handelsdata blitt en viktig indikator på den økonomiske velferden i verden. Det burde derfor ikke være noen overraskelse å se at informasjonsdata som belyser deres eksport- og importvekst viste en reduksjon i november, en klar indikasjon på den globale økonomiske nedgangen.

Ferske handelsdata viser at Kinas eksport økte med 13,8% i november sammenliknet med samme tid for ett år siden, noe langsommere enn veksten i oktober som var
på 15,9%. Importen økte med 22,1% sammenlignet med samme periode året før, mindre enn økningen på 28,7% en måned tidligere. Selv om vekstratene i det siste har vært noe svakere, er vekstprognosene for regionen på lang sikt fortsatt imponerende. Ifølge kalkuleringer forventes det at Kinas samlede import de neste fem årene vil kunne overstige $ 8000 milliarder, og gi enorme muligheter for forretninger rundt om i verden.

Det er ikke overraskende at denne vekstraten har skapt en unik etterspørsel etter olje, og det er derfor ikke så rart at selskapet PetroChina opplever noen av de største inntektene i Kina og nå er et av de største oljeselskapene i verden.

Selskapets nylige oppkjøp av 50% av INEOS’ raffineriforetak gir PetroChina et perfekt springbrett for å utvide sin portefølje mot Europa, og for INEOS gir dette en ny partner som har stor innflytelse i Kina. Med en avtale verdt i overkant av $ 1 milliard har PetroChina og INEOS dannet fellesforetak innen handels- og raffineriaktiviteter med forbindelser til raffinerivirksomheter i Grangemouth i Skottland og Lavera i Frankrike. Det strategiske partnerskapet styrker den langsiktige bærekraften for begge raffinerier, som igjen fører til ytterligere investeringer, økt forsyningssikkerhet, arbeidsplasser, kompetanse og konkurransedyktighet på det europeiske markedet. Det er fordeler for begge selskapene, og disse er på ingen måte begrenset til en raffineringsbransje på $ 15 milliarder.

INEOS har vært raske til å bygge på interessen som PetroChina- avtalen har generert. Den nylige «China Petroleum Chemical International» - konferansen i Tianjin hadde bred deltakelse fra mange av verdens ledende aktører, inkludert INEOS.

«Kina er virkelig der hvor veksten befinner seg i verden», kommenterte Tom Crotty, Group Director for Corporate Affairs and Communication, INEOS Group. «Vi ser vekstrater på 10 - 15 % i den kjemiske industrien, og for et selskap som INEOS er det hvor vi må være.»

I tillegg til å gi holde en god tale til konferansen, snakket Tom Crotty og INEOS Oxide CEO Hans Casier med mange av Kinas ledende petrokjemiske industriskikkelser da de besøkte Tianjin Economic Technology Development Area (TEDA), utviklingsområdet like utenfor Tianjin der store multinasjonale selskaper som Motorola, Toyota og Samsung allerede har virksomheter. Det nåværende konstruksjonsprogrammet i Bohai Bay gir løfter om å være en ideell beliggenhet for landenes blomstrende petrokjemiske virksomhet.

Ved å belyse tempoet for endring, beskriver Tom TEDA-anlegget: «Utviklingen av den nye havnen utenfor Tianjin er et klassisk eksempel på hva som foregår på innsiden av Kina og i hvilket raskt tempo utviklingen finner sted. Området var en sjø for to år siden. Siden da har kanalene blitt renset og en ny havn bygget. Et nytt raffineri på 30 millioner tonn og et komplett kjemisk kompleks skal bygges på baksiden av denne infrastrukturen. Dette vil kunne gi enorme muligheter for INEOS.»

Selv om Kinas begrensede naturressurser og de miljømessige konsekvensene av landets raske utvikling viser seg å være tilbakeholdende faktorer, representerer Kina per i
dag virkelig et mulighetenes land, og for de som har de nødvendige ressursene og kompetansen, står døren uten tvil på vidt gap.

«Den kinesiske petrokjemiske industrien har utviklet seg over de siste 30 årene, og vi har 1,3 milliarder innbyggere og derfor en svært høy etterspørsel etter energi, samt et meget stort energimarked», sier Lee Wongwu, styreleder i China Petroleum and Chemical Industry Federation. «INEOS har en svært stor innflytelse på den globale petrokjemiske industrien, og vi ønsker dere velkommen til Kina og til å investere i Kina, og jeg ser frem til å samarbeide mer med dere i fremtiden.»

Siden 1973 har virksomheten som nå er INEOS Technologies, med suksess lisensiert teknologi for å gripe muligheten den økende etterspørselen etter kjemikalier i Kina byr på. Som partner av en rekke ledende kjemiske bedrifter i Kina, har selskapet i løpet
av denne perioden lisensiert over 11 millioner tonn med kjemisk kapasitet. INEOS Technologies kjenner i dag Kina godt, med over 38 års erfaring, som en ledende global lisenshaver av polyolefin, polystyren, nitriler, vinyler og klor-alkali teknologier i dette store verdensmarkedet.

Andre INEOS-foretak slutter seg også til for å møte Kinas behov. I begynnelsen av dette året (2011) signerte INEOS Phenol en intensjonsavtale med Sinopec for å bygge og drive et $ 500 millioners produksjonssted for fenol og aceton ved Nanjing Chemical Industrial Park i Jiangsu-provinsen.

INEOS’ kontor i Shanghai er for tiden hjemmet til en salgsdivisjon som representerer Technologies, O&P Europe og Phenol. Men i et land hvis horisont strekker seg over det ene enorme byggeprosjektet etter det andre og ser ut til per i dag å være en drivkraft for økonomisk vekst, hvem vet hvilke endringer som venter framover for Roger Wang og resten av INEOS’ team i Shanghai?

Til debatt: er kjernekraft storbritannias beste håp for et liv etter oljen?

Konsekvensene etter krisen ved det japanske kjernekraftverket Fukushima Dai-ichi, den verste strålingskatastrofen siden nedsmeltingen i tsjernobyl for 25 år siden, har ført til reaksjoner over hele verden. En næring som var klar
for en global renessanse er blitt lammet av tvil. land rundt om i verden har opplevd at energipolitikken deres er blitt angrepet både fra opposisjonspartiene og den offentlige opinionen. EU har gått inn for at alle kjernekraftanlegg må ‘stresstestes’, mens Kina, USa, Sveits, India og tyskland har kansellert godkjenningen av nye anlegg. Den britiske energiministeren, chris Huhne,
har også beordret kontroll av sikkerheten ved alle britiske kjernekraftanlegg. Fukushima-krisen har understreket farene ved gamle kjernekraftanlegg i en tid da råoljeprisene har skutt i været til rekordhøyder som følge av den politiske uroen som feier over det oljerike Midtøsten.

Er kjernekraften Storbritannias eneste håp for en energisikker fremtid? Finnes det bedre alternativer? Eller må vi velge å vende tilbake til fossile drivstoffer og stadige strømutfall?

FOR:

ANTIKJERNEKRAFTREAKSJONEN PÅ FUKUSHIMA ER ULYKKESPROFETIER

Ingen energikilde kan noen gang bli 100 prosent risikofri, men farene knyttet til kjernekraften er blitt betydelig overdrevet av hva The Telegraphs Brendan O’Neil kaller ‘katastrofister’. The Financial Times påstår at «fakta forsvinner opp i skyene på grunn av frykten kjernekraftulykkene lager,» og
det er klart at Fukushima-tragedien har bygd opp under den latente frykten for kjernekraft som har naget oss siden 1970-årene. Panikken som oppsto rundt hendelser som Three Mile Island, har ført til tilsvarende, overdrevne erklæringer om sikkerheten, men de fleste oppfordringene om å avskaffe kjernekraften, ser bort fra forskjellen i alder, utforming og miljørisiko mellom Fukushima og Storbritannia. I Guardian uttalte George Monbiot: «Som følge av Fukushima-katastrofen er jeg ikke lenger kjernekraftnøytral. Nå støtter jeg den. Et 40 år gammelt, falleferdig anlegg med utilstrekkelige sikkerhetsstandard ble rammet av et monsterjordskjelv og en enorm tsunami. Men ennå har ikke en eneste en fått en dødelig strålingsdose.»

KJERNEKRAFT ER AVGJØRENDE FOR ENERGISIKKERHETEN

Den politiske uroen som har feid over kysten av Nord-Afrika og inn over statene i Persiabukta, utgjør en reell trussel for den britiske energisikkerheten. Oljearbeidere er blitt tvunget til å forlate Jemen og Libya da begge landene opplevde borgerkrig. Libya var Storbritannias tredje største leverandør av olje i 2010. Sammen med avhengigheten av naturgass fra russiske myndigheter som allerede har dokumentert sin vilje til å stenge av leveransene, blir behovet for fortsatt innenlandsk avhengighet av kjernekraft meget åpenbar. En hvitebok fra det britiske handelsdepartementet om kjernekraftstatenes fremtid fastslår at «kjernekrafttilførsel er en stabil og moden næring», og at ekspansjonen av kjernekraften i Storbritannia «vil kunne føre til et redusert behov for gassleveranser som er tyngre konsentrert i politisk ustabile land.»

KJERNEKRAFTENERGI ER AVGJØRENDE FOR Å BREMSE KLIMAENDRINGEN

Storbritannia har foreslått å redusere sine karbonutslipp med 80 prosent innen 2050. For å
få til det må kjernekraften tas med i den blandingen av energikilder som Storbritannia bruker. Dagens langsiktige energistrategi er basert på et treegget angrep som omfatter et engasjement for kjernekraftenergi, utvikling av mer fornybar energi som kraft fra vind og hav og ny karbonfangstteknologi for å dempe miljøvirkningene fra kraftverk som bruker fossilt brennstoff.
å fjerne kjernekraften fra dette regnestykket vil kreve massive ekstrainvesteringer i fornybare energikilder, slik som Tim Yeo, konservativ partileder, peker på: «Andre former for lavkarbonenergi som solkraft og offshore-vind er dyrere enn kjernekraften. Solen og vinden er ikke pålitelige elektrisitetsgeneratorer – på skyete eller stille dager produserer de ikke noe. Derfor må de støttes opp av pålitelige kraftkilder.»

TIDEN HAR LØPT UT FOR BÆREKRAFTIGE ALTERNATIVER

Med unntak av ett skal Storbritannias ti nåværende kjernekraftverk etter planen stenges innen 2023, og åtte anlegg er planlagt som erstatninger. EUs utslippsregler innebærer at innen 2015 vil de fleste av landets kullbaserte kraftverk også måtte stenge, noe som skaper et underskudd i det nasjonale nettet som kan føre til slike stadige strømutfall som plaget landet i 1970-årene. Tim Yeo uttalte: «Det er meget sannsynelig at uten nye kjernekraftverk, vil vi simpelthen ikke ha nok strømproduksjon i tide til å erstatte det dagens kjernekraft bidrar med.» Alternativene tilgjenglige for stater som har sluttet med kjernekraft er begrenset, og som George Monbiot hevdet i Guardian, vil svaret være «ikke ved, vann, vind eller sol, men fossilt drivstoff,» og «etter alle beregninger ... er kull 100 ganger verre enn kjernekraft.» Selv om investeringene til utforskingen av grønn teknologi er imponerende, må vi bygge nye kjernekraftverk hvis vi skal kunne tilfredsstille våre energibehov i fremtiden.

DET ER RETNINGEN MYNDIGHETENE MÅ GÅ

John McNamara hos Nuclear Industry Association, som gir råd til myndighetene om energiforsyningen, mener at selv om myndighetene må lytte til allmennheten og deres bekymringer etter Fukushima, «så er det knyttet risikoer til alle energikilder, og vi må planlegge en sikker, solid og lavkarbonbasert fremtid for å kunne drive økonomien vår fremover.» Han tilføyde at dagens samling av britiske kjernekraftanlegg har fremragende sikkerhetsmeritter og er en svært viktig del av vår lavkarbonbaserte krafttilførsel.

MOT:

EN NEDSMELTING LIK DEN I FUKUSHIMA KAN SKJE HER

Det er galskap å se bort fra de farene Fukushima-katastrofen har satt fokus på. Kjernekraft er ikke bare en tydelig og overhengende fare, men òg en tidsinnstilt bombe for barnebarna våre. Faktum
er at så sent som i september i fjor innrømmet EDF å ikke ha fulgt korrekte prosedyrer, noe som førte til «uforutsette driftsstanser» i to reaktorer ved Torness i East Lothian. Hendelsen, som ble understreket i en rapport fra Nuclear Installation Inspectorate, viser at man aldri kan beskytte seg mot inkompetanse og menneskelige feil. «Alle disse hendelsene burde få alarmklokkene til å ringe høyt», uttalte kjernekraftrådgiveren Pete Roche. Brahma Chellaney, professor i strategiske studier ved Center for Policy Research i New Delhi, tilføyer at stigende havnivåer innebærer en alvorlig trussel mot anleggene langs kysten. «Mange kjernekraftverk langs kysten i Storbritannia ligger kun noen få meter over havnivået.»

KJERNEKRAFT ER EN SIKKERHETSRISIKO

Ekspresidenten i Sovjet, Mikhail Gorbatsjov, har uttalt seg om terroristtrusselen som henger over land med kjernekraft. Han sa: «Etter store skader forårsaket av terrorister i New York, Moskva, Madrid, Tokyo, Bali og andre steder i løpet av de siste 15 årene, må vi grundig vurdere sårbarheten til reaktordrivstoff, lagerplasser for brukte drivstoffer og relaterte, spaltbare materialer og mulighetene for sabotasje, angrep og tyveri.» Selv om Storbritannia ikke behøver å kjempe med miljørisikoer man forbinder med landene langs Stillehavs-kysten, for eksempel Japan og California, er det en realitet i en moderne verden at Storbritannia er mål for terrorangrep.

‘GRØNN’ KJERNEKRAFT ER EN MYTE

Påstandene om at kjernekraft er det ‘grønne’ alternativet og karbonfritt, er noe misvisende fordi det fullstendig ser bort fra drivhusgassene som genereres ved selve byggingen av anlegget, lagringen av atomavfall og utvinningen av uranet som er drivkraften. En rapport fra 2008 fra Det internasjonale energibyrået viste at hvis den globale kjernekraftproduksjonen ble firedoblet, ville det likevel kun utgjøre ti prosent av verdens energiproduksjon i 2050. Greenpeace har uttalt at dette ekspansjonsnivået kun vil senke de globale karbonutslippene med fire prosent. Problemene med gammelt avfall utgjør òg en reell miljøtrussel som vil vare i tiår fremover. I 2006 advarte Gordon McKerron, formann i komiteen for håndtering av radioaktivt avfall, myndighetene om at: «Vi har 50-års historie med ikke å finne frem til et langvarig forvaltningsalternativ for svært farlig, radioaktivt avfall.»

STORBRITANNIA BURDE LEDE AN NåR DET GJELDER ALTERNATIVT DRIVSTOFF

Storbritannia har potensialet til å lede verden når det gjelder fornybare energikilder som vil gjøre det mulig å finne noe annet enn kjernekraften uten å sette energisikkerheten på spill. Men vi henger dessverre bak nasjoner som Tyskland, med solcellepanel på takene som produserer mer energi enn Fukushima-anlegget. I oktober 2010 skrinla myndighetene planer om å investere i en demning på 16 kilometer tvers over Severn-elvemunningen, og som kunne ha produsert ‘grønn’ elektrisitet. Isteden godkjente de åtte nye kjernekraftanlegg som for tiden er under vurdering. Da uttalte energiminister Chris Huhne: «Vi trenger investeringer i nye og ulike energikilder for å gi Storbritannia kraft.» Likevel ser det ut til at finansminister George Osborne i stor grad har lagt tyngde bak kjernekraftnæringen fordi det siste budsjettet så ut til å subsidiere kjernekraftnæringen ved å la den nyetablerte Green Investment Bank gi lån til selskaper som ønsker å bygge nye kjernekraftverk og introduserte et minsteprissystem for kull som vil føre til at kjernekraftselskaper får en gevinst på 1,3-3 milliarder britiske pund. Det grønne parlamentsmedlemmet Caroline Lucas kalte dette «et forræderi mot miljøet vårt».

FOLK VIL HA FORNYBAR ENERGI, IKKE KJERNEKRAFT

En undersøkelse etter Fukushima gjennomført av Friends of The Earth, viser at 75 prosent nå ønsker at myndighetene skal investere i energieffektiv eller fornybar energi, mens bare ni prosent ønsker flere investeringer i kjernekraft. Craig Bennett, direktør for politikk og kampanjer hos Friends of the Earth UK, uttalte at meningsmålingen viste at myndighetenes utvidelsesplaner for kjernekraft var «i utakt med opinionen», og at de «straks burde sette nytt fokus på energipolitikken» før de fortsatte byggingen av åtte nye kjernekraftverk.

Denne debatten er hentet fra In-Debate Magazine.
 Se www.in-debate.com for å abonnere på deres ukentlige Fully Briefed newsletter

Utskifting av hydrocracker reaktor ved Lavera

Lavera-raffineriet er for tiden i gang med å installere to nye reaktorer i hydrocrackerenheten for å erstatte tre reaktorer som er utgått på tid i forhold til mekanisk levetid. Investeringene, som utgjør nesten 40 millioner euro, vil bidra til å opprettholde Lavera-raffineriets effektivitet og funksjonsstabilitet.

Hydrocrackeren er en kostbar, ny enhet og en større bidragsyter til raffineriets lønnsomhet. Den omgjør billig vakuumgassolje til kostbar diesel og dyrt flydrivstoff.

De nåværende reaktorene er over 40 år gamle og har arbeidet lojalt i et høyt presset, hydrogenrikt reaktormiljø under høye temperaturer. De nye reaktorene som er utformet for å arbeide sikkert og effektivt under slike forhold, gjør mest mulig ut av de siste fremskrittene innen metallurgi og er fremstilt av støpt vanadium og modifisert kromstål med et rustfritt stålbelegg.

For å gi deg et inntrykk av størrelsen på denne investeringen: Hver av beholderne veier opp mot 420 tonn og er fremstilt av stål som er mer enn 185 mm tykt. Digre kraner og spesialtransport var nødvendig for å manøvrere de to reaktorene på plass. Takket være trygge og svært nøyaktige operasjoner er reaktorene nå installert og klare for den endelige tie-ins. Oppstarten er planlagt til juni 2012.

INEOS Oxide skal utvide Etyliden-Norbornylen kapasiteten (ENB)

Den 6. desember bekreftet INEOS Oxide at selskapet har planer om å utvide sin kapasitet innen etyliden-norbornylen (ENB). Som en del av sin vekststrategi planlegger selskapet å bygge et nytt, verdensdekkende anlegg i Sørøst-Asia. Studier for valg av lokalisering og råvareleveransedrøftinger er nå i gang med utsikter for anleggsstart ikke senere enn 2015.

«Vi tror at den pågående, globale veksten og mulige krav om nybygging fra ENBs kunder, spesielt innen EPDM, vil kreve ny ENB-kapasitet, og vi tror at Sørøst-Asia er det rette stedet for oss å gå inn i disse vekstmarkedene,» uttalte Hans Casier, CEO INEOS Oxide.

«Vi er glade for å kunne komme med denne kunngjøringen som vil sette INEOS i stand til fortsatt å støtte opp om kundene etter hvert som deres forretningsvirksomhet vokser. Tidsplanleggingen av enheten avhenger av sluttføringen av råvareleveranseavtalene, tillatelser og en grundig undersøkelse rundt byggteknisk utforming».

ENB brukes primært i produksjonen av etylen-propylen-diene-gummi (EPDM), en særdeles slitasje- og værresistent, høytytende gummi som i stigende grad brukes i biler, hvitevarer og bygningsbransjen. Det brukes også i den kostbare parfyme- og smaksnæringen som en luktforsterker.