BELGIENS VOKSENDE INDUSTRI

BELGIENS kemikalieindustri trives ikke bare. Den vokser også.

Essenscia, den belgiske sammenslutning for kemikalieindustrien, udtalte, at dette var et resultat af, at man altid stræber efter at være et skridt foran konkurrenterne ved at fokusere på innovation, hvad enten det er nye produkter, en kvalitetsmæssig infrastruktur, energibesparelser eller ved at hyre de bedste folk.

“Vi står over for udfordringer, men vi har fortsat tiltro til, at vi kan klare dem,” udtalte administrerende direktør Yves Verschueren.

Industrien beskæftiger ca. 90.000 personer direkte, og flere og flere bliver ansat hvert år.

“Det står i skarp kontrast til andre industrielle sektorer, hvor man har oplevet et tab af arbejdspladser,” sagde han.

Sektorens årlige bidrag til Belgiens bruttonationalprodukt ligger på ca. 16 milliarder euro.

“Det er virkeligt en industri, som er af yderste vigtighed for landet,” sagde Yves.

Som sådan har den en vis indflydelse.

“Succesrige virksomheder som INEOS har en vigtig rolle at spille i at hjælpe vores statslige myndigheder med at forstå, at investeringer kun vil blive foretaget, hvis forholdene fortsætter med at være de rette her,” sagde han. “Og det omfatter lavere udgifter til energi.”

Belgierne står dog over for andre udfordringer, lige som resten af Vesteuropa.

“Unge mennesker har i vid udstrækning mistet interessen for videnskab, matematik og ingeniørfagene,” sagde Yves.

Holger Laqua, fabrikschef for INEOS Oxide i Zwijndrecht i Antwerpen, er enig i dette.

“Vores produktionssted er meget teknisk orienteret, og det er lidt af en udfordring at finde gode teknikere,” sagde han. “Vi går ud og besøger skoler for at forklare, hvad vi foretager os, og hvad vi producerer, fordi vi er nødt til at få børn til at tænke over faget allerede fra 12 års alderen.”

Essenscia besøger også skoler og har indrettet videnskabsparker og museer for at ændre folks opfattelse og vise børn, at svaret på de mest udfordrende problemstillinger i dag vil komme fra kemikalieindustrien.

“Vi er nødt til at åbne deres øjne og vise dem, hvad kemikalieindustrien allerede gør for at skabe et mere bæredygtigt samfund og tage fat på klimaændringer,” sagde Yves.

Og med 2.600 ledige stillinger, der forventes årligt i de kommende år til at erstatte dem, som går på pension, vil det blive stadigt vigtigere.

BP SÆLGER FORTIES PIPELINE SYSTEM TIL INEOS

INEOS har indgået en handel på 250 millioner dollars om at købe BP’s Forties Pipeline Systems (FPS), som leverer ca. 40 % af Storbritanniens olie og gas fra Nordsøen.

Salget af det 378 km lange rørledningssystem blev aftalt i denne måned, under forudsætning af godkendelser fra myndighederne og tredjeparter.

Da rørledningen først blev åbnet i 1975, transporterede den olie fra BP’s Forties-felt, som dengang var Storbritanniens første, større offshoreoliefelt, hovedsageligt til Grangemouth raffinaderiet og petrokemianlægget i Skotland.

Den gang ejede BP både raffinaderiet og kemikalieanlægget, men solgte dem begge til INEOS i 2005.

I dag forbinder rørledningen 85 olie- og gasaktiver i Nordsøen med det britiske hovedland og INEOSanlægget i Grangemouth, hvor 20 % af olien, der går igennem rørledningen, forsyner raffinaderiet, som så leverer 80 % af Skotlands brændstof.

INEOS’ bestyrelsesformand og grundlægger, Jim Ratcliffe, beskrev FPS-foretagendet som et britisk, strategisk aktiv.

“INEOS vil kunne producere højere nyttevirkning og hjælpe med at sikre en konkurrencedygtig, langsigtet fremtid for denne vigtige del af den britiske olie- og gasinfrastruktur,” sagde han.

Sidste år var rørledningens daglige gennemløb 445.000 tønder olie og 3.500 ton rågas. Den kan imidlertid transportere 575.000 tønder olie om dagen.

De 300 personer, som betjener og støtter FPSforetagendet i Kinneil, Grangemouth, Dalmeny og offshore forventes at blive medarbejdere hos INEOS Upstream.

INEOS leverer allerede gas til mange tusinde britiske hjem efter beslutningen om at købe Breagh- og Clipper South-gasfelterne i den sydlige del af Nordsøen fra Letter One i 2015.

Ved underskrivelse af handlen vil ejerskab og drift af FPS-foretagendet, Kinneil-terminal- og gasbehandlingsanlægget, Dalmeny-terminalen, anlæg i Aberdeen, Forties Unity Platform og den forbundne infrastruktur blive overdraget til INEOS.

“Dette er en meget vigtig handel for INEOS,” udtalte Jim. “Erhvervelsen forener Nordsø- og Grangemouth-aktiverne under INEOS ejerskabet. INEOS er nu den eneste britiske virksomhed med raffinaderiog petrokemiaktiver direkte integreret i Nordsøen.”

INEOS’ SKIFERGASFORETAGENDER KLARER DEN FØRSTE UDFORDRING

INEOS, som nu har mere end 1,2 millioner hektar land i Storbritannien til at søge efter skifergas, håber på at gå fra planlægning til udførelse i år. Og de fokuserer i øjeblikket på Derbyshire

INEOS er stadig engageret i at gå videre med skifergasefterforskningen i Storbritannien.

Man håber på at bore den første lodrette prøvebrønd i år på en grund i nærheden af Derbyshire landsbyen Marsh Lane for at afprøve klippens karakter flere tusinde fod under jordens overflade.

I marts vedtog Derbyshire kommune, at INEOS ikke behøvede at udføre en miljøeffektvurdering, før de indsender en detaljerede ansøgning om tilladelse til at bore i Bramleymoor Lane.

“Vi er meget tilfredse med den beslutning,” sagde Tom Pickering, INEOS Shale driftschef. “Men selv om screeningen viste, at der ikke var noget behov for en vurdering ved denne lejlighed, vil vi naturligvis foretage en, hvor der er et tydeligt behov for, at vi gør det.”

Til trods for kommunens beslutning forsøger han at forsikre indbyggerne i landsbyen, som muligvis er bekymrede over indvirkningen på miljøet, om at deres synspunkter stadig vil blive taget i betragtning.

“Selvom det ikke kræves af os at fuldføre en formel vurdering om indvirkningen, vil alle forskellige miljøovervejelser, blive taget op til overvejelse som et led i vores ansøgning om tilladelse,” sagde han.

Planerne, som vil blive udarbejdet efter et møde med medlemmer af lokalsamfundet, vil omfatte en rapport om brugen af vand, økologi, støj, landskab og visuelle indvirkninger samt kulturarv.

“Vi ønsker at sikre, at disse vigtige spørgsmål er blevet debatteret, overvejet og forstået, før vi indsender vores ansøgning,” sagde Tom.

Når brønden er blevet boret, vil prøver af klippen blive analyseret i et laboratorium.

“Vi er nødt til at identificere de geologiske kendetegn i klippen og dens gasproducerende egenskaber,” sagde Tom.

INEOS mener, at Storbritannien er nødt til at tænke over, hvor de skal få deres energi fra, eftersom kul- og atomkraftværker lukker. Storbritanniens sidste kulmine, Kellingley Colliery i North Yorkshire, lukkede i december 2015, hvorved man afsluttede det århundreder lange kapitel med dybe kulminer i Storbritannien.

“Udvinding af skifergas drejer sig ikke om at bruge mere fossilt brændstof,” sagde Tom. “Det er om at erstatte kul og bruge vores egen gas i stedet for at importere.”

Tidligere i år tilstod miljøforeningen Friends of the Earth, at de havde vildledt offentligheden med hensyn til fracking.

Det engelske reklametilsyn The Advertising Standards Authority dømte, at miljøforeningen ikke havde noget bevis på, at den væske, som bruges til fracking, indeholder kemikalier, der er giftige for menneskers helbred.

Tilsynets dybdegående 14 måneders undersøgelse viste også, at miljøgruppen ikke kunne lægge beviser til grund for deres påstand om, at fracking i USA havde medført en stigning i antallet af astma, og at offentligheden i Storbritannien ville blive udsat for en lignende risiko, hvis de bor eller arbejder i nærheden af et fracking-anlæg.

FOE påstod også fejlagtigt, at fracking ville føre til faldende huspriser og øge risikoen for kræft.

“Disse falske påstande har dannet grundlag for FOE’s fordrejede modstand imod fracking,” sagde Tom.

Han sagde, at INEOS ønsker en ‘voksen, videnskabeligt baseret debat’ baseret på sandheden.

“Storbritanniens energi- og produktionssektorer er alt for vigtige til at man lader falsk information påvirke debatten,” sagde han. “Desværre ønsker Friends of the Earth og Friends of the Earth Scotland ikke at snakke med os.”

MARIAH NÆRMER SIG OLYMPISK HÆDER

Sucess foder sucess. Søger du efter et bevis på dette, så mod INEOS’ Andy Bell, Far af to skøjteløbere i verdensklasse

SPORT bygger ikke karakter, det afslører den.

En mand, som er helt enig med den afdøde basketballspiller John Woodens synspunkt, er INEOS’ Andy Bell.

Han er far til to piger, som begge er skøjteløbere i verdensklasse.

“Det vigtigste var, at de blev til bedre personer,” sagde han. “Vi var overhovedet ikke interesserede i at opdrage to primadonnaer.“

Hans ældste datter Morgan på 25 står på skøjter for Disney on Ice og rejser hele verden rundt som Anna fra filmen Frozen. Hans yngste datter Mariah på 20 år er nu meget tæt på at komme med på næste års amerikanske OL-hold.

Andy og hans kone Kendra forstår vigtigheden af at have en stærk arbejdsetik. Og det er en holdning, de har givet videre til deres børn.

“Du er nødt til at elske rutinen ved træning og hårdt arbejde,” sagde Andy. “Du skal have lidenskab for det, du laver. Vi fokuserede aldrig på deres resultater, men i stedet på deres arbejdsetik og de bestræbelser, de gjorde sig. Det er en maraton, ikke en slutspurt. Så mange forældre til unge atleter fatter det ikke og presser deres børn. Desværre holder de fleste aldrig særligt længe.”

Andy er ligeledes lidenskabelig for det arbejde, han laver for INEOS.

Han var medvirkende til at hjælpe INEOS med at indgå handler med amerikanske virksomheder som en del af deres banebrydende beslutning om at afskibe skifergas fra USA til Europa.

I næsten seks år har han arbejdet utrætteligt på det, som blev kendt som Mariner Projektet, hvor han stod i spidsen for forhandlinger om de 15-årige terminal- og forsyningsaftaler.

“Tidligere mødte vi en del skepsis med hensyn til vores evne til at fuldføre projektet,” sagde han. “Men mange af de forhold, som startede fra uopfordrede telefonopringninger, er nu meget strategiske partnerskaber.”

Der var dog svære tider, og for at klare den tog Andy inspiration fra sin datter.

“Mange gange, når tingene ikke gik godt, fandt jeg en hel del styrke i at tænke på, hvordan Mariah kom frem inden for skøjteverdenen, højdepunkterne og lavpunkterne, og hvordan det til sidst vil lykkes dig, hvis du bare klør på med hovedet holdt højt,” sagde han.

Den eneste ulempe er, at han tilbringer det meste af ugen i Houston i Texas, eller i Pittsburgh eller Philadelphia – ca. 1.600km fra familiens hjem i Monument i Colorado.

“Det er hårdt, men min primære rolle er, så godt jeg kan, at finansiere hendes stræben og give hende det bedste træningsmiljø, vi har råd til,” sagde han. “Min kone har det tunge læs med den daglige støtte, og hun er fantastisk.”

Han sagde, at de har været nødt til at give afkald på visse ting.

“Der har været en del, men vores primære mål som forældre har altid været at støtte vores piger, så de kan gøre det, de brænder for,” sagde han. “Og jeg kan ikke komme i tanke om vigtigere bestræbelser end det.”

DAILY MILE GIVER BØRN EN GOD START

En ny undersøgelse antyder, at børn, som løber mindst 1,5 km daglig, er i bedre kondition, mere opvakte, mere selvmotiverede og mere ukuelige

BØRN, som løber ca. 1,5 km hver dag i skolen, klarer sig bedre i timerne.

En ny undersøgelse har vist, at børn, som løb i et kvarter hver dag i tre måneder, præsterede 25 % bedre end forventet i eksamener i emner som læsning, skrivning og regning. Børnene var også i bedre kondition, havde mere selvtillid og var mindre forstyrrende i klassen.

Resultaterne blev godt modtaget af INEOS, som har investeret tid, energi og penge i at hjælpe den pensionerede skotske skoleinspektør Elaine Wyllie med at sprede budskabet om hendes Daily Mile-ordning, som udruster børn for livet.

“Det er et fremragende indledende bevis på, at The Daily Mile har en positiv og omdannende indvirkning på børns fysiske kondition samt deres generelle helbred og velvære,” sagde Holly Eager, som er Assistant Communications Officer på INEOS’ hovedkontor i London.

Rapporten blev bestilt af fondet, London Playing Fields Foundation for Public Health England og Sport England, for at evaluere indvirkningen af The Daily Mile i underskolen Coppermill Primary School i det østlige London. I 12 uger blev 76 børn i skolen målt, mens de løb rundt på en 340 m lang bane på legepladsen i 12 minutter.

“Det var bare et heldigt tilfælde. at de rent faktisk valgte at evaluere Daily Mile-udfordringen,” sagde Holly. “Vi vidste ikke noget om den, før den var ved at være slut.”

Resultaterne af eksperimentet forbløffede dog lærerne, fordi børnene præsterede betydeligt over nationale og regionale forudsigelser i deres SAT-eksaminer i emnerne regning, skrivning og læsning. Nationalt forventede man, at 66 % af eleverne ville nå det nationale gennemsnit i læsning, men på Coppermill fik 92 % af dem denne karakter.

“Det er fantastisk,” sagde skoleinspektør Figen Bektasoglu. “The Daily Mile gjorde ikke bare børnene smartere, men også mere fokuserede, opvakte og parate til at arbejde.”

Ursula Heath, Group Communications Officer hos INEOS, sagde, at børn fra over 2.500 underskoler i Storbritannien, Europa og USA nu deltog i The Daily Mile, hvilket betyder, at de kommer ud af klasselokalet i deres uniformer for at løbe, gå eller jogge i 15 minutter.

Det svarer til, at 500.000 elever løber 2,4 millioner kilometer om ugen, og med støtte fra INEOS vokser initiativet stadig.

KLIMA FOR ÆNDRINGER

Indtil videre er det lykkedes industrien at sænke deres CO2-emissioner igennem effektivt energibrug, men der vil komme en tid, hvor den vil være nødt til at gøre mere for at stoppe den globale opvarmning. Det er derfor, INEOS har involveret sig i et projekt, som muligvis vil kunne ændre verdenen

INEOS er gået i lag med et initiativ, som har evnen til at ændre verdenen.

De har sluttet sig til ELEGANCY, et forskningsprojekt ledet af Norge, for at finde en bedre, lettere og billigere måde at opsamle kulstof, den drivhusgas, som har fået skylden for global opvarmning.

Hvis EU indvilliger i at finansiere projektet her til forår, vil INEOS sponsorere en PhD studerende ved Imperial College i London, som skal undersøge, hvordan hovedsageligt Grangemouth anlægget i Skotland kan opfange og lagre kulstof.

“I fremtiden er Storbritannien nødt til at køre økonomien med meget lavere CO2- emissioner for at overholde de skrappe klimabudgetmål, så det er et rigtig godt samarbejde,” sagde professor Nilay Shah, chef for kemividenskab ved Imperial College.

“Vi vil give den studerende en lang række værktøjer til at udføre analysen, og teamet i Grangemouth vil give vedkommende en stor del af den industrielle realitet, som måske, måske ikke vil være mulig på anlægget.”

INEOS, sagde han, var den perfekte virksomhed til at arbejde på et projekt, som allerede lå universitet stærkt på sinde.

“Det er en vidttænkende virksomhed med fantastiske faciliteter, ikke bare i Grangemouth, men også på det europæiske hovedland, og de er meget interesserede i, hvad vi forsøger at gøre angående opsamling af hydrogen og kulstof,” sagde han. “Alt tyder på, at de er meget åbne over for denne form for samarbejde, samt at blive udfordret og presset hårdt til at blive “grønne” og blive det hurtigt.”

Universitet har for nylig bygget et pilotprojekt med en kulstofopsamlingsfacilitet for bedre at forstå, hvordan kulstofopsamling fungerer.

“Vi vil gerne vise virksomheder som INEOS, at det faktisk er muligt at fortsætte driften i et lavt kulstofmiljø,” sagde han.

Indtil videre er det lykkedes industrien at sænke deres emissioner igennem energibesparelser, selvom den ikke er forpligtede til det i henhold til loven.

Professor Shah sagde dog, at virksomheder som INEOS var fornuftige, fordi de er begyndt at lægge planer for fremtiden, før loven blev ændret.

“Det viser ikke bare deres tilsagn om at mindske deres CO2-aftryk, men også at de er klar over deres videre forpligtelser overfor samfundet,” sagde han.

Professor Shah sagde, at INEOS’ beslutning om at arbejde tæt sammen med en PhD-studerende også var et frisk pust, fordi virksomheden ved, at den studerende måske vil stille nogle svære spørgsmål og afdække eventuel ineffektivitet inden for virksomheden.

“Den studerende kan potentielt finde alternative måder at gøre tingene på, som kan være bedre, så folk i den anden ende er nødt til at kunne finde sig til rette med at være åbne om det, de laver,” sagde han. “For os viser dette samarbejde, at INEOS ønsker at opnå en meget ren produktionsproces.”

Regeringer mener, at det at opsamle og lagre kulstof er vejen til en lavere kulstoføkonomi.

Men industrien er på nogle måder skeptisk. De mener, at teknologien i øjeblikket er for dyr at bygge og drive, men også at ingen har tænkt over, hvordan denne uønskede gas kan distribueres til dem, som vil have den eller har brug for den.

INEOS, som producerer kuldioxid som et biprodukt af deres processer, siger, at den PhD-studerende vil tilbringe det meste af sin tid i Grangemouth, og på krakningsanlæggene i Rafnes i Norge og Köln i Tyskland.

“Det var det, som appellerede til INEOS,” sagde Colin Pritchard, Energy and Business Manager i Grangemouth. “Det kommer ikke bare til at være en ren akademisk øvelse. Løsningerne skal kunne fungere i industrien.”

Den studerende vil selv kunne bedømme, hvorvidt vedkommendes ideer ville kunne fungere i et ægte industrimiljø.

INEOS blev involveret i projektet igennem Greet Van Eetveldes FoU-netværk, via Professor Mazzotti ved ETHZ i Zürich samt Professor Shah, som begge er partnere i ELEGANCY. Hvis det bliver sat i gang, vil INEOS i juli kunne undersøge fordelene og ulemperne ved opsamling og lagring af kulstof, som en del af et konsortium af særligt udvalgte partnere og akademiske institutioner i Europa.

“Det er et stort projekt, med potentiale for at ændre verdenen, men selv en stor virksomhed som INEOS er nødt til at arbejde sammen med andre partnere for at realisere det, fordi udfordringerne går dybere end bare et enkelt teknisk aspekt,” sagde Colin, hvis arbejde er at sikre, at Grangemouths produktionsanlæg forsynes med tilstrækkelig damp og energi.

Greet, som står i spidsen for det virksomhedsomspændende INEOS Carbon and Energy Network, driver FoU-projekter på tværs af INEOS’ foretagender. Hendes mål er at forstå og generere industrisikre løsninger til udfordringerne forbundet med at gå over til en lavere kulstoføkonomi.

“Vi håber, at vi igennem vores industrierfaring og driftskendskab vil kunne hjælpe med at bane vej til den fremtid,” sagde hun.

Træd frem, Kendra

EN af INEOS’ mest inspirerende kvindelige chefer vil blive hædret næste måned.

Kendra Carter, Olefins Business Manager hos INEOS O&P USA, vil blive overrakt prisen, Women in Manufacturing STEP Ahead Award, i anerkendelse af hendes eksemplariske lederskab.

Hvert år vælger The Manufacturing Institute 100 kvinder, som har gjort en forskel inden for deres felt.

Ingen er mere begejstret for Kendra end hendes chef, Dennis Seith.

“Kendra er blevet en af vores virksomhedsledere, som har haft stor indvirkning på grund af den måde, hun oplærer andre og sætter et eksempel på,” sagde han. “Og hun er en af grundene til, at vores foretagende i USA har udvist en top præstation for rentabilitet inden for INEOS Group.”

Olefinerforretningen er vokset med 300 procent under Kendras lederskab, og hun har med stor succes hjulpet med at iværksætte projekter, som ikke bare har øget produktionen, men også har reduceret virksomhedens miljømæssige fodaftryk.

“Det vi gør forbedrer livskvaliteten for folk rundt omkring i verden, og det er meget inspirerende,” sagde hun. “De produkter, vi fremstiller, kommer i kontakt med folk igennem deres beklædningsgenstande, hus, mad og transport.”

The Manufacturing Institute håber, at kvinder som Kendra vil hjælpe med til at inspirere den næste generation af kvinder, som ønsker en karriere inden for produktion.

INOVYN belønner virksomheder, som har vision

INNOVATIVE virksomheder, som deler INOVYN’s vision for fortsat produktforbedring og bæredygtig udvikling, viste i slutningen af sidste år, hvad industrien har at byde på.

Og dem, som blev anset for at være de bedste, tog en pris med hjem.

Lejligheden var den første INOVYN prisbelønning for innovation med vinyler.

“PVC opfattes ofte som et ældre produkt, men realiteten er, at vores industri fortsætter med en stærk tradition for innovation,” sagde Chris Tane, CEO for INOVYN, Europas førende producent af vinyler. “Det er hjerteblodet i vores industri.”

PVC har godt nok eksisteret siden 1930’erne, men det udvikles konstant for at imødekomme behovene i en skiftende verden. Bare i løbet af de sidste 10 år er der blevet registreret 70.000 PVC-relaterede patenter, og den årlige tendens er stigende.

INOVYN havde inviteret producenter, distributører, arkitekter, designere, studenter så vel som akademiske organisationer og forskningsorganisationer fra rundt omkring i verden til at konkurrere om en tophædersbevisning ved indvielsesarrangementet.

Responsen var overvældende. I alt indsendte organisationer fra 17 lande fra fem kontinenter 72 projekter til overvejelse for prisen, enten for innovation, bæredygtighed eller industrielt design.

“Niveauet og kvaliteten viste tydeligt, at innovation er lige så energisk i vores industri, som det altid har været,” sagde Chris.

Efter en vanskelig beslutning for de fem uafhængige dommere, vandt Chemson Pacific Pty Ltd fra Australien prisen for innovation med deres 3D-vinyl til avanceret industriel 3D-printning.

“Det var en stor ære at blive anerkendt af INOVYN for vores bidrag til PVC,” sagde Greg Harrison, administrerende direktør for Chemson.

Vinderen af prisen for bæredygtighed var Axion Consulting med hjemsted i Storbritannien for en ordning, som genbruger PVC inden for sundhedsindustrien.

Den svenske virksomhed, Bolon AB, vandt kategorien for industrielt design for deres interaktive designværktøj, som lader folk skabe deres eget gulvdesign med vævet vinyl.

Chris sagde, at den globale vinylindustri var særdeles bevidste om behovet for at producere bæredygtige produkter.

“Det er absolut afgørende for den fortsatte succes for industrien,” sagde han.

Den næste prisbelønning vil blive afholdt i 2019.

INEOS OXIDE HAR KØBT ARKEMAS OXOALKOHOLFORETAGENDE

Erhvervelsen har været under forudsætning af godkendelse fra Europa Kommissionen, som blev givet i sidste måned.

CEO Graham Beesley beskrev salget af oxoalkoholer, som hovedsageligt bruges til at producere acrylsyreestere, additiver til diesel, maling og til fremstilling af smøremidler, som et centralt foretagende hos INEOS Oxide.

Handlen vil også se INEOS tage fuldt ejerskab af Oxochimie, deres 50:50 joint venture med den franske kemikalievirksomhedsgruppe.

Oxochimie har et anlæg i Lavéra, hvor de producerer butanol og 2-ætyl hexanol.

“Vi ser frem til at integrere Oxochimies joint venture og udvide vores tilstedeværelse på det globale marked inden for oxoalkoholer, aldehyder og derivater,” sagde Graham.

Grangemouth udelukker ingen muligheder

INEOS O&P UK er i forhandling med flere forskellige virksomheder, som er interesserede i at flytte til Grangemouth, der er hjemsted for INEOS’ nye hovedkvarter til 20 millioner pund, og som for nylig vandt en pris for arkitektonisk fortrinlighed.

Forretningsudviklingschef for anlægget, Ian Little, udtalte, at der ikke er blevet skrevet under på nogen handel endnu, men at han havde tiltro til stedets fornyede tiltrækning efter INEOS’ banebrydende beslutning om at afskibe ethan fra USA til den skotske havn.

“Det er lidt for tidligt at udtale sig,” sagde han. “Vi har haft indledende samtaler med et mindre antal kemiproduktionsvirksomheder.”

INEOS’ vision for Grangemouth anlægget er, at det i 2020 vil blive det førende globale kemiproduktionscenter og et center for excellence.

Det nye hovedkontor hjælper på selvtilliden.

I marts i år følte man denne fornyede selvtillid, da den fireetagers bygning, som var blevet designet af en af Skotlands førende arkitektfirmaer, modtog en pris ved det 4. årlige Scottish Property Awards arrangement i Edinburgh.

“For os signalerer bygningen vores fortsatte engagement i at skabe et produktionsanlæg i verdensklasse i Grangemouth,” sagde John McNally, CEO for INEOS Olefins & Polymers UK.

De nye kontorer, som har samlet de 450 ansatte, der arbejder for INEOS Olefins & Polymers, for første gang, siden INEOS købte stedet fra BP i 2005, er dog kun en del af INEOS’ langsigtede investering på 450 millioner pund i den 1.700 hektar store anlægsplads i Grangemouth.

Afskibningerne af skifergas, som begyndte at ankomme til Grangemouth i slutningen af sidste år, har tilført ny energi til stedet og medført en fornyelse af petrokemiproduktionen.

HVORFOR SKIFERGASS FRA USA FREMDELES ER BRA MED OLJE TIL 30 $/FATET

Stupende oljepriser er ikke et problem for INEOS, som nettopp har investert 2 milliarder $ på transport av amerikansk skifergass til Europa.

Tom Crotty, INEOS-konsernets kommunikasjonsdirektør, sa at utenforstående hadde stilt spørsmål ved lønnsomheten for import av amerikansk gass når oljeprisene var så lave.

Han sa at det ikke spilte noen rolle, siden INEOS eier både gass- og oljecrackeren.

«Det faktum at vi nå har mye lavere oljepriser, har for oss ikke påvirket levedyktigheten for transport av gass fra Amerika», sier han. “I stedet har det forbedret lønnsomheten for våre oljebaserte crackere.» Tom forteller at det hadde vært enkelte kommentarer basert på dårlig informasjon.

«Noen har sagt at selskaper som INEOS må være gale for å hente inn etan fra USA når oljeprisen er så lav, men de har ikke fått med seg poenget», sier han. «Hvis du har en gasscracker, kan du ikke bruke nafta. Du må bruke gass. Så det er ikke en problemstilling rundt gass kontra nafta. Det er gass kontra gass.»

Tilgjengeligheten av rimelig etan, en naturgass avledet fra skifergass, har revitalisert amerikanernes kjemiindustri, og har gitt dem en fordel over mange konkurrenter rundt om i verden som benytter nafta, et dyrere oljebasert råstoff.

Men – med fallet i oljeprisene, har den fordelen blitt mindre.

«Den europeiske petrokjemiske industrien har gjort det veldig, veldig bra som følge av lave oljepriser, fordi prisen på nafta har falt dramatisk», uttaler Tom. «Så marginene har virkelig kommet tilbake for naftacrackere. Hvis du har begge typer crackere, som oss, så har du god grunn til å være fornøyd.»

INEOS, som benytter etangass i sine crackere i Norge og i Grangemouth, sa at det fremdeles var billigere å importere gass fra USA enn å kjøpe den i Europa.

«Det andre problemet er at vi ikke kan få tak i gass i Europa», sier Tom. «Våre crackere i Grangemouth har vært i drift ved 40 % kapasitet de siste tre årene, fordi vi ikke har hatt etan. Det er i ferd med å gå tomt for etan i Nordsjøen. Så valget er svært enkelt. Du må enten drive en cracker, eller ikke.»

LUKKET ENHET GJENÅPNES

EN PRODUKSJONSENHET ved INEOS’ Grangemouth-anlegg skal gjenåpnes etter åtte år ute av drift.

Anlegget har gjennomført omfattende igangkjøringstester for å forberede mottak av etan fra amerikansk skifergass.

INEOS kunngjorde nyheten kort tid etter at den første forsendelsen av amerikansk skifergass hadde ankommet gasscrackeranlegget på Rafnes. De første leveransene forventes til Grangemouth til høsten.

«Vi ligger nå godt an til endelig å kjøre Grangemouth-anlegget med full kapasitet», uttaler Gordon Milne, driftsdirektør ved INEOS Grangemouth.

INEOS hadde ikke annet valg enn å stenge den andre produksjonsenheten ved KG-etylenfabrikken i 2008, da de ikke kunne drive enheten med full kapasitet. Ankomsten av amerikansk etan endrer alt.

«Når gassen endelig kommer hit, vil dette anlegget igjen være i toppsjiktet blant europeiske petrokjemiske anlegg», sier Gordon.

Den amerikanske flytende gassen blir lagret i en spesialbygd etantank – den største i Europa – og erstatter de minkende leveransene fra Nordsjøen.

DEN SOM VÅGER, VINNER

VERDEN har nettopp vært vitne til et utrolig viktig øyeblikk i historien om petrokjemikalier.

Forsendelsene av flytende etan, som i mars endelig la til kai i Rafnes, vil puste liv i INEOS’ europeiske virksomheter.

Men glem årene, de mange millioner arbeidstimer og 5000 bygningsarbeidere det tok å bygge de to første «Dragon-skipene» for å transportere denne verdifulle lasten. For disse skipene er bare en del av denne utrolig inspirerende historien, som er global i skala og imponerende i sin visjon.

Det er også en historie som mange på begge sider av Atlanterhavet hadde avvist som ren fantasi.

«Det hadde ikke blitt gjort før, og mange sa at det ikke ville være gjennomførbart», sier Chad Stephens, øverste visekonsernsjef for bedriftsutvikling ved Range Resources, som leverer INEOS den gassen de ønsker.

Ankomsten av disse verdensledende fartøyene, som er produsert i Kina, bebuder en ny æra innen transport av etangass.

«Det er ikke ofte man er vitne til revolusjonerende øyeblikk i vår bransje, men dette er ett av dem», uttaler Peter Clarkson, leder for investorrelasjoner i INEOS.

Forskjellen denne konkurransedyktig prisede etangassen vil utgjøre for INEOS’ europeiske petrokjemiske virksomhet, er slående – både hva angår energi og råmaterialer. INEOS vil bruke den som råstoff i sine anlegg hvor de omgjør den til etylen, et av verdens viktigste petrokjemikalier.

«Transport av amerikansk etangass til Europa vil sikre petrokjemianleggene i Europa, i mange år fremover», sier John McNally, administrerende direktør ved INEOS Olefins & Polymers i Storbritannia.

Historien begynte egentlig for seks år siden, da INEOS våget å tenke det utenkelige. I 2010 led Europa under ettervirkningene fra finanskrisen. Energiprisene var høyere enn noensinne, og Nordsjøens gassreserver minket. I USA var en revolusjon underveis. Skifergass hadde ført til lave energi- og råvarepriser, og hadde revitalisert industrien. Men USA hadde et problem. De hadde så mye etan at de ikke visste hva de skulle gjøre med den. En plan ble unnfanget ved INEOS’ kontorer i Rolle i Sveits, om å opprette en virtuell, transatlantisk rørledning, og bringe den sårt tiltrengte gassen for å sikre fremtiden for sine europeiske crackere.

Men hvordan skulle INEOS få det til?

Ingen hadde noensinne forsøkt noe i samme skala. Det fantes ingen måte å frakte gass fra skiferbrønner i sydvestlige Pennsylvania til Philadelphia på østkysten av USA – over 480 km unna på.

Det fantes ingen eksportanlegg i USA, og ingen hadde noen gang prøvd å frakte etangass i slike store mengder.

Det spilte ingen rolle for INEOS’ styreleder, Jim Ratcliffe.

«Folk sa vi ikke kunne gjøre det», forteller han. «Men hos INEOS har vi alltid ment at alt er mulig.»

Mens INEOS fortsatte med sine ambisiøse planer og nedsatte et team med internasjonale partnere fra tre kontinenter, satt andre og ventet.

«Teknologien fantes ikke så vi måtte skape den», sier Andy Currie, styremedlem ved INEOS.

David Thompson, daglig leder i INEOS Trading and Shipping, ble mannen som fikk i oppdrag å føre tilsyn med prosjekt.

«Det har ganske enkelt vært et av de største byggeprosjektene i verden», uttaler han. «Vi er pionerer på dette feltet. Vi har vært involvert i rørledningene, fraksjoneringen, terminalene, infrastrukturen og skipene. Vi har vært nødt til å gjøre alt.»

Den dristige, banebrytende planen er nå en realitet.

For å få det til inngikk INEOS 15-årige avtaler med etanleverandører, inkludert Range Resources om å levere gassen, MarkWest om å behandle gassen, og Sunoco om å legge hundrevis av kilometer med rør til Marcus Hook Industrial Complex, hvor gassen vil bli kjølt ned til -95 °C, før den fraktes til Norge og, senere i år, til Grangemouth i Skottland.

Det var ingen tvil hos de involverte aktørene. Dette var ikke noe problem. Dette var en mulighet. En mulighet til å sikre fremtiden for bedrifter i Europa, og samtidig puste nytt liv i tidligere blomstrende lokalsamfunn i Amerika.

I Amerika begynte arbeidet med å konvertere en rørledning som tidligere ble brukt for oljeprodukter, til å frakte etan det meste av veien fra Marcellus Shale til Marcus Hook, et olje- og gassraffineri som ble lukket i 2011.

Sunoco, som fortsatt eide det gamle raffineriet, pumpet inn milliarder av dollar for å endre det til et førsteklasses senter for kjemisk produksjon, gasslagring og distribusjon, for å gjøre det mulig å laste INEOS’ flåte av «Dragon-skip.» Andre steder ble 80 km med nye rør lagt ned, og en ny pumpestasjon ble installert.

Over i Europa inngikk INEOS et samarbeid med den danske shippinggiganten Evergas for å utvikle skip i egnet for en slik kjempeoppgave.

«Det var en enorm oppgave, men Evergas forsto, kanskje bedre enn noen andre, hva det ville kreve å transportere så store mengder etan som INEOS trenger, over slike avstander», sier Chad.

Evergas gjorde virkelig det.

«Det fantes fartøyer i stand til å frakte etan», sier administrerende direktør, Steffen Jacobsen. «Men Evergas utviklet, sammen med sine mange interessenter, de største og mest sofistikerte tankskipene for etan til dags dato. Det er den ambisiøse visjonen fra INEOS og Evergas som har gjort dette fraktprosjektet mulig.»

I Hamburg i Tyskland arbeidet HSVA på et optimalisert skrog for å oppfylle spesielle krav involvert ved transport av etan, og Wärtsilä i Finland utviklet motorer som kan drives utelukkende på etan, som ikke bare gir mer rom for last, men også reduserer skadelige utslipp.

Da plantegningene var ferdige, fikk Sinopacific Offshore and Engineering, en av verdens største skipsbyggere, ansvaret for den siste brikken i puslespillet. De måtte bygge skipene.

Da arbeidet ble startet i Kina, startet TGE Gas Engineering, en av verdens ledende leverandører innen engineering og prosjektledelse for gasslagring, å bygge en lagertank for etan og infrastruktur ved INEOS’ anlegg på Rafnes, for å klargjøre anlegget for import av etan fra de nordamerikanske skifergassfeltene.

Arbeidet med konstruksjon av nye frakt- og lagringsfasiliteter for å håndtere import av etan ved INEOS’ fabrikk i Grangemouth startet også.

For de ansatte ved Grangemouth, som i flere måneder hadde levd i uvisshet, var den opprømte stemningen til å ta og føle på. Kun måneder tidligere hadde det tapstyngede petrokjemiske anlegget vært truet av nedleggelse under en bitter arbeidskonflikt, hvor de ansatte i utgangspunktet hadde avslått selskapets overlevelsesplan.

De ble til slutt enige, noe som banet vei for store investeringer og en lånegaranti på 230 millioner£ fra den britiske regjeringen. Det betydde at INEOS kunne oppdrive de nødvendige midlene for å bygge en av de største etanlagringstankene i Europa. Når den står ferdig, vil etylencrackeren kunne doble produksjonen.

Det har vært en gigantisk oppgave. Men der Jim sto på broen på det første «Dragon»-skipet, så treffende kalt «INEOS Ingenuity», kunne han ikke skjule sin glede.

«Det er herlig når en plan gjennomføres», sier han. «Og det gjør deg svært stolt å ha utrettet noe som ingen har gjort før.»

EN VERDENSNYHET FRA INEOS

Nord-Atlanteren er ikke et sted for reddharer. Det er et potensielt skadelige miljø for ethvert skip, for ikke å snakke om skip som frakter flytende etan.

INEOS visste dette. Det var derfor de henvendte seg til Evergas, en verdensleder innen gasstransport.

Instruksjonene fra INEOS var enkle nok. De trengte et skip i stand til å frakte store mengder flytende etangass ved -90 °C over 1600 km med dypt og kaldt hav, med isfjell og tett tåke, bølger opp til 15 meters høyde og kraftige stormer. Og det måtte gjøres mer effektivt enn noen har gjort det tidligere.

Svaret var alt annet enn enkelt. Men resultatet var det største, mest fleksible, miljømessig bærekraftige multigasstankskipet som noensinne er produsert.

«Det finnes ikke andre fartøy som dette i verden», uttaler Hans Weverbergh, driftssjef ved det danske shippingselskapet Evergas. «Det fantes ingen skip med trykksatte tanker som kunne frakte en slik mengde med etan. Dette var noe ingen hadde gjort før.»

Flytende naturgass har vært fraktet over hele verden i flere tiår. Etan er dog en annen sak. Det har kun vært fraktet i mindre tankskip, over kortere ruter. Det trengs mye større skip for å krysse Atlanterhavet. Andre selskaper mente at det ganske enkelt ikke var mulig. Men INEOS så muligheten, og hadde visjonen til å realisere den.

«Disse fartøyene er helt unike», forteller Steffen Jacobsen, administrerende direktør i Evergas, som har jobbet i bransjen i 35 år. «Ingen har prøvd å frakte etan i slike mengder over slike avstander før. For å gjøre det har vi vært nødt til å finne på helt nye måter å gjøre ting på.»

INEOS ønsket at «Dragon»-skipene skulle kunne drives av lasten.

Det var med dette i tankene de henvendte seg til det finske selskapet Wärtsilä, som satte en ny standard innen drivstoff-feksibilitet. De utviklet motorer med dobbelt drivstoffsystem, som var i stand til sømløs veksling mellom flytende naturgass, etan, lett fyringsolje eller tung fyringsolje, uten å redusere effekten.

«Det var et teknologisk gjennombrudd», sier Timo Koponen, visekonsernsjef, Flow and Gas Solutions, Wärtsilä Marine Solutions.

Hvis INEOS’ motorer kjøres på etan, vil det ikke bare være mer plass til last, men fartøyet vil produsere 25 % mindre CO2, 99 % mindre svoveldioksid, og oppfylle nivå III i forskriftene til den internasjonale sjøfartsorganisasjonen.

Hvert skip er også utstyrt med to motorer for å sikre at lasten kommer frem uansett.

Skipene er de største som noensinne er utviklet i sitt slag. Kort sagt er hvert skip like langt som to fotballbaner, og hvis man fjerner lastetankene, vil det være plass til 5750 biler av typen Mini Cooper.

Tankene er plassert i skroget på fartøyene, og hver av dem rommer nok flytende etan til å fylle elleve svømmebassenger.

HSVA, den tyske skrogkonstruksjonspesialisten som fikk i oppgave å maksimere de store tankskipenes effektivitet, testet skalamodeller av skipene i realistiske omgivelser.

De to første skipene ble bygget i en tørrdokk i Qidong, i nærheten av Shanghai, ved Sinopacific Offshore and Engineering, en av verdens største skipsbyggere.

«SOE er et av svært få selskaper med ferdighetene og fasilitetene til å ta på seg byggingen av disse svært komplekse skipene», sier Simon Liang, administrerende direktør og styreleder.

«Da jeg så de to første skipene stå snute mot snute i dokken, tenkte jeg, ’disse folka vet virkelig hva de driver med’», forteller Chad Stephens, øverste visekonsernsjef for bedriftsutvikling ved Range Resources, som ble invitert til å overvære skipsdåpen.

Det var et stort øyeblikk for Evergas også. «Jeg var stå stolt av alle involverte, både internt og eksternt – og alle som hadde bidratt til å utvikle og bygge skipene», sier Steffen.

Skipsdåpen markerte enda en milepæl i INEOS’ globale prosjekt til 2 milliarder $ for å frakte skifergass fra USA til produksjonsanleggene i Norge og Skottland.

INEOS er det første selskapet i verden til å satse på å frakte etan vunnet ut av skifergass fra Amerika, hvor gassen har ført til en produksjonsrenessanse.

GAVEN SOM GIR OG GIR

INGEN kunne forutse hvordan én persons iherdighet skulle endre historien.

Men ringvirkningene av arbeidet til ingeniøren Nick Steinsberger ved Barnett-skifergassfeltet – hvor han for 20 år siden oppdaget den perfekte væskeblandingen for å trekke ut gass fra skifer tre kilometer under jordens overflate – merkes fremdeles den dag i dag. Og ikke bare i Amerika, men over hele verden.

«Jeg føler egentlig ikke at det var på grunn av meg, og i utgangspunktet trodde jeg ikke at dette ville skje», sier han til INCH magazine fra kontoret sitt i Fort Worth i Texas. «På det tidspunktet prøvde jeg bare å få noe til å fungere. Men over tid har jeg innsett viktigheten av det vi oppnådde, og det er fint å ha bidratt til å gi verden så mye billig gass.»

Denne revolusjonen – beskrevet som den mest bemerkelsesverdige energisuksessen i amerikansk historie – skapte enorme fordeler i USA. For den petrokjemiske industrien, en av verdens største gassforbrukere. For industrien, som har gjennomgått en renessanse. For lokalsamfunnene som ble hardest rammet av finanskrisen. Og kanskje mest overraskende – for miljøet.

For 20 år siden var det 250 brønner som lette etter skifergass og olje ved Barnett-gassfeltet. I dag er det mer enn 200 000.

For amerikanernes petrokjemiske industri har oppdagelsen av disse store, uutnyttede reservene av skifergass vært fantastisk.

«Investeringer knyttet til skifergass i den kjemiske industrien i USA, har nå toppet 158 milliarder $ », uttaler Cal Dooley, president og administrerende direktør i American Chemistry Council.

Per januar i år hadde 262 prosjekter, inkludert nye fabrikker, utvidelser og prosessendringer for økt kapasitet, blitt annonsert.

Den petrokjemiske industrien trenger naturgass for å varme opp og forsyne produksjonsanleggene. Men gassen er ikke bare et brennstoff. Den er også en råvare som brukes i produksjonen av tusenvis av essensielle produkter som vi alle bruker til daglig. Uten den ville det ikke ha funnes plast, bildeler, emballasje, medisinsk forbruksmateriell, dekk, glass, klær eller iPad-skjermer.

«Det blir ofte glemt i heftige diskusjoner om fordelene ved å fortsette å bruke gass», sier Greet Van Eetvelde, sjef for Energy and Innovation Policy hos INEOS. «Mange komponenter i fornybar energi, for eksempel vindmølleblader og smøremidlene i girkassene deres, kan heller ikke fremstilles uten gass og olje.»

Og skifergassen gjør det mye billigere å gjøre det.

«Den amerikanske kjemiske industriens renessanse har bare så vidt startet», skrev Kevin Swift, sjefsøkonom i American Chemistry Council, i handelkonsernets årsrapport for 2015, Chemical Industry Situation and Outlook. «Grunnprinsippene er sterke. Viktige sluttbrukermarkeder innenlands har vokst, forbruket har økt, jobbmarkedet har begynt å stabilisere seg, og husholdninger nyter godt av ekstra besparelser fra lavere energikostnader.»

Kevin Swift, sjefsøkonom i American Chemistry Council

Og INEOS, som har 17 produksjonsanlegg i USA, nyter godt av det.

Senere i år forventes det at INEOS og Sasols nye anlegg ved INEOS Battleground Manufacturing Complex i LaPorte i Texas skal begynne å være lønnsomt.

Anlegget, som er et 50/50 joint venture, vil kunne produsere 470 000 tonn polyetylen med høy tetthet i året for det amerikanske markedet. Anlegget forventes å vokse, så INEOS er også klar til å ferdigbehandle planer for å investere i et mer drivstoffeffektivt kombinert varme- og energisystem som også vil bidra til å redusere CO2-utslipp.

I desember publiserte The Boston Consulting Group en rapport, Made In America, Again.

«Antallet selskaper som aktivt flytter produksjonen tilbake til USA, fortsetter å øke», sa en talsmann. «Faktisk har USA passert Kina som det mest sannsynlige stedet for ny produksjonskapasitet.»

En del av årsaken er lavere energikostnader, drevet av skifer, kombinert med stigende lønninger i Kina.

Apple, verdens største teknologiselskap, oppga disse grunnene til at selskapet avgjorde å produsere Mac Pro-datamaskinen – beskrevet som den kraftigste Mac som noensinne er produsert – i Texas.

Alt er så annerledes enn for ti år siden da USA var blant de dyreste stedene i verden for plastprodusenter.

«I dag er Amerika én av de mest attraktive stedene i verden å investere i plastproduksjon», sa Steve Russell, ACCs visepresident for plast, i fjor. «Selv etter nylige nedganger i oljepriser, har nasjonen vår en avgjørende fordel.»

Amerika ønsker nå å dra fordel av alle disse investeringene og selge til verden, et trekk beskrevet av Cal Dooley i fjor som «den sikreste veien til en sterkere økonomi og nye arbeidsplasser.»

Global rådgiver Nexant spår en dramatisk vekst i USAs kjemiske eksport i løpet av de neste 15 årene.

I Nexants Fuelling Export Growth-rapport for 2015 ble det foreslått salg på 123 milliarder $ innen 2030 – mer enn det dobbelte av det kjemiske produsenter eksporterte i 2014.

Men det er også en økende etterspørsel blant amerikanere for produkter «Produsert i USA.»

En som forstår det, er Harry Moser, en veteran i produksjonsindustrien og tidligere president i maskinverktøyprodusenten GF AgieCharmilles, som i 2010 grunnla Reshoring Initiative for å hjelpe selskaper å revurdere om de vil komme tilbake til USA eller ikke.

«Jeg hadde sett med forferdelse at stadig flere jobber i USA forsvant, først til Japan, deretter Mexico, Taiwan, Korea og til slutt Kina», sier han. «Innvirkningen på den amerikanske økonomien var forferdelig med tap av millioner av industriarbeidsplasser. USA pleide å være verdens industrielle kraftsenter, og jeg hadde opplevd denne storhetstiden da jeg vokste opp.»

Siden han grunnla Reshoring Initiative har ca. 1000 selskaper kommet hjem, og de har brakt med seg nesten 100 000 jobber.

«Jeg er henrykt over responsen fra nasjonen og fra mange selskaper», sier han. «Men mange selskaper er dessverre fortsatt fanget i modusen ’kjøp til den billigste prisen’ i stedet for å vurdere den totale kostnaden. Det vil ta flere tiår å overvinne MBA-mentaliteten.»

Apples beslutning om å produsere Mac Pro i Amerika ble også en del av administrerende direktør Tim Cooks «Produsert i USA»-fremstøt verdt 100 millioner $. «Vi vil ikke bare sette sammen Mac Pro her», sier han. «Vi vil gjøre alt her. Dette er svært viktig.»

I januar i år kunngjorde Amerikas eldste hattemaker, Bollman, at de flytter 41 jobber tilbake fra Kina til fabrikken sin i Adamstown i Pennsylvania i USA. Selskapet hadde lansert en appell i november for å få hjelp fra offentligheten til å samle inn 100 000 $ for å importere 80 strikkemaskiner, bygd i 1938, som vever stoffet til den berømte Kangol 504. Offentligheten tok av seg hatten for selskapets holdning – og svarte.

«Det å flytte virksomheten er den raskeste og mest effektive måten å styrke den amerikanske økonomien på, fordi den viser at produksjon har gode framtidsutsikter», sier Harry. «Og uten produksjon blir et land gradvis fattigere.»

Men det er ikke bare industrien som har dratt fordel av rimelig råmaterialer og energipriser.

Skifergass har gjenopplivet lokalsamfunn, inkludert noen av dem som var hardest rammet av finanskrisen.

Associated Petroleum Industries of Pennsylvania sa at utvikling av naturgass hadde gitt hundretusener av jobber i Pennsylvania, bidratt med 34,7 milliarder $ årlig til delstatens økonomi og økt fortjenesten i mer enn 1300 virksomheter i alle størrelser oppover og nedover på energiforsyningskjeden.

«Sikker, ansvarlig utvikling av naturgass har vært bra for delstatens økonomi, bra for lokale økonomier og bra for alle som bor i Pennsylvania», sier administrerende direktør Stephanie Catarino Wissman. «Og slik vil vi at det skal fortsette å være.»

I Marcus Hook, stedet til et tidligere råoljeraffineri som ble stengt i 2011 med tap av 500 jobber, er det nå en reell følelse av spenning.

Det tidligere raffineriet, som hadde produsert bensin, diesel og parafin i 109 år, blir forvandlet til et stort senter for behandling og frakt av flytende naturgass takket være dets forbindelser med skiferindustrien i Marcellus.

«Mens Marcus Hook-raffineriet gikk «på tomgang» var det en vanskelig tid for bydelen Marcus Hook, for Sunocofamilien og for hele regionen», sier Hank Alexander, visepresident, forretningsutvikling av Sunoco Logistics Partners LP. «Men nå er det liv i byen igjen, fra restauranter i sentrum til lokale entreprenørtjenester. Og noen av arbeiderne som mistet jobben i 2011, jobber nå på anlegget igjen.»

Sunoco Logistics hadde kjøpt det gamle raffineriet i 2013, med intensjon om å knytte det til Marcellus-skiferen, som nå produserer nesten 20 % av Amerikas naturgass, sammenlignet med ingenting for 10 år siden.

Ledelsen mente at den eksisterende infrastrukturen for skip, tog, lastebiler og rørledninger plasserte den som et midtpunkt for flytende naturgasser.

«Vi ønsket å utvikle industrivirksomhet som ville skaffe jobber og bidra til å gjenopplive industrien i regionen», sier Hank. «Skifergassoppsvingen hadde gitt liv igjen til byer som Marcus Hook.»

Mario Giambrone eier Italianos restaurant i Marcus Hook. «Du kan snakke om det slik du vil i form av antall bagetter og pizzaer, men dette er en gudegave for denne byen og bedriften min», fortalte han til Pennsylvania Manufacturers’ Association.

David Taylor er administrerende direktør i foreningen, som er talerør for industrien i Pennsylvania. «Energisektoren har nesten på egen hånd holdt Pennsylvanias økonomi i gang under konjunkturnedgangen og i løpet av de siste årene», sier han.

Utvikling av energi fra Marcellus-skiferen har også gjort nærliggende Williamsport til den sjuende raskest voksende byregionen i Amerika.

Dr. Vince Matteo, president og administrerende direktør for Williamsport Lycoming Chamber of Commerce og Industrial Properties Corporation, sa at de aller fleste menneskene lokalt hadde vært åpne for skifergassoppsvingen.

«Det endret alt for oss», sier han. «Jeg hadde aldri opplevd noe lignende. På et tidspunkt flyttet mer enn 85 virksomheter til fylket, noe som førte til åpningen av utallige restauranter og fire nye hoteller.»

I mellomtiden ble Williston, en søvnig by i North Dakota, plutselig den raskest voksende småbyen i Amerika på grunn av oljeoppsvingen, igjen med nye restauranter, nye butikker og nye ansikter.

Lokalsamfunn dro også fordel av de uventede inntektskildene fra selskaper som boret etter skifergass, noe som gjorde det mulig for dem å gjøre forbedringer som ellers kanskje ikke hadde vært mulig.

«Denne finansieringskilden har gitt oss et voldsomt oppsving», forteller Lisa Cessna, administrerende direktør i den lokale planleggingskommiteen i Washington fylke, rett utenfor Pittsburgh, til Associated Press. «Det har bidratt til å bygge fiskebrygger, lekeplasser og turstier.»

Hun sier videre til Associated Press at det hadde vært klager om boresteder på offentlig eid land, men at sluttresultatet oppveide det negative.

«Du kan få det til å fungere», sier hun. «Det kommer ikke alltid til å være lett. Du kommer til å gjøre enkelte personer opprørt. Vi insisterte på et spesielt juridisk språk som gir oss kontroll over mange aspekter av boreprosessen. Vi godkjenner hver rørledning, brønnområde og tilkomstvei. et er arbeidskrevende, men det er verdt det. Den viktigste meldingen er å opprettholde full kontroll.»

Men én av de største overraskelsene av alle har vært effekten av skifergass på luften vi puster. Amerikas CO2-utslipp falt til det laveste nivået på 20 år i 2012.

Årsaken? Gass, som ble det foretrukne drivstoffet for å generere elektrisitet i stedet for kull som slipper ut dobbelt så mye CO2.

Til tross for alle fordelene kjemper ikke alle – selv de i svært høye stillinger – for skifergass.

«President Obamas sterke motvilje mot fossile brennstoffer hindrer ham i å anerkjenne den mest bemerkelsesverdige suksesshistorien for energi i amerikansk historie, kanskje i hele verdens historie», sier Dr. Mark Perry, en akademiker ved American Enterprise Institute og professor i økonomi ved University of Michigan. «Men vi trenger en president som vil anerkjenne det.»

Dr. Perry sier skiferolje har: Betydelig redusert Amerikas avhengighet av utenlandsk olje og petroleum fra ofte ustabile deler av verden.

Hjulpet med å redusere bensinpriser og forhindret den kraftige lavkonjunkturen fra å bli enda verre og vare mye lenger.

«Innenlands energiproduksjon skaper jobber i USA og genererer inntekter for jordeiere samt skatteinntekter for regjeringer, delstater, lokalt og føderalt», sier han. «Og fallet i amerikanske gasspriser til det laveste på sju år vil gi amerikanske forbrukere mer enn 100 milliarder $ i lavere energikostnader i år.»

DET ULTIMATE SPØRSMÅLET

Til å være ateist har professor Peter Atkins stor tro.

Men hans tro ligger ikke på Gud, men på den kjemiske industrien. Og på det viktige bidraget den kan gi til dagens og morgendagens verden.

«Uten den kjemiske industrien ville verden manglet farge», sier han. «Vi ville bodd som i steinalderen, vært underernært, kledd i skinn, uten de mange innretningene som forenkler livene våre og underholder oss. Livene våre ville vært korte og smertefulle.»

Den pensjonerte kjemiprofessoren fra universitetet i Oxford i Storbritannia sier kjemi er enormt viktig for oss alle. Problemet er at kjemi ofte er misforstått.

«De fleste vet absolutt ingenting om hvordan produktene de bruker hver dag, lages», sier Lawrence D. Sloan, president og administrerende direktør, Society of Chemical Manufacturers and Affiliates. «Og etter å ha vært en del av den kjemiske industrien hele mitt yrkesaktive liv, er det svært frustrerende.»

Den petrokjemiske industrien omdanner råmaterialer som vann, olje, naturgass, luft, metaller og mineraler til mer verdifulle produkter som produsenter deretter bruker til å lage – hovedsakelig – alle produktene vi ønsker oss, trenger og bruker hver dag. For å sette det i kontekst: Over 96 % av alt som lages i verden, er basert på kjemikalier. Men en del av problemet for den kjemiske industrien er at det offentlige ikke ser på den som en av de viktigste industriene i verden – og det er en oppfatning vi må endre.

«Hvordan det kan endres, forblir det ultimate spørsmålet», sier Lawrence. «Organisasjonen vår, og andre som den, har en stor PR-utfordring mht. jevnlig å utdanne våre valgte tjenestemenn til talspersoner slik at de forstår den viktige innvirkningen industrien vår har på samfunnet. Dette fordi ikke én industri bidrar så mye som vi gjør til den moderne verden.»

Han beskrev den kjemiske industrien som den «ukjente helten».

«Altfor mange føler at industrien ikke tar noe ansvar for helsen og velferden til de ansatte eller for miljøet», sier han. «Men det er feil å tenke at industrien ønsker å påføre skade på seg selv bare for å prøve å øke marginene med et trinnvis prosentpoeng eller to.»

Ved den årlige middagen til Chemical Industries Association fortalte INEOS’ kommunikasjonsdirektør, Tom Crotty, deltakerne: «Hvis myndighetene virkelig er oppsatt på å skape en revitalisering av produksjonen, må de forstå at en blomstrende kjemisk industri er avgjørende.»

For det er den kjemiske industriens produkter og teknologier som brukes til å lage alt fra maling til plast, tekstiler til teknologi og legemidler til mobiltelefoner.

Men som en energiintensiv industri trenger den tilgang til konkurransedyktig prisede energiforsyninger hvis den skal overleve. Dette er ikke et problem i Amerika, som for øyeblikket drar nytte av en industrirenessanse takket være de mange forsyningene av rimelig skifergass, noe som har drevet ned kostnadene på råvarene som produsenter trenger.

Men det er for Europa at energikostnadene spinner ut av kontroll, noe som gjør at produsenter strever med å konkurrere i globale markeder.

Tom, som er også president for CIA, sa at Storbritannia raskt trengte å ta hånd om energifundamentet hvis de ville ha en blomstrende britisk kjemisk industri.

Under en ny undersøkelse av Storbritannias glass- og fasadeindustri av Pilkingtons UK, dukket de økende materialkostnadene – på grunn av energikostnadene – opp som den «største hindringen» businessen står overfor. Og det var, sa de, deres største utfordring i løpet av de neste to årene.

Viktigheten av den kjemiske industrien, som leverer råvarer til produsenter, kan derfor ikke undervurderes. De to er uløselig knyttet sammen. Og det er svært ofte der innovasjon starter.

«Folk tar for gitt de utrolige vitenskapelige oppdagelsene den spesialiserte kjemiske industrien fortsetter å skape for å hjelpe å lage elektronikken, de livreddende legemidlene og de smarte energihjemmene vi har begynt å like og være avhengige av», sier Lawrence.

INEOS, som ansetter 17 000 personer på 65 anlegg i 16 land, er stolt over hva konsernet bidrar med for å gjøre menneskers liv enklere og mer komfortabelt.

Selskapet lager så varierte produkter som:

løsemidler som brukes i produksjonen av insulin og antibiotika

effektive biodrivstoff for å forbedre bærekraften for moderne transport

klor for å rense drikkevann s

yntetiske oljer som bidrar til å redusere CO2-utslipp

moderne, sterk, men lett plast til å emballere, beskytte og bevare mat og drikke

materialer for å isolere hus, kontorer, elektriske- og telekommunikasjonskabler

produkter som har hjulpet bilprodusenter å gjøre biler sterkere, lettere og mer drivstoffeffektive, som igjen har bidratt til å redusere CO2-utslipp.

Listen fortsetter – og det samme gjør arbeidet bak kulissene for å søke innovative løsninger for samfunnets mange utfordringer i dag.

«Kjemiske produkter og teknologier brukes i nesten alle områder i verdensøkonomien», sier en talsmann for International Congress and Convention Association (ICCA), verdens stemme for den kjemiske industrien. «Og etter hvert som den globale økonomien vokser, vil etterspørselen etter produkter fra den kjemiske industrien øke. Denne veksten driver produktinnovasjon framover, og industrien lager nye produkter hvert år mens den streber etter å forbedre produksjonsprosessene og bruke ressursene mer effektivt.»

I 2014 investerte American Chemistry 59 milliarder $ i forskning og utvikling, tilsvarende mer enn 185 $ per person i USA.

«Vi investerer mer for å være nyskapende enn elektronikk-, bil- og helseindustriene», sier Cal Dooley, administrerende direktør og president for American Chemistry Council.

«Kjemibusiness utmerker seg når det gjelder å kontinuerlig lansere nye, fantasirike og innovative ideer på markedet – og morgendagen vil ikke være annerledes.»

American Chemistry Council sier at hvis den kjemiske industrien skal fortsette med det banebrytende arbeidet, må USA også vedta en energistrategi som utnytter de nasjonale energiressursene, inkludert de enorme reservene med skifergass.

Det er et synspunkt som deles av Steve Elliott, administrerende direktør i CIA.

Han ønsker at Storbritannias kjemiske industri, verdt $50 milliarder $ , skal utnytte energien under føttene sine fremfor å være avhengig av importert gass.

«Storbritannias egne skiferreserver vil bidra til sikrere gassforsyning og støtte jobber og vekst», sier han. «Uten dette anslås det at gassimporter når 75 % av behovene innen 2030. Britisk skifergass vil bidra til å holde hjulene i gang mens Storbritannia går over til en grønn økonomi.»

Som en av verdens største industrier – i 2014 oversteg omsetningen 5,4 billioner $ – har den kjemiske industrien en inngående virkning på den verdenen vi lever i, og det vil den fortsette å ha i fremtiden ettersom samfunnet streber mot å skape en sunnere, tryggere og mer bærekraftig verden.

«Dessverre har ordet ’grønn’ ulike betydninger for mennesker», sier Lawrence. «Noen mener kanskje at ingen kjemiske anlegg er ’grønne’ av natur siden de håndterer kjemikalier, som de mener er feil.»

Den kjemiske industrien vet at den må endre den alminnelige oppfatningen hvis den vil at man skal forstå hvor industrien passer inn i det moderne samfunnet.

«Sterke, konkurransedyktige kjemiske industrier underbygger alle store industrinasjoner i den utviklede verden fordi kjemikalier og materialer er den viktigste komponent som produksjon er byget på», sier Steve. «Uten sine prosesser og «byggesteinsprodukter» kunne ikke mesteparten av den resterende produksjon finne sted.»

Han sa at selv om det er en energiintensiv industri, sparte produktene fra den mer enn dobbelt så mye energi som det tok å lage dem i løpet av sin levetid.

«Vi leverer den grønne fremtiden», sier han.

DÅRLIGE TIDER

For en nasjon som lyste veien for industrialisering og masseproduksjon på 1700- og 1800-tallet, er sannheten vanskelig å bære.

For aller første gang falt Storbritannias produksjonsandel av den britiske økonomien til 9,4 % – det laveste nivået som er registrert.

For INEOS’ grunnlegger og styreformann, Jim Ratcliffe, som vokste opp i det industrielle Nord-England, plager det ham sterkt.

«Vi ser at produksjonen i dette landet dør en sakte død», sier han. «Vi har mistet halvparten av produksjonen vår i løpet av en generasjon.»

For 20 år siden, sier han, var den på nivå med Tyskland der produksjonen fortsatt er stabil.

«Denne seismiske endringen i Storbritannias produksjon kan virke som et mindre skjelv i tjeneste- og servicerike London, samt mange av de sørlige fylkene, men det er en katastrofe i sakte film i mange deler av Nord-England, Wales og Skottland», sier han.

I oktober i fjor la Redcar-stålverket i Teesside ned med tap av 2200 arbeidsplasser etter at Sahaviriya Steel Industries UK, anleggets thailandske eiere, gikk til avvikling. Arbeiderpartiets parlamentsmedlem Anna Turley beskrev det i avisen The Northern Echo som en «menneskelig og industriell tragedie».

«Stålproduksjon er ferdig i Teesside», sa en mann som hadde jobbet på anlegget i 30 år.

På 1970-tallet jobbet mer enn 200 000 personer i Storbritannias stålindustri. I dag er det rundt 30 000, men jobbene deres er ikke lenger trygge.

I januar ble det kunngjort at det skulle nedbemannes enda mer. Tata Steel bekreftet 750 tapte arbeidsplasser ved Port Talbot i Wales med hundrevis av andre i fare for å miste jobben ved anleggene i Scunthorpe, Trostre, Corby og Hartlepool. Skylden har blitt lagt på en flom av billige kinesiske importer – stålproduksjon er subsidiert i Kina – styrken på det britiske pund og høye energikostnader i Storbritannia.

Uansett hva grunnen er, er det en urovekkende trend.

«Hvis vi ønsker å stanse nedgangen i produksjon, eller til og med komme tilbake til vekst, må vi gi selskaper grunner til å investere i Storbritannia», sier Jim. «Vi trenger en konkurransedyktig priset energi, en kvalifisert arbeidsstyrke, attraktive avgifter og en regjering som ønsker at det skal skje.»

Han sier at Storbritannia trenger det markedsføringspersoner kaller unike salgsargumenter.

«Tyskland har dem», sier han. «Landet har en svært dyktig arbeidsstyrke, det ligger midt i Europa og det har en fremstående produksjonsinfrastruktur og kompetente leverandører. Amerika har billig energi takket være skifergass, en dyktig arbeidsstyrke og verdens største marked. Kina har vekst, billig arbeidskraft og et enormt marked.»

Det er ikke første gang Jim har snakket åpent om Storbritannias manglende evne til å selge seg selv til investorer.

For tre år siden varslet han om at Storbritannia ikke var et attraktivt sted for produksjonsvirksomhet. I et intervju med Alistair Osborn, The Daily Telegraphs næringslivsredaktør, henviste han til de høye energiprisene. Og det er lett å forstå, gitt at INEOS’ Runcorn-anlegg, som leverer klor for behandling av 95 % av Storbritannias vann, forbruker like mye energi som byen Liverpool.

Han sa at Storbritannia måtte se på hva landet hadde å tilby, dersom det ønsket å forstå hvorfor det hadde falt så sørgelig langt bak resten av flokken.

«Det ville vært fint hvis det fantes et enkelt, bestemt svar, men det gjør det ikke», sier han. «For å opprettholde eller øke produksjonen trenger man en konstant strøm av investering etter hvert som både anleggene og produktene blir gamle. Nye anlegg og nye produkter trenger investering.»

Storbritannia, sier han, trenger billig eller i det minste konkurransedyktig priset energi.

«Vi kan ikke tilby det for øyeblikket. Og siden Nordsjøen holder på å gå tom for gass, blir sannsynligvis posisjonen enda verre», sier han. «Men vi sitter på enorme skifergassforekomster som kan forandre alt.»

På 1700-tallet bygde Storbritannia formuen sin på kullreserver som fantes i overflod og enkelt kunne utvinnes. Og dette startet den industrielle revolusjonen, mye med Storbritannia i førersetet.

Tilgang til billig energi er derimot ikke det eneste som bekymrer Storbritannias produksjonsindustri i dag.

Jim fremhever også behovet for en dyktig arbeidsstyrke.

«Vi pleide å ha førsteklasses lærlingeordninger, polytekniske og tekniske høyskoler», sier han. «Men regjeringen besluttet at alle ungdommer måtte ta akademisk eksamen.»

Denne bekymringen deles av mange. En ny undersøkelse av britiske produsenter – publisert i Annual Manufacturing Report 2016 – viser at mangel på ferdigheter er deres største frykt.

«For å si det rett ut svikter utdanningssystemet vårt ungdommene våre og skaper dermed problemer for industrien», sier Callum Bentley, redaktør for The Manufacturer.

«Ingen forventer at en ungdom vil ha ferdighetene og erfaringen til en veteran, men dette handler om å være dårlig forberedt for arbeid og det har pågått i flere tiår», sier han. «Jo lenger det fortsetter, jo mer vil det svekke vår konkurranseevne. Hullet i forståelse mellom skoler og arbeidsplasser må fylles, av hensyn til produksjonsbasen vår og for våre ansatte.»

Jim sier at det hadde vært «oppløftende» å høre snakk om et «Northern Powerhouse» – et statlig initiativ for å rette på den økonomiske ubalansen mellom nord og sør – og beskriver den gjeldende konservative regjeringen i Storbritannia som den mest positivt innstilte til produksjon på mange år.

Men, sier han, for faktisk å utgjøre en forskjell må Storbritannia få investorer.

«Investorer har råd til å være svært ’kresne’ i dagens svært konkurransepregede verden», sier han.

«INEOS har valgt å investere mye av sin kapital i USA. Mange andre selskaper har valgt Det Fjerne Østen.»

Jim oppfordrer den britiske regjeringen til å tilby 100 % skattemessige avskrivninger for produksjonskapitalutgifter og en skattesats med ett siffer for produksjon.

«I dagens globaliserte verden blir investeringsbeslutninger alltid sammenlignet med og stilt opp mot alternative steder i utlandet. Storbritannia er for øyeblikket ikke et mål for produksjonsinvestering fordi det mangler unike salgsargumenter. Det trenger noen av de.»

Sent i fjor sa ResPublica, en uavhengig, upartisk tankesmie basert i Westminister, at en enorm økning i eksport var nødvendig for å gjenopplive britisk produksjon og flytte økonomien bort fra en «farlig avhengighet av serviceindustrier».

Direktør Petter Bond sa at utlendinger som kjøper britisk eiendom, hadde økt verdien av pundet, noe som gjør det vanskeligere for produsenter å eksportere.

«Den nylige kollapsen av den britiske stålindustrien har fremhevet det urovekkende faktum at økonomien vår er for avhengig av tjenester og ekstern økonomi», sier han. «Vekst må komme fra produksjonssektoren, som har vært forsømt i lang tid, hvor eksporter har blitt rammet av det sterke pundet. Sterling har en viktig rolle å spille i å hjelpe eksporter, og vi må håndtere problemet med ugunstige valutakurser for britiske bedrifter.»

En som er enig i dette, er Jim.

«En balansert økonomi må, til en viss grad, gjenspeile måten innbyggerne bruker pengene sine på. Hvis innbyggerne kjøper ’ting’ med inntekten sin, må vi lage ’ting’ i vår innenlandske økonomi. Gjør vi ikke det, må vi skaffe alle produserte varer fra utlandet og betale for dem i utenlandsk valuta.»

STORBRITANNIA MÅ INDUSTRIALISERES PÅ NYTT

En tidligere journalist i Financial Times sier at INEOS’ styreformann Jim Ratcliffe hadde rett til å være bekymret for tilstanden til produksjon i Storbritannia.

Peter Marsh sier at både stålindustrien og den kjemiske industrien har stått overfor ekstreme problemer.

«Av-industrialisering – produksjonens minskende andel av Storbritannias økonomiske resultat – har gått langt nok», sier han. «Hvis vi vil ha en bærekraftig økonomisk vekst og høyere levestandarder, må Storbritannia industrialiseres på nytt.»

Men Marsh, en tidligere produksjonsredaktør i FT, sier at selv om Storbritannia har tapt terreng, er landet fortsatt en stor produsent av nisjeprodukter, for eksempel spesialiserte analytiske instrumenter og varer det ikke ga mening i å importere.

«Det kan være alt fra matvarer til madrasser og byggematerialer», sier han.

I henhold til de siste tallene fra FN er Storbritannia den tiende største produsenten i verden, og lager rett under 2 % av verdens produserte varer – sammenlignet med 1895 da landet lagde 18 % av alle varer.

«Storbritannia er ikke like stort som det var, men for et land med én prosent av den globale befolkningen, tar det seg fortsatt vann over hodet», sier han. «Kina har kommet fra en beskjeden posisjon de siste 20 årene, og er nå ansvarlig for omtrent 20 % av de totale fabrikkproduserte varene. Men landet har også 20 % av verdens befolkning.»

Marsh er nå en foreleser og forfatter av The New Industrial Revolution: Consumers Globalization and the End of Mass Production. Han har også nylig satt opp et nettsted for produksjon i Storbritannia. www.madeherenow.com

GIR LYS: INEOS ØNSKER Å AVLIVE MYTENE RUNDT SKIFERGASS

INEOS er nå ett av de største selskapene i Storbritannias skifergassindustri.

Men det vet at det er lett å bli det største.

Noe helt annet er det å være det beste og mest pålitelige.

Siden tilliten til store bedrifter, banker og politikere nå er på et rekordlavt nivå, har det aldri vært viktigere å vinne tilbake befolkningens respekt.

I april i fjor begynte INEOS Shale, som nå har statlige lisenser til å lete etter skifergass på fire millioner dekar i Storbritannia, oppgaven med å vise lokalsamfunnene at det har hederlige intensjoner.

«Vi vil drive med dette på lang sikt», sier administrerende direktør Gary Haywood. «Det handler ikke bare om å tjene penger. Vi ønsker å bidra til å lede en produksjonsrenessanse i Storbritannia og vi mener at en innenlandsk skifergassindustri kan gjøre det.»

Selskapet har allerede begynt å snakke med lokalsamfunn i Skottland, der det har lisenser til å utforske tusenvis av dekar i nærheten av produksjonsanlegget i Grangemouth.

Men mens INEOS Shale venter på at Skottland skal heve det nåværende forbudet mot «fracking», har selskapet, i påvente av nærmere undersøkelser, flyttet sørover – til England – der det håper å kunne overbevise mennesker i Cheshire, Yorkshire, Derbyshire og East Midlands om fordelene ved en innenlandsk skifergassindustri.

«Vi forstår at folk i disse områdene er bekymret», sier Gary. «Og det er delvis fordi det er så mange myter om skifergassutvinning. Men vi vil vise at dette kan gjøres på en god og trygg måte, og vi ønsker å møte menneskene i områder der vi har lisenser.»

Utstillinger blir arrangert for å gi lokale personer muligheten til å snakke direkte til INEOS – og stille eventuelle spørsmål – om hva selskapet planlegger å gjøre i nærheten av hjemmene deres.

INEOS Shale har også produsert en serie med filmer for å avlive bekymringer som folk kan ha. De vil bli vist på utstillingene, der eksperter vil forklare hva det betyr for lokalsamfunn som av INEOS har blitt lovet 6 % av skifergassinntektene, for å forbedre lokale fasiliteter.

Da INCH gikk i trykken, holdt INEOS på å planlegge grundige 2D- og 3D-studier av steinen i hvert fylke for å sjekke om gass er tilstede og tilgjengelig. Hvis resultatene fra dette ser lovende ut, vil INEOS søke om tillatelse til å bore 183 meter dype brønner for å ta 7,6 cm brede kjerneprøver av steinen, for å få tilgang til kvaliteten på og mengden av olje og gass i skiferen.

«Det er i realiteten som å fjerne kjernen fra et eple», sier Tom Pickering, driftsdirektør i INEOS Upstream. «Det er en forsiktig tilnærming, ledet av vitenskap, men det er viktig at vi gjør det korrekt.»

Når INEOS har alle de detaljerte dataene selskapet trenger, blir det tatt en avgjørelse om hvorvidt det er økonomisk forsvarlig – og trygt – å «fracke» opp brønnen ved hjelp av 98 % vann, 1,5 % sand og 0,5 % tilsetningsstoffer, som vil forhindre oppsamling av kalk og sterilisere brønnen.

«Noen sier at 600 giftige kjemikalier brukes i «fracking», men det er bare ikke sant», sier Tom. «De fleste brønner krever mellom seks og tolv kjemikalier. Alle kjemikalier som brukes, må beskrives åpent i planleggingssøknader og tillatelser.»

INEOS Shale vet at avgjørelsen om å fortsette med skifergassleting har satt selskapet på kollisjonskurs med miljøvernere som påstår at «fracking» er farlig, forårsaker jordskjelv, forgifter drikkevann og påvirker luften vi puster inn.

Men selskapet har aldri vært kjent for å vike fra en utfordrende situasjon, spesielt når det mener at det finnes en sterk økonomisk og miljømessig sak.

«En nasjonal, blomstrende skifergassindustri vil ikke bare revolusjonere produksjon i Storbritannia, men vil gi Storbritannia energisikkerhet for første gang på mange år og skape tusenvis av arbeidsplasser i områdene som har blitt hardest rammet», sier Gary. «Hvis vi kan gjøre det og berolige folk med at industrien kan drive uten langsiktig skade på miljøet eller levesettet deres, er det en vinn-vinn-situasjon for alle.»

Professor Peter Styles, en av tre eksperter som i 2011 fikk i oppdrag av den britiske regjeringen å skrive en uavhengig rapport etter at «fracking» foretatt av et annet selskap forårsaket ubetydelige skjelvinger i Lancashire, mener Storbritannias langsiktige fremtid avhenger av de enorme reservene med skifergass som er nedgravd dypt under bakken.

«Jeg tror ikke mennesker innser hvor ekstremt utsatt vi er i Storbritannia», sier han. «På nåværende tidspunkt skjer 80 % av britisk innenlandsk oppvarming og matlaging med gass, og vi importerer halvparten av den. Noe av den kommer fra Norge, som sannsynligvis er greit, men mye kommer fra Sibir, som ikke har vært den sikreste typen forsyning i løpet av årene.»

I januar 2009 førte en tvist mellom Ukraina og Russland om naturgasspriser til at leveranser til flere europeiske land fullstendig ble stoppet.

«Vi hadde kun to dagers forsyning igjen», sier han. «Og når det skjer, blir selskaper som INOVYN i Runcorn, som er den tredje største brukeren av gass i Storbritannia, slått av for å beskytte innenlandske forsyninger.»

Men INEOS bruker ikke bare gass til å varme og drive sine produksjonsanlegg. Gass er også en viktig råvare som brukes til å lage tusenvis av essensielle produkter som vi er avhengig av hver dag. Uten den ville det ikke finnes plast, legemidler, bygninger, biler, datamaskiner, klær eller iPad-skjermer.

«Dette blir ofte glemt når vi ser heftige diskusjoner om fordelene med å fortsette å bruke fossile brensler», sier Greet Van Eetvelde, INEOS-leder for Cleantech Initiatives. «Mange fornybare energikilder, for eksempel viktige komponenter i vindturbiner og solpaneler, kan ikke lages uten gass. Vi trenger fortsatt gass for å lage ting, selv om vi har byttet til en lavkarbonenergi.»

INEOS Shale, som har flere lisenser enn noe annet selskap i Storbritannia, mener de fleste har et åpent sinn når det gjelder skifergassutvikling.

«Det er alt vi ønsker», sier Tom. «Vi er ikke selvgode. Vi forstår folks bekymringer, men mange av de tingene som folk har lest om skifergass, er ganske enkelt ikke sant. Vi er glade for å bli utfordret hvis noen mener vi tar feil. Forståelig nok ønsker de bare mer informasjon. Og det er det vi håper å gi dem på disse møtene.»

Det vil være en anstrengende kamp siden grupper som er imot «fracking», har tatt over sosiale medier.

Men INEOS håper å kunne vise at den som roper høyest, ikke nødvendigvis er den mest kunnskapsrike.

HVORFOR INEOS ER DET RETTE SELSKAPET TIL Å UTVINNE SKIFERGASS I STORBRITANNIA

Få selskaper har så mye ekspertise som INEOS.

I tillegg til selskapets ekspertise over bakken, med å håndtere antennbare gasser på tvers av 65 produksjonsanlegg over hele verden, har det også ekspertise under bakken.

I november skaffet INEOS seg gassplattformer i Nordsjøen – og med dem, et team av boreeksperter som allerede leverer nok gass til å varme opp ett av ti hjem i Storbritannia.

INEOS sysselsetter også teamet som banet vei for utviklingen av skifergass i USA med mer enn 20 års erfaring i industrien.

Styreformann Jim Ratcliffe sier at han ikke kan forstå hvorfor det fremdeles er så vanskelig å overbevise mennesker om at skifergassutvinning er trygt.

«Det finnes så mye omfattende erfaring innenfor boring og «fracking» for skifer i Nord-Amerika at det skulle ha avlivet alle bekymringer og spøkelser», sier han. «I Amerika har de nå boret og «fracket» opp i overkant av én million brønner i løpet av de siste 10 årene og produsert en enorm mengde hydrokarboner.»

Det ble gjort feil i starten av skifergassutvinningen i Amerika.

Defekt brønnkonstruksjon førte til vannkontaminasjon og at avløpsvann fra oppsprukne oljebrønner lå igjen i åpne groper uten belegg.

«Vi har studert alle disse tilfellene for å sikre at vi gjør ting annerledes», sier Tom Pickering, daglig leder i INEOS Shale.

Noen selskaper i USA hadde brukt kun ett lag stål i brønnen. INEOS skal bruke opptil fire lag med stål sementert i hverandre.

Andre selskaper hadde brukt gamle brønner om igjen. INEOS vil bare bruke nye brønner. Avløpsvannet ble etterlatt i åpne dammer.

INEOS’ avløpsvann vil være omsluttet av tolags lagringstanker før det resirkuleres.

«Det er viktig å erkjenne at det har vært noen problemer, men at de fant sted i starten av skifergassutvinningen i Amerika, og vi bor ikke i Amerika», sier Tom. «Dette er Storbritannia, der vi har ett av de strengeste regelverkene i verden.»

Royal Society og Royal Academy of Engineering har, etter å ha gjennomgått de tilgjengelige bevisene, konkludert at skifergass kan utvinnes trygt med passende regulering. Å utvinne skifergass er ikke risikofritt og må gjøres med forsiktighet, men risikoene er håndterbare og tilsvarer andre praksiser.

EKSPERTISE KOMMER TIL OVERFLATEN

Det kan så være at INEOS Upstream er INEOS’ nyeste virksomhet.

Men for menneskene som driver den nye energivirksomheten, er ikke «fracking» noe nytt.

På land eller offshore. På land jobber INEOS med tre amerikanere som banet veien for utviklingen av skifergass i USA, noe som har ført til en produksjonsrenessanse.

Offshore har de skaffet seg et team som har boret trygt og utvunnet naturgass ved hjelp av «fracking» i årevis.

Alle er sikre på at INEOS – med sin ekspertise over bakken med håndtering av antennbare gasser på tvers av 65 produksjonsanlegg – kan bli det første selskapet i Storbritannia som

Trygt kan utvinne de enorme reservene med skifergass som for øyeblikket er fanget i steiner tusenvis av meter under bakken – og ved å gjøre det, endre offentlighetens oppfatning.

«Vi tror vi kan tilføre noe unikt til den nye skifergassindustrien», sier Tom Pickering, INEOS Shales daglige leder som jobbet på en oljerigg i Nordsjøen i mange år.

Doug Scott er leder for boring ved INEOS Breagh, et datterselskap av INEOS Upstream.

«Vi har vært en av de mest aktive utnytterne av «fracking» i trange sandsteingassfelt i den sørlige delen av Nordsjøen gjennom de siste fire årene», sier han. «Vi har brukt teknikken for å få gassen ut raskere og for å få tilgang til gass som det tidligere var uøkonomisk å utvinne.»

Skifergass er det samme som Nordsjøgass. Begge er naturgasser. Den eneste forskjellen er at Nordsjøgass utvinnes fra sandstein som ligger rundt 3 kilometer under havbunnen, og på land utvinner INEOS gassen fra skifer som ligger opptil 5 kilometer under bakken.

Frem til oktober jobbet Doug og teamet hans for DEA. Det endret seg da INEOS kjøpte det tyske firmaet for flere hundre millioner dollar, og med det, ansvaret for å sørge for gasstilførsel til 1 av 10 hjem over hele Storbritannia.

INEOS Breagh driver fire plattformer i den sørlige delen av Nordsjøen og har eierandeler i 16 letelisenser.

INEOS’ beslutning om å kjøpe – når det virker som om alle andre selger – har blitt ansett som et banebrytende trekk i energisektoren.

Der hvor andre så opprørt vann – fremkalt av økte kostnader og stupende fortjeneste – så INEOS et hav av muligheter.

Denne muligheten til å skaffe en enorm mengde med ekspertise – og samtidig forbedre levetiden og effektiviteten til disse plattformene uten å kompromittere sikkerheten – var for god til å gå glipp av.

For å bidra til økt vekst setter INEOS sin lit til sitt nye team med geologer, geofysikere og brønnkonstruksjonseksperter som jobber for INEOS Breagh. Det nye teamet fungerer bra med INEOS-konsernet fordi de deler det samme ethos.

«Sikkerhet og effektivitet er ytterst viktig for oss», sier Doug. «Design- og planleggingsarbeidet vi gjorde før vi «fracket» vår aller første brønn, var avgjørende for arbeidets suksess og kan ikke overvurderes. Tiden du bruker på å få alt riktig, tjener du inn igjen under bruksfasen.»

Han sier at planene – og beredskapsplaner avtalt i tilfelle noe går galt – sørger for at teamet kan håndtere de iboende usikkerhetene rundt boring og «fracking» av brønner.

«Som alltid i bruksfasen har sikkerhet førsteprioritet, i tilfelle den driftsmessige fremgangen kommer i konflikt med sikkerheten», sier han.

Doug sier at sikker og effektiv drift er avhengig av teamets kompetanse samt effektiv kommunikasjon mellom de som driver riggen, frackingfartøyet og plattformen.

«Det er viktig for å sikre at alle gjør det de skal gjøre til riktig tid», sier han.

INEOS Breagh-teamet har også for vane å se etter måter å arbeide mer effektivt på eller nye arbeidsmetoder.

Hos INEOS Breagh monterte de i hovedsak et filter i brønnen for å stoppe bulkproppmaterialet (primært sanden) fra å nå overflaten under gassproduksjon. Det betydde at den «frackede» brønnen kunne brukes 12 måneder før en alternativ teknisk løsning ble funnet.

«Sikter i borehull var noe nytt for «frackede» brønner i Storbritannias kontinentalsokkel i den sørlige delen av Nordsjøen», sier Doug. «Men denne enkle teknologien åpner potensielt opp alle slags muligheter for våre fremtidige gassfeltutviklinger for «fracking».»

Og på Clipper South solgte de opprenskningsgass fra brønnen i stedet for å brenne den av.

«Det var også noe nytt for oss», sier Doug. «Det tok en enorm mengde innsats og samarbeid i organisasjon for å integrere sikkerhets- og produksjonssystemene, men ved å gjøre det fanget vi ikke bare rundt 300 tonn CO2, men det genererte også 4,3 millioner £ i inntekter fra salgsgassen.»

Plattformene, som INEOS overtok som en del av avtalen, er relativt nye, godt drevet og fjernstyrte.

«Det var en del av tiltrekningen», sier Geir Tuft, administrerende direktør i INEOS Breagh. Etter hvert som INEOS flytter lenger inn i energivirksomheten, håper INEOS Shale å få verdifull lærdom fra teamet ved INEOS Breagh.

«Vi ønsker å dra fordel av de nye familiebåndene i alle områder ved å dele ressurser og erfaringer», sier Geir.

Siden oppkjøpet har han arbeidet med en robust plan for å forbedre effektiviteten i virksomheten, spesielt i lys av fallende olje- og gasspriser.

For tre år siden var oljeprisen 110 dollar per fat. I dag er prisen under 40 dollar.

«Vi må være i stand til å håndtere reduserte kontantstrømmer for å sikre at virksomheten er robust i alle forhold», sier han.

EVEREST. INEOS PÅ VERDENS TAK

Det er vanskelig å komme ned på jorda igjen når du har stått på verdens tak.

En som vet det av erfaring, er Rhys Jones, som erobret Mount Everest, verdens høyeste fjell, på sin 20. fødselsdag.

Han hadde drømt om det øyeblikket i åtte år siden han lyttet til et foredrag som tolv år gammel speider. På en måte var jobben hans nå gjort, og han hadde ikke noe ønske om å klatre det på nytt.

«Én gang var nok av mange årsaker», sier han. «Men på mange måter antar jeg at jeg aldri virkelig kom ned igjen. Jeg kan gjenoppleve alle deler av klatreturen hver gang jeg lukker øynene. Det er noe jeg aldri vil glemme.»

For et par år siden ble Rhys, som nå driver sitt eget luksusekspedisjonsselskap sammen med kona Laura, bedt om å lede en ekspedisjon inn i «dødssonen» og videre til toppen av Mount Everest.

«Jeg sa nei, fordi jeg ikke kunne sette en pris på den opplevelsen», sier han. «Du må virkelig ville det for å holde ut påkjenningene og farene, og jeg vet ikke om lønn ville ha drevet meg tilstrekkelig for det.»

Det var imidlertid en «lønn» som fikk ham dit i 2006.

«Jeg vet ikke hva som fikk meg til å ta kontakt med INEOS for finansiering for alle disse årene siden», sier han. «Det var bare tilfeldig forskning. Men jeg hadde spredt nettet vidt og bredt da jeg skrev til sponsorer, inkludert Stannah Stairlifts som ga meg 100 pund.»

Han var på randen til å gi opp da INEOS’ styreformann, Jim Ratcliffe, avtalte å møte den da 19 år gamle gutten. Etter et timelangt møte gikk Rhys ut døren med pengene han trengte for å fullføre ekspedisjon – og et INEOS-flagg å plassere på toppen.

«Jeg ville ikke vært i stand til å gjøre det uten INEOS’ hjelp», sier han. «Det var alle pengene jeg trengte, men det betydde også mye mer for meg. Det var et stort løft for selvtilliten min at Jim trodde på meg, og det er det som drev meg til å fortsette på fjellet. Jeg husker godt da jeg tok de siste stegene til toppen et par måneder senere, og den dominerende tanken var at jeg hadde lovet Jim et bilde av INEOS-flagget på toppen.»

Rhys reiste tilbake til Storbritannia med selvtillit og innbitt besluttsomhet. Men han følte at noe manglet.

«Det hadde vært et mål i så lang tid at jeg savnet å ha det målet å jobbe mot», sier han.

Han startet å holde jevnlige foredrag ved middager og arrangementer samt å arbeide med skoler.

«Jeg følte det var viktig å forklare for barn at jeg var veldig gjennomsnittlig da jeg satte disse målene for meg selv», sier han. «Jeg var ikke en som streber høyt. Jeg var en av de 80 % studenter som dukket opp, gjorde minimalt arbeid for å unngå problemer og gikk hjem igjen. Jeg var veldig anonym og kunne ikke vente på helgene da jeg kunne dra og klatre. Men jeg fikk ting til å skje fordi jeg hadde riktig innstilling.»

Han husker hvor overrasket lærerne hans var da han besteg Denali, den høyeste toppen i Nord-Amerika, 12 måneder etter at han tok avgangseksamen for ungdomsskolen.

«I en av mine gamle skolerapporter hadde jeg fått beskjed om å jobbe med kondisjonen min, slik at jeg kunne få bedre utbytte av gymtimene mine», sier han. «Ikke rart at de ble overrasket.»

Han ledet også ekspedisjoner for reiseselskaper og veldedige organisasjoner.

«Det var morsomt, men jeg følte alltid at jeg lurte meg selv ved å jobbe for et mellomledd», sier han.

Så han sluttet og startet sitt første selskap, RJ7 Expeditions, fra et kontor i Dubai i Midtøsten.

Han er nå tilbake i Storbritannia og leder et nytt foretak, Monix Adventures, som spesialiserer seg på å lede personer til noen av stedene i verden som er vanskeligst å nå.

Og for de som søker slik spenning, er erfaringen hans uvurderlig.

«Jeg har hatt motgang på flere ekspedisjoner», sier han. «Jeg falt ned i en bresprekk på Grønland og brakk armen. Men alle møter utfordringer i livet. Når ting er vanskelige, minner jeg meg selv på at ingenting varer evig, uansett hvor bratt, hvor komplisert eller hvor vanskelig det virker.»

Når det gjelder INEOS-flagget, som han fikk foreviget i løpet av de fem minuttene han hadde på den 8844 meter høye toppen 17. mai 2006, håper han at det nå finnes i et INEOS-kontor et eller annet sted i verden.

«Hvem vet, kanskje det inspirerer noen andre til å følge i mine fotspor», sier han.

DEBATT: TRENGER VI GASS?

Energistrategien i Storbritannia har tre store mål: holde hjulene i gang, holde regningene nede og sikte mot en fremtid med ren energi. Vi må dekke Storbritannias etterspørsel etter energi ved å bruke kilder med ren energi og lavkarbonenergi dersom vi skal fortsette å bekjempe klimaendringer og ha vekst i økonomien. Men dette er ikke noe som vil skje over natten. Det vil ta tid etter hvert som vi begynner å bevege oss over til kilder med mer fornybar energi og lavkarbonenergi. Det å flytte fra kull til gass vil gi et stort bidrag til å redusere karbonavtrykket vårt og er «broen» vi trenger i mange år fremover. Anti-fracking lobbyen ser ut til å tro at det finnes uendelig med penger fra regningsbetalere til å finansiere fornybar energi-generasjonen. Det gjør det ikke, og selv om det gjorde det, ville vi fortsatt trenge gass – som en pålitelig kilde til elektrisitet når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser.

Andrea Leadsom, minister for energi og klimaendringer i den britiske regjeringen

Jakten på skifergass er et fåfengt tiltak når fornybar energi kan levere det som trengs for en energirevolusjon. Dette gjelder spesielt for de 1,3 milliarder menneskene globalt som mangler tilgang til elektrisitet, og for de som bor i grisgrendte strøk som trenger desentraliserte og lokalt passende teknologier, men det er også tilfelle for energisystemer i det globale nord. I likhet med nytt kull og ny kjernekraft er investering i ukonvensjonell gass en alvorlig distraksjon fra en sårt tiltrengt investering i fornybar energi. Det har vært noe forskning fra USA som indikerer at utvinning av skifergass via «fracking» kan ha et større totalt drivhusgassavtrykk enn kull. Bortsett fra klimapåvirkningene er gassutvinning kilden til alvorlige miljømessige og sosiale konflikter rundt om i verden. Utvikling av gassrørledninger og infrastruktur fører til ran av landområder, og vi mener at det truer vannressurser og biologisk mangfold mange steder. Videre mener vi det er betydelig risiko for vannforurensning og luftforurensning ved bruk av «fracking».

Friends of the Earth International

Det er ubestridelig at vi på lang sikt må gå over til teknologier for så lavt karbon som praktisk mulig, men verktøyene for disse (teknologier for karbonfangst og lagring og fornybar energi) er for øyeblikket ikke klare til å tilfredsstille behovene til den globale energietterspørselen og fattigdomsbekjempelsen, og noen vil kanskje aldri være lønnsomme eller gjennomførbare. Skifergass har potensialet, hvis det håndteres og reguleres med aktsomhet og autoritet, til å levere noe av den nødvendige reduksjonen av CO2 samtidig som den leverer energi til en raskt voksende, men karbonbegrenset verden.

Professor Peter Styles, en britisk geolog og professor i Applied and Environmental Geophysics ved Keele University

ALTERNATIVE energikilder kan bli en tilfredsstillende erstatning for fossilt brensel hvis vi bruker like mye energi og smarte løsninger i arbeidet som vi gjorde da vi utviklet den første atombomben. Det mest tilfredsstillende enkeltalternativet vil være hydrogenfusjon, men et slikt kvasimirakel kan være utenfor vår kapasitet. Vi kan oppdage at vind, solceller, biomasse osv. tilsammen kanskje er nok, men hvor vellykket det blir, kan være avhengig av en innsats som startet for en generasjon siden. Det som er viktig for all suksess, er vissheten om at vi kan klare alt – noe som innbefatter å mislykkes.

Alfred W. Crosby, professor emeritus i historie, geografi og amerikanske studier ved University of Texas

I løpet av de siste fire månedene har naturgass, som er renere enn kull, generert den største andelen elektrisitet i USA. Men noen, inkludert US Environmental Protection Agency, tror det er tid for å begynne å erstatte naturgass med vind- og solkraft. Disse fornybare energikildene vokser, men fra en svært liten base og bare med milliarder av dollar fra skatteytere. Vind- eller solenergi har andre problemer: Vinden blåser ikke alltid og solen skinner ikke alltid. Så fornybar energi trenger back-up energi, hovedsakelig fra naturgass. I stedet for å bruke offentlige midler til å omforme energisektoren vår, bør vi la markedet fungere. Amerikanernes store og billige forsyning av naturgass er produkt av entreprenørskap og innovasjon. Denne amerikanske formen for problemløsing har gitt en markedskonkurransedyktig løsning for å redusere energikostnader og utslipp, som nå er på sitt laveste nivå på 27 år. Ingen andre land har kunnet reprodusere denne amerikanske suksesshistorien. Mange talspersoner for fornybar energi ser selvsagt helst at vi forkaster markedsprinsipper fullstendig. Men hvis vi gjør det, bidrar vi ikke bare til å øke energiprisene, men vi sakker også farten på innovasjon.

Dr. J. Winston Porter, tidligere EPA assistent administrator i Washington DC. Han er nå energi- og miljørådgiver, og basert i Savannah, Georgia, USA

Task Force on Shale Gas har i en periode på over et år sett på de mulige virkningene, både positivt og negativt, av å opprette en skifergassindustri i Storbritannia. I desember publiserte vi våre endelige anbefalinger. Vi er overbevist om at det er behov for gass som en del av Storbritannias sammensetning av energikilder, på kort og mellomlang sikt. Det er ganske enkelt ikke mulig å opprette en fornybar energiindustri som kan oppfylle hele energibehovet på kort sikt. Miljømessig er gass renere enn kull. Eventuell ugunstig klimapåvirkning av skifergass er på samme nivå som konvensjonell gass, og mindre enn flytende naturgass (LNG). Konklusjonen som vi har kommet til, basert på de funnene vi har samlet sammen i løpet av det siste året, er klar. Risikoen fra skifergass mot miljøet i nærområdet eller mot folkehelsetilstanden er ikke større enn i sammenlignbare industrier så lenge de følger best mulig praksis, noe som er grunnleggende for all industriell drift.

Lord Chris Smith, formann, Task Force on Shale Gas til den britiske regjeringen

International Energy Agency ser fornybar energi som en voksende del av den globale energiforsyningen, men fossilt drivstoff er ikke på vei ut med det første. Det sentrale scenarioet i vår flaggskiprapport World Energy Outlook er at global energietterspørsel kommer til å stige med rundt en tredjedel innen 2040. Fornybar energi vil uten tvil bidra i den veksten, men det vil naturgass også. Faktisk talt står gass i alle WEO-scenarioer for minst en fjerdedel av global energi i 2040. Skifergass har økt forskyvningen fra kull i strømproduksjon, og videre er dermed utvikling av naturgass, sammen med fornybar energi, avgjørende for en mangfoldig, sikker og bærekraftig energitilførsel i de kommende tiårene.

Laszlo Varro, sjefsøkonom, International Energy Agency

Det amerikanske eksperimentet med skifergassutvinning har vist at med nok ressurser og stor borreinnsats kan betydelige mengder naturgass produseres. Men, det har også vist at produksjonen har en tendens til å være kortsiktige (brønnene tømmes raskt), at ressursene varierer svært mye i kvalitet (kun «sweet spots» er lønnsomme), at vann- og luftforurensning kan forekomme som resultat av boringen, og at metangasslekkasjer nuller ut alle «klimafordeler» av skifergass over kull. Til forskjell er fornybare energikilder fremtidens energi – med avtagende kostnader og langt lavere miljømessig innvirkning.

Richard Heinberg, Senior Fellow, Post Carbon Institute

Vi ønsker å gjøre dette helt klart: Solceller, vindturbiner og biomasse-energi-plantasjer kan aldri erstatte selv en liten del av de svært pålitelige, døgnkontinuerlige, helårs, atom-, fossil- og vannkraftverkene. Påstander om at det er mulig er populære, men uansvarlige. Vi lever i en hydrokarbonbegrenset verden. Generer for mye CO2, og større vannkraftmuligheter har blitt brukt opp globalt.

Tad W. Patzek, formann i Petroleum og Petroleum and Geosystems Engineering Department ved Universitetet i Texas, Austin

PRESIDENT Barack Obamas Clean Power Plan er en forskrift utformet av Environmental Protection Agency for å redusere den amerikanske kraftsektorens CO2-utslipp til 32 % under 2005-nivå. I og med at hver delstat har sin egen sammensetning av energikilder, setter Clean Power Plan spesifikke reduksjonsmål for hver delstat, med en grad av fleksibilitet for å oppfylle målene gjennom individuelt tilpassede planer. Uansett hvordan stater velger å implementere planen, er det stor enighet om at naturgass er den mest kostnadseffektive måten å nå målene om ren energi på, uten at det går utover økonomisk vekst. Derfor vil naturgass fortsette å være en viktig del av energiproduksjonen i USA i mange år fremover. Faktisk rapporterte Energy Information Administration kraftsektoren at i april nådde det laveste karbonutslippsnivået siden 1988. Ikke helt tilfeldig var april første gang i historien at naturgass overtok for kull som den fremste drivstoffkilden for elektrisitetsproduksjon.

America’s National Gas Alliance

FREMGANG FOR ÉN KILOMETER OM DAGEN

For fire år siden var Elaine Wyllies grunnskole i Stirling, Skottland den eneste skolen i Storbritannia som holdt på med det som kun kalte Én kilometer om dagen (The Daily Mile).

Men i dag har hennes kampanje for å få en generasjon barn som er sunnere og lettere blitt formelt anerkjent av de skotske styresmakter for alle barneskolene. Og over hele Storbritannia registrerer flere skoler seg hver eneste dag.

«Vi holder på å bygge et landsdekkende nettverk, og gjennom sosiale medier kjenner vi allerede til hundrevis av skoler som er blitt med på laget», sa Ursula Heath, Group Communications Officer, som også jobber med GO Run For Fun Foundation.

«Vi samarbeider med Elaine og hele GO Run For Fun-nettverket for å gjøre det til et nasjonalt program», sa Ursula. «Det er veldig spennende å se dette ta av og vite at vi bidrar til å forbedre helsen og trivselen til Storbritannias barn i årene som kommer.»

Elaine, som nå er pensjonist, jobber med å oppmuntre flere rektorer til å bli med.

«Til syvende og sist er det rektor som må lede an for å innføre Én mil om dagen, og Elaines imponerende lærerkarriere og sterke engasjement for denne saken, inspirerer andre til å omfavne initiativet», sa Ursula.

Den 17. mars ble The Daily Mile Foundation (stiftelsen Én kilometer om dagen) offisielt lansert på Hallfield Primary School i Westminster, London, støttet av GO Run For Fun Foundation.

«Drømmen er at én dag skal alle barn i Storbritannia få muligheten til å løpe hver dag på skolen», sa Ursula.

Det umiddelbare håpet er at den britiske regjeringen også skal se fordelene med å inkludere Én kilometer om dagen i den nasjonale læreplanen, som en måte å avhjelpe Storbritannias voksende fedmekrise på.

Det antas at ett av tre barn i Storbritannia nå er klassifisert som overvektig eller fet.

«Vi tror denne kampanjen kan utgjøre en stor forskjell i forsøket på å løse dette problemet», sa Ursula.

Ta en titt på nettstedet til Én kilometer om dagen på: www.thedailymile.co.uk. Følg også kampanjen på Twitter @thedailymile og Facebook www.facebook.com/thedailymileforschools

Video

DEN DAGLIGE MILE

00:00

EN LØPSK SUKSESS

INEOS har for vane å satse på vinnere. Og GO Run For Fun-kampanjen er nok en sådan

EN VERDENSOMSPENNENDE kampanje for å få barn i gang med å løpe har fått fotfeste i USA.

Reaksjonene på de første arrangementene for GO Run For Fun i Texas i fjor, var så positive at den britisk baserte organisasjonen har satt opp et eget team for å arrangere løp i USA.

I år håper teamet i USA å kunne overbevise 10 000 barn fra 17 skoler til å delta i ett av 34 løp i Houston-området.

«Det er målet, men vi kunne like godt hatt 20 000 barn i år, for etterspørselen er der», avslutter Kathryn Shuler, leder for Community Relations and Special Projects ved INEOS Olefins & Polymers, USA. «Men dette er det første året vi gjør det offisielt, så vi må sikre oss at vi kan få til den høye kvaliteten på programmet som alle forventer av GO RUN FOR FUN.»

Det amerikanske teamet får også den utfordringen å ta kampanjen til Chicago, i nærheten av INEOS sine Styrolution and Technologies-anlegg.

Nesten én av fem elever på videregående skole i Texas er nå klassifisert som overvektig. Men GO Run For Fun er allerede i sving med få has på det problemet.

Karla Klyng, assisterende rektor ved Alvin Elementary School i Alvin, Texas, fortalt INEOS at 155 barn – ikke bare de forventede 65 – sluttet seg til løpeklubben Mighty Milers som er etter skoletid, etter at de deltok i et GO Run For Fun-arrangement i fjor.

«Barna gleder seg veldig til å være med på GO Run For Fun igjen i år», sier hun.

GO Run For Fun ble grunnlagt i Storbritannia av INEOS-styreleder Jim Ratcliffe, en ivrig løper som ønsket å oppmuntre barn til å løpe for moro skyld – og komme i form samtidig.

Det har allerede slått stort an i Storbritannia og Europas fastland, der tusenvis av barn har deltatt i et av de mange hundre kortdistanseløpene. Og nå følger Amerika, som vet at det har et vektproblem.

«Hurtigmatrestauranter viser nå en liste over kaloriinnholdet på det de har på menyen, og det er et fokus på statlig nivå på at barn trenger 60 minutter med mosjon hver dag», sier Kathryn.

Men maten er ikke det eneste problemet som bekymrer gymlærere i USA.

«De sier at videospill også er en farlig distraksjon», fortsetter Kathryn. Mary Meyer, gymlærer ved Longfellow barneskole i Alvin, Texas, sier til INEOS: «Barna er så vant til å spille videospill at når de går utenfor til friminutt, sitter de bare stille. De vet ikke engang hvordan man løper og leker lenger.»

Men teamene bak det som er blitt det største initiativet for barneløp i verden, tror at om man vil lykkes, så kan man det.

Den amerikanske kampanjen har allerede fått en rekke inspirerende støttespillere, inkludert verdensmester på 1000 meter Bernard Lagat, OL-sprinteren Wallace Spearmon og astronaut Mario Runco, som deltok i tre romfartsekspedisjoner på nittitallet.

I fjor deltok Wallace Spearmon, som for øyeblikket er verdens syvende raskeste, flere GO Run For Fun-arrangementer i Texas. Han fortalte barna at han to ganger hadde mislyktes i å få plass på friidrettslaget på videregående. «Det var bare fordi faren min oppmuntret meg at jeg fortsatte med løping og fortsatte å trene», sa han. «Det var vanskelig, men jeg jobbet med det.» Med tiden fikk han plass på USAs olympiske team.

For å sikre langsiktig suksess med den amerikanske GO Run For Fun-kampanjen har den også etablert en veldedighetsstiftelse.

Det viktigste initiativet fra INEOS ICAN Foundation, som er en frivillig organisasjon for trening og oppsøkende virksomhet, vil være GO Run For Fun, men stiftelsen bidrar også til INEOS Olefins & Polymers USAs årlige veldedighetsgolfturnering og gir tilskudd til skoler for å utvide undervisningen i vitenskap, teknologi, ingeniørarbeid og matematikk i klasserommene.

Houston Marathon Foundation er allerede offisiell støttespiller, sammen med Houstons profesjonelle damefotballag, Houston Dash, som så langt har sendt inspirasjonsambassadører til arrangementene i våres.

«På den måten kan vi vise barn at løping ikke bare er en rimelig og morsom aktivitet i seg selv, men at det er også en integrert del av så mange flotte idretter», sier Kathryn. Mange foreldre er også glade for å bidra til kampanjen.

«Dessverre er det noen av våre målskoler som ikke har så mange frivillige foreldre som andre», sier Kathryn. «Og mange av disse er i områder der foreldrene har mer enn én jobb for å få endene til å møtes. Men det er viktig å hjelpe alle foreldre til å forstå behovet for å støtte gode mosjonsvaner i disse områdene.»

For å understreke meldingen om fordelene for kropp og sjel ved å løpe og mosjonere kommer INEOS til å produsere informasjonsbrosjyrer på engelsk og spansk.

Det vil bli arrangementer på 17 offentlige barneskoler i skoledistriktene Alvin, Clear Lake og La Porte i år, og 9 dager med løping har allerede funnet sted i Alvin-skoledistriktet nå i april.

Men INEOS ser allerede fremover og har satt seg fore å få med 15 000 barn innen 2017 og 20 000 innen 2018. Og med et team som er så lidenskapelig som dette, bør det enkelt kunne oppnås.

«Jeg synes dette er en spennende mulighet til å motivere barn til å være mer fysisk aktive», sier Dennis Seith, adm. dir. i INEOS Olefins & Polymers USA. «Sunne, aktive barn har en tendens å være mer engasjert og oppnår større suksess på skolen», fortsetter han. «Ved å være aktiv i idrettsaktiviteter lærer man også verdien av teamarbeid, ansvar, fair play og en motivasjon for å gjøre sitt beste.»

En som er enig, er GO Run For Fun-ambassadør Bernard Lagat. «Løpingen har gitt meg en fantastisk mulighet til å reise rundt i hele verden», sier han. «Men denne kampanjen er mer enn bare morsom. Den lærer barna hvor viktig det er å ha en sunn livsstil.»

Video

GRFF I TEXAS

00:00

UNGDOMSKULTUR

Når det gjelder støttespillere, er INEOS i en klasse for seg.

Men det er ikke INEOS’ dom, det er det som sies på bakkeplan, hvor INEOS gjør mye for å bidra til å bygge opp en sunn interesse for idrett, spesielt blant unge.

Og det gjelder enhver sport. Ishockey. Fotball. Rugby. Løping. Og tilsynelatende i alle land der selskapet driver virksomhet. USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Sveits og Belgia.

«INEOS revolusjonerte klubben vår», sier Sacha Weibel, Chief Executive Officer i Lausanne hockeyklubb. «Vi er nå i første divisjon og et av de 10 beste lagene i landet.»

INEOS tok kontakt med klubben i 2010 – det året selskapet tok med seg 80 familier og flyttet hovedkontor fra Storbritannia til Rolle i Sveits.

«De ønsket å være en del av fellesskapet, noe som var fantastisk», sier Sacha. «Vi skulle ønske at flere tenkte sånn.»

Men det var ikke bare økonomisk støtte som ble tilbudt. «INEOS ønsket å være fullstendig involvert», sier Sacha.

Det betød regelmessig deltakelse på stadion, som tar 8000 tilskuere, og arrangering av egne vennskapskamper før klubbens offisielle kamper.

Er de gode?

«Nei, de er elendige», sier han med et smil. «Men det er som forventet. Barna her kan gå på skøyter her så fort de kan gå.»

Ishockey er den største publikumsidretten i Sveits og en av de vanskeligste idrettene å mestre. Du må ikke bare kunne gå godt på skøyter, som er krevende, men utøverne må også kunne løpe, skyte, sende pasninger og blokkere skudd i høy hastighet.

INEOS er kanskje ikke mestre på isen, men utenfor isen har selskapets støtte vist seg å være uvurderlig. «Det hjalp oss virkelig med å omforme hele selskapet», sier Sacha.

I løpet av de siste fire årene har klubben opplevd et spektakulært comeback og konkurrerer nå på det øverste nivået i sveitsisk hockey. Og sesong etter sesong blir det bedre.

«Det er virkelig inspirerende å jobbe med INEOS», sier Sacha. «Arbeidsmåtene deres smitter over på oss alle.»

Det er selvsagt ikke alt.

Som selskap produserer det også de råvarene som finnes i hockeyhjelmer, køller og som holder ishaller kalde.

INEOS er også stor tilhenger av sportsklubber der deres egne ansatte – eller ansattes barn – tilbringer fritiden på trening, opplæring eller spiller.

«Vi er alltid stolte av våre ansatte som aktivt engasjerer seg i klubber for å hjelpe andre», sier dr. Anne-Gret Iturriaga Abarzua, sjef for kommunikasjonsavdelingen ved INEOS Köln.

I januar inngikk fabrikkstedet et samarbeid med en av Tysklands største idrettslag.

En del av arbeidet med ASV Köln vil være å organisere GO Run For Fun-arrangementer i juni.

INEOS-inspirerte GO Run For Fun er nå en global løpekampanje. Over 1000 skoler i Storbritannia, fastlands-Europa og USA har organisert en 2 km lang «fun run» takket være INEOS’ opprinnelige investering på 1,5 millioner £ (1,9 mill. €, 2,5 mill. $).

Og det arbeidet – å innføre en sunn tilnærming til trening og ernæring – fortsetter.

Anne-Gret sier at INEOS økonomisk støttet utallige idrettslag for barn i nærheten av Köln site.

«INEOS liker å støtte de som har et ønske om bidra til fellesskapet», sier hun.

En som er ute i alt slags vær, er Bill Faulds, som trener U16-rugbylaget til Falkirk i Skottland i Storbritannia.

Bill, som er Infrastructure Technical Manager på INEOS’ Grangemouth-anlegg, har vært involvert i klubben fra han var student i 1985, og bruker opptil tre kvelder i uken på å trene ungdommene.

«Det er så givende å se barn utvikle ferdigheter og selvtillit», sier han. «Og INEOS har vært svært støttende med en årlig bevilgning som passet min tid. Deres støtte betød at vi kunne kjøpe treningsutstyr.»

INEOS vil alltid støtte de som kjemper for idrett, og forstår hvor viktig det er for utviklingen av unge.

Eller som tidligere president i USA John F. Kennedy formulerte det: «Fysisk trening er ikke bare en av de viktigste tingene for en sunn kropp, det danner grunnlaget for dynamisk og kreativ intellektuell aktivitet.»

PLAYMOBIL regner med at INEOS’ løsning er den beste

TYSKLANDS største leketøysprodusent PLAYMOBIL tenkte at INEOS kunne hjelpe – og de hadde rett.

Selskapet trengte et slitesterkt, fleksibelt materiale for tre nye spesialfigurer – en isdrage, en gjennomsiktig rosa robot og en pirat.

PLAYMOBIL visste hva INEOS kan gjøre fordi de har samarbeidet med selskapet i årevis. Men denne gangen trengte de et materiale som var sterkt, enkelt å forme og gjennomsiktig.

INEOS Styrolution, den globale lederen innenfor styrener, foreslo Zylar, et av deres spesialkjemikalier – og det passet perfekt.

«Det var utfordrende krav, men vi har alltid til hensikt å finne riktig løsning uansett hvem kunden er», sier Julia Herzog, Marketing Communications Manager.

PLAYMOBIL-figurene viste seg første gang i 1974. På det tidspunktet var det bare tre av dem – EN bygningsarbeider i stripete overdel, en ridder med sølvhjelm og en amerikansk indianer med en fjær i håret.

Siden den gang har ca. 4000 ulike design kommet fra produksjonslinjene på Malta, og nesten 3 milliarder plastfigurer er blitt laget.

«Zylar har blitt et stadig mer populært materiale å lage leker av», sier Peter Rath, Director Sales Construction, Distribution, Compounding & Others i INEOS Styrolution. «Uten plast ville mye leketøy og mangt slags sportsutstyr ikke ha eksistert.»

Han sa at INEOS var beæret over å samarbeide med en så ikonisk leketøysprodusent.

Zylar brukes for tiden til medisinsk utstyr, men kan finnes i en rekke husholdningsgjenstander, inkludert vannfiltrene eller vannbeholderen i kaffemaskinen.

INEOS kjøper fabrikk på spanskekysten

INEOS har kjøpt en svovelsyrefabrikk ved et av de viktigste logistikksentrene i Europa. Oppkjøpet av anlegget i Bilbao i Spania kompletterer INEOS’ eksisterende svovelkjemikalievirksomhet i Runcorn i Storbritannia og dobler produksjonskapasiteten.

Svovelsyre er en av de viktigste, grunnleggende forbindelsene som produseres av den kjemiske industrien. Den brukes bokstavelig talt til å lage hundrevis av forbindelser som kreves av nesten alle industrisektorer, blant annet i gjødsel, vaskemidler, vannbehandling og batterier.

«I gamle dager var svovelsyreforbruket et mål på et lands BNP», sa Ashley Reed, adm. dir. i INEOS Enterprises. «Etterspørselen var i stor grad knyttet til et lands økonomiske tilstand.»

Det kan også være tilfelle i dag.

I fjor var Spania den nest raskest voksende økonomien i Europa, med en BNP-vekst på 3,2 % og det internasjonale pengefondet mener at Spanias oppgang vil fortsette.

«Dette er gode nyheter for oss og bør gi en sterk plattform for salgsvekst i de lokale markedene», sier Ashley. Det spanske anlegget, som lager ca. 340 000 metriske tonn svovelsyre hvert år, er et av de mest moderne i Europa og ligger i nærheten av Bilbao-raffineriet som leverer det meste av anleggets viktige råvare, svovel.

«Svovel er ofte et uønsket biprodukt ved produksjon av raffineriprodukter, slik at dette er en måte for dem å kvitte seg med det», sier Ashley.

Omtrent 25 % av anleggets inntekter kommer fra ko-generering av elektrisitet som produseres gjennom brenning av svovel i luft. Elektrisitetsprisene i Spania er blant de høyeste i verden, og under ny spansk lovgivning for å oppmuntre til fornybar kraftproduksjon vil den spanske regjeringen garantere for elektrisitetspriser for virksomheten de neste 25 årene.

«Det var en av grunnene til at INEOS var interessert i anlegget», sier Ashley.

Anlegget er strategisk plassert i Bilbao havn, noe som gjør det ideelt plassert for å eksportere til hele verden.

«Det er ingen andre svovelsyreprodusenter innenfor en avstand av 400 km fra havnen», sier Ashley. «Og fordi transportkostnadene utgjør en stor andel av prisen på svovelsyre, er det å ha den rette beliggenheten avgjørende for en svovelkjemikalievirksomhets suksess.»

INEOS bestemmer seg for å gå alene

Joint venture mellom INEOS og Solvay avsluttes senere i år – to år tidligere enn planlagt.

De to selskapene har oppnådd så mye siden de dannet INOVYN i juli 2015 at Solvay har avtalt å la INEOS ta kontrollen over virksomheten verdt 3,5 milliarder euro.

«Takket være rask og effektiv integrering av teamet og eiendelene, er INOVYN nå en sunn og bærekraftig klor/vinylaktør», sier Jean-Pierre Clamadieu, administrerende direktør i Solvay.

Det belgiske selskapet Solvay hadde hele tiden til hensikt å la INEOS stå igjen som eneeier av virksomheten, men hadde opprinnelig planlagt at dette først skulle skje i juli 2018.

INEOS styreleder Jim Ratcliffe sier at INEOS ikke hadde noe problem med den tidligere avslutningen.

«Klor/vinyl er kjernevirksomhet i store petrokjemiske selskaper som vårt», sier han. «Og gjennom dette planlagte oppkjøpet får INOVYN en eier med en langsiktig visjon som gir stabilitet for virksomheten og de ansatte.»

De to selskapenes avgjørelse om å slå sammen klor/vinylvirksomhetene sine i 2015 skapte en vinnerkombinasjon. Det gjorde virksomheten, som har fått navnet INOVYN, til en av de tre største PVC-produsentene i verden, og sørget for at selskapet ble godt plassert for å kunne svare raskt på endringer i de europeiske markeder.

INOVYN, med hovedkvarter i London, har 4300 ansatte ved 18 produksjonsanlegg i åtte land.

Selskapet produserer 40 millioner tonn kjemikalierhvert år, som brukes i omtrent alle deler av det moderne samfunnet.

Fusjon skaper en vinnende kombinasjon

INEOS og Solvay har slått sammen sine vinylkloridvirksomheter for å gi kundene et bedre tilbud og gjøre seg til en større del av Europas kjemiindustri.

INOVYN er nå en av de tre største PVC-produsentene i verden.

«Dette er nå virkeligblitt en virksomhet på globalt nivå i tillegg til at den er posisjonert til å svare på europeiske markeder som er i stadig endring», sier Chris Tane, CEO for INOVYN.

Nyhetene om at joint venturet hadde fått godkjennelse av EU-kommisjonen ble raskt fulgt av ytterligere kunngjøringer i september, blant annet angående driftsstans av det siste gjenværende kvikksølvbaserte anlegget ved Runcorn i Storbritannia for å overholde EU-kravene, planlagt permanent nedlegging av PVC-produksjonsanlegget i Schkopau i Tyskland og de foreslåtte store investeringene i et stort produksjonsanlegg ved Antwerpen/Lillo-anlegget i Belgia.

Produksjonen ved Schkopau har vært stanset siden desember 2014 ettersom forsyningskontrakten for VCM med DOW hadde utløpt. Alle forsøk på en ny langsiktig avtale mislyktes.

I Belgia var arbeidet i gang med et nytt større anlegg, med den nyeste teknologien, for å underbygge INOVYNs posisjon som Europas ledende leverandør av kaliumhydroksid.

INOVYN, som har hovedkvarter i London, har 4300 ansatte ved 18 produksjonsanlegg i åtte land. Virksomheten har en årlig omsetning på over 3,5 milliarder euro.

Den produserer 40 millioner tonn med kjemikalier hvert år, som brukes i omtrent alle deler av det moderne samfunnet.

Som en del av avtalen kommer Solvay, som har en sterk tilknytning til vinylkloridvirksomheten, til å trekke seg ut av joint venturet i 2018 slik at INEOS blir eneste eier av virksomheten.

INEOS åpner nytt kontor i Storbritannia

INEOS åpner et nytt kontor i London for å huse sine økende antall virksomheter i Storbritannia.

Kontoret skal brukes av en rekke INEOS UK-bedrifter, inkludert sine foretagende innen olje og gass, shipping og handel.

Bygningen skal også være hjem for joint venturet INOVYN, som har 18 produksjonsanlegg i Europa, inkludert det enorme Runcorn-anlegget i Cheshire.

«Det er svært fornuftig», sier Jim Ratcliffe, INEOS’ styreformann og grunnlegger. «Selv om INEOS har forretningsinteresser verden over, er den britiske olje- og gassindustrien et viktig fokus for oss for øyeblikket.»

Rolle i Sveits forblir hovedkvarteret til INEOS konsernet og et antall veletablerte INEOS-virksomheter. INEOS kommer heretter til å benevne seg selv som et britisk/sveitsisk selskap. 

INEOS starter opp igjen en amerikansk reaktor

INEOS skal starte en reaktor som på grunn av vanskelige markedsforhold ble midlertidig stanset for tre år siden.

Selv om forholdene fortsatt er vanskelige, styres INEOS Nitriles av det økende globale behovet for akrylnitril, hovedingrediensen i både akrylfiber og karbonfiber, og deres tilgang til billige amerikanske råmaterialer.

INEOS Nitriles er verdens største produsent av akrylnitril og acetonitril. Anlegget i Green Lake i Texas er et av verdens største og mest effektive anlegg. Snart vil det igjen være i stand til å produsere 545 000 tonn akrylnitril i året.

Produsenter bruker akrylnitril til å produsere syntetiske fibre, plastprodukter, karbonfiber, syntetisk gummi og vannløselige polymerer. Disse produktene brukes deretter i produksjonen av bildeler, klær, byggematerialer, husholdningsmaskiner og idrettsutstyr, bare for å nevne noe.

«Mest sannsynlig er alle i kontakt med akrylnitril hver eneste dag», sier direktør Gordon Adams.

Det var også gode nyheter for INEOS Nitriles’ Seal Sands-verdier med et løfte om å investere i planlagt omsetning neste år.

INEOS Nitriles driver fire anlegg verden over, to i Nord-Amerika, ett i Tyskland og ett i Storbritannia. De halverte produksjonen av akrylnitril ved Green Lake-anlegget i januar 2014 på grunn av uholdbare marginer.

Løpske vinnere

INEOS’ GO Run For Fun-kampanje ble nominert til to filmpriser ved filmfestivalen i Cannes i oktober, og vant begge.

Den ble hedret ved Cannes Corporate Media & TV Awards, en av verdens viktigste festivaler for den kommersielle audiovisuelle bransjen, for tegnefilmserien Dart TV.

Serien ble gjort på oppdrag for GO Run For Fun, og den er gratis for alle skoler. Serien oppmuntrer barn til en sunnere og mer aktiv livsstil.

Styreformann Jim Ratcliffe, som selv er en ivrig løper og grunnla den veldedige organisasjonen, møtte produksjonsselskapet til Dart TV, Media Zoo fra London, i Palm Beach i Cannes for å motta prisene for beste CSR-serie og beste nettserie.

GO Run For Fun ble etablert for to år siden. Siden den gang har nesten 100 000 barn fra alle verdenshjørner involvert seg i kampanjen. «Det har overgått alle forventninger», sier Jim.

Du finner alle Dart-filmene på nettstedet til GO Run For Fun. www.gorunforfun.com 

INEOS deler gode nyheter

INEOS har inngått avtale om å forsyne et tredje gassanlegg i Europa med etanen som det planlegger å importere fra USA.

Avtalen med ExxonMobil Chemical Ltd og Shell Chemicals Europe BV ble ferdigstilt i november

Fra midten av 2017 skal INEOS’ etan utvunnet fra amerikansk skifer gå i rør fra den nye importterminalen ved Grangemouth til Fife Ethylene Plant ved Mossmorran.

«Dette er en viktig avtale for alle involverte», sier Geir Tuft, forretningsdirektør ved INEOS O&P UK. «Vi vet at etan fra amerikansk skifergass har forandret produksjonen i USA, og vi ser nå at denne fordelen deles i hele Skottland.»

INEOS kommer nå til å forsyne anleggene Rafnes i Norge, Grangemouth og Fife Ethylene Plant i Skottland med etan fra amerikansk skifer. 

Søt lukt avsuksess

Avtalen fører til at INEOS Phenol overtar Axiall Corporations kumenfabrikk i Pasadena i Texas i USA og overfører driften knyttet til produksjon av fenol, aceton og alfa-metylstyren (AMS) til INEOS Phenols anlegg ved Mobile i Alabama.

Fabrikken i Pasadena har for øyeblikket omtrent 43 ansatte, fabrikken startet driften i 1979 og produserer i dag 900 000 tonn kumen per år. Kumen brukes til å lage fenol og aceton, som begge er ingredienser i en rekke dagligdagse produkter, inkludert kryssfiner, plast, legemidler, maling, akryl og lakk.

Administrerende direktør Casier sier at oppkjøpet av en slik god kvalitet gir INEOS Phenol muligheten til å forbedre konkurranseevnen.

«Vi er allerede en ledende produsent av fenol og aceton», sier han. «Men ved hjelp av nøye utvalgte investeringer i nye fabrikker og ny teknologi skal vi videreutvikle businessen vår og vokse i takt med kundene.»

Ni milliarder mennesker -spørsmålet

Verden er i ferd med å fylles opp. Bærekraft må stå øverst på alles agenda hvis vi skaloverleve som art på en planet med begrensede naturlige ressurser. Men hvordan er dette mulig med en global befolkning som forventes å overstige ni milliarder innen 2050? Dette er ni milliarder mennesker-spørsmålet. Og meningene er delte

Storbritannias best kjente naturfilmskaper, Sir David Attenborough, legger ikke fingrene imellom. Han er heller ikke en mann som har for vane å overdrive.

De siste 40 årene har han sett menneskeheten ødelegge deler av naturen til en slik grad at visse dyrearter ikke lenger finnes. Naturen har bokstavelig talt forandret seg foran øynene hans.

Han klandrer befolkningsveksten.

“Jeg er ikke i tvil om at det er den grunnleggende kilden til alle problemene våre, spesielt miljøproblemene,” sa han i et nylig intervju med The Wellcome Trust. “Jeg kan ikke komme på et eneste problem som ikke hadde vært lettere å løse hvis det var færre mennesker.”

Han sa at i løpet av hans karriere har verdens befolkning blitt tredoblet.

“Hvis vi kan stanse befolkningsøkningen, har vi kanskje en bedre sjanse til å takle problemene, men det kan vi ikke,” sier han. “Det beste vi kan gjøre er å sakke ned veksten. Jeg takker Gud for at The Trust har administratorer som er vitenskapsfolk, ikke politikere.”

I et intervju med INCH Magazine i fjor sa Jonathon Porritt, en av verdens ledende miljøforkjempere, at han også setter sin lit til at den kjemiske industrien vil spille en sentral rolle i å takle utfordringene ved bærekraft.

Noe den gjør.

Siden den første historiske Rio-konferansen i 1992, har den globale kjemiske industrien lagt til rette for at bønder kan bruke bærekraftige jordbruksmetoder og sørget for at stadig flere personer får tilgang til renere, tryggere drikkevann.

Videre arbeid har ført til medisinske gjennombrudd, endret måten energi brukes på og bidratt til å redusere drivhusgasser.

International Council of Chemical Associations, det verdensomspennende talerøret for den kjemiske industrien, sier at denne fremgangen er resultatet av innovative ideer, teknologier og prosesser som alle har blitt mulige gjennom kjemi.

INEOS er et slikt selskap som utvikler innovative, bærekraftige løsninger på komplekse og utfordrende problemer. Det erkjenner nemlig at det kan ha enorm innflytelse på hva verden gjør nå – og i fremtiden.

Et av produktene som utgjør en enorm forskjell for verdens ernæring og helse, er acetonitril, som brukes til å lage livsviktige legemidler som insulin og antibiotika, og også spiller en viktig rolle innen kreftbehandling.

Det klare, flytende løsemiddelet brukes også til å produsere plantevernmidler som sikrer større avlinger.

INEOS oppfyller for øyeblikket rundt halvparten av den globale etterspørselen etter acetonitril. Mye av det INEOS ikke produserer, produseres av andre ved hjelp av dets lisensierte teknologi.

Det er ingen tvil om at menneskeheten står overfor akutte spørsmål om hvordan planeten skal kunne tåle belastningen av ni milliarder mennesker etter 2050.

Etterspørselen etter mat øker, naturressursene strekker ikke nødvendigvis til, og klimaendring har skapt et behov for nye lavkarbon-energikilder.

Tim Benton, professor i populasjonsøkologi ved universitetet i Leeds i Storbritannia og ekspert på matsikkerhet, sier at folk må forstå – og erkjenne – jordens begrensninger når det gjelder å gi oss det vi vil ha.

“Det er den eneste måten vi kan nærme oss bærekraft på,” sier han. “Etterspørsel er det store problemet. Med mindre vi takler etterspørselen, vil vi utarme landområder og vannkilder og sette fart på klimaendringene.”

Innen 2050 kommer planeten til å ha over 30 % flere munner å mette, men det er begrenset hvor mye areal som kan dyrkes.

“Teknologiske fremskritt vil helt sikkert gjøre det mulig å utnytte dyrkingsområder mer effektivt, men vi kan ikke trekke ut stadig mer fra stadig mindre,” påpeker Tim. “Den eneste måten vi kan nærme oss bærekraft på, er ved å moderere etterspørselen.”

Han sier at verden for øyeblikket produserer nok kalorier til 12 milliarder mennesker, men at folk i industriland spiser for mye, en stor andel går til å mate buskap og at resten kastes.

“Det handler ikke om formulering og individuelle næringsstoffer, eller 3D-skrivere,” sier han. “Det handler om å gi jorden sjansen til å hente seg inn igjen, redusere avfall og modifisere kostholdet vårt. I fremtiden kan ikke landbruksindustrien imøtekomme mentaliteten om at ‘etterspørselen vokser, så vi må oppfylle den til enhver pris’. Denne tankegangen må rett og slett forandres.”

Friends of the Earth, som har arbeidet for å forbedre planetens velvære i over 40 år, lanserte nylig sitt ‘Big Ideas Change the World’, et treårig prosjekt.

En talsmann sa at det ekstreme presset som mennesker, hovedsakelig i industriland, har lagt på planeten må reduseres betydelig og hurtig.

“Det er et kjempearbeid, og hvis befolkningsveksten ikke stopper opp i løpet av dette århundret, er det kanskje umulig,” sier han.

Men meningene om hvorvidt verden er dømt til undergang eller ikke, er delte.

“Det har vært et kappløp mellom utarming av ressurser og innovasjon, og så langt har innovasjonen vunnet,” sa Citis sjefsøkonom Willem Buiter nylig til INCH Magazine. “Vi har flere tusen år av menneskets historie i ryggen, så jeg er rimelig optimistisk.”

Robert Aliber, professor i internasjonal økonomi og finans ved Chicago University, er heller ikke bekymret.

“Thomas Malthus forutsa i 1798 at ukontrollert befolkningsvekst kom til å dømme jorden til å sulte ihjel,” sier han.

“Det er bevist at han har tatt feil de siste 200 årene, så hvorfor skulle han få rett de neste 100?”

Overbefolkning er et problem i noen verdenshjørner.

Det er et faktum som ikke kan benektes.

Den prisbelønte danske fotografen Mads Nissen sier han var vitne til problemet med for mange mennesker på for lite plass da han besøkte Manila på Filippinene for ni år siden.

I 1980 bodde det 50 millioner mennesker på Filippinene. Det tallet forventes å skyte i været til 180 millioner innen 2050.

“Manila er allerede et av de mest overbefolkede stedene på jorden,” sier han.

“Familier bor i hjemmelagde skur bygd på kirkegårder, mellom jernbanespor eller under broer. De bor hvor enn de kan finne plass. Selv byens giftige søppelfyllinger er bebodd av folk som spiser, sover og lever omgitt av råtnende søppel.”

Men World Population Balance mener at fremtiden kan endres på en human måte.

“Vi kan skape en ny visjon, en ny drøm for planeten,” sier grunnleggeren og lederen David Paxson.

Han sier løsningen er en global kampanje for å oppfordre folk verden over til å få færre barn.

“I dag bruker vi millioner på å skape en mer bærekraftig planet, men alt vi får er en mer forurenset en,” sier han. “Bærekraft på en overbefolket planet er umulig, og verden er alvorlig overbefolket for øyeblikket.”

Han hevder at to milliarder mennesker nå lever i fattigdom. “Det er mer enn hele planetens befolkning for under 100 år siden,” sier han.

Paxson sier det ikke vil bli lett å redusere befolkningen, men at det er ingenting sammenlignet med å takle de knusende konsekvensene av overbefolkning.

Debatten om hvordan i all verden vi kan mate ni milliarder mennesker, kommer til å fortsette å skape delte meninger.

Men etter hvert som den debatten fortsetter, må den kjemiske industrien, som er utgangspunktet for nesten alle andre bransjer, fortsette å fokusere innsatsen sin på å produsere grunnleggende produkter for å bidra til å takle mange av problemene vi står overfor i en verden i stadig endring. Det må den gjøre på en mer effektiv måte som ikke bare reduserer dens egen miljøpåvirkning, men også påvirkningen av bransjene den tjener.

Og det handler ikke bare om å spare penger.

INEOS vet at de har et enormt ansvar for å levere de nødvendige materialene til morgendagens teknologier, og bruke færre råmaterialer til å hjelpe samfunnet til å forbruke mindre energi i en verden med begrensede ressurser.

Det er derfor INEOS står helt sentralt for kjemien bak våre grunnleggende menneskelige behov. Behovet for mat, transport, kommunikasjon, vann. Og for energi.

De har levert denne kjemien i årevis. Og de akter å gjøre det også i kommende generasjoner.

Det mest overfylte stedet på jorden

HVIS du liker å se på folkelivet, er Mong Kok stedet for deg – hvis du holder ut trengselen.

Dette distriktet i Hongkong antas nemlig å være det tettest befolkede stedet på jorden.

Med mer enn 130 000 mennesker per kvadratkilometer, kommer ingen andre steder i nærheten.

Men Charles Reynolds, som har bodd og arbeidet i Hongkong de siste ni årene, sier at det ikke føles så overfylt.

“Jeg har vært andre steder der det er like kaotisk og folk står i stampe,” sier han.

“Men i Mong Kok fl yter fottrafi kken ganske greit.”

Omtrent alt du kan tenke deg blir kjøpt, solgt eller prutet over i Mong Kok, hvor hele gater er satt av til å selge lykkebringende gullfi sker, blomster, kjøkkenutstyr og badekar.

Ren Energi

Den globale etterspørselen etter energi har økt helt siden 1700-tallet, da menneskeheten begynte å bruke jordens naturlige ressurser til å drive frem den industrielle revolusjonen.

Det førte med seg store forandringer verden over. Men den nylige hurtige industrialiseringen av land som India og Kina har økt etterspørselen enda mer. Så hva vil fremtiden bringe?

Etterspørselen etter global energi er neppe noe som plager mannen eller kvinnen i gata.

Men myndigheter, vitenskapsfolk, akademikere, miljøforkjempere og energiintensive selskaper som INEOS ser hele tiden på måter å forbedre energieffektiviteten på. Det er en stor kilde til bekymring.

Fossile brennstoffer mater for øyeblikket produksjonsanlegg rundt om i verden, der tonnevis av kjemikalier produseres hver dag slik at andre kan produsere alt fra maling til plastikk, medisiner til mobiltelefoner og biler til klær.

“Mange av problemene som truer menneskehetens overlevelse på planeten, er et resultat av det økte forbruket av energi, vann og råmaterialer,” sier en talsmann for Friends of the Earth Europe.

Så hva er alternativene? Kan vindparker og utnytting av solenergi være svaret?

Ja, sier Friends of the Earth Europe.

Delvis, sier INEOS. De bør utgjøre en del av energitilbudet, men kommer ikke til å oppfylle menneskehetens behov hele tiden.

Det vil ta et par tiår å fullt ut endre måten Europa genererer elektrisitet og varme på, så i mellomtiden må INEOS benytte seg av fossile brennstoffer for å oppfylle sine energibehov. Gass medfører imidlertid halverte utslipp sammenlignet med kull, så INEOS mener de har en miljømessig plikt til å oppfordre til mer bruk av gass på bekostning av kull.

Fornybare teknologier er viktige kunder av INEOS.

INEOS lager råmaterialene til vindturbiner og solceller. Råmaterialer som er laget av molekylene vi får fra gass.

“Gass er nødvendig på lang sikt som et råmateriale for å understøtte produksjon,” sier Leen Heemskerk, økonomidirektør i INEOS Olefins & Polymers Europe (Nord).

Gass er ikke bare et brennstoff som INEOS brenner for å produsere energi. Det er også et råmateriale som brukes i produksjonen av kjemikalier som brukes i en lang rekke livsviktige produkter, inkludert medisin, klær, bygninger, kjøretøyer, datamaskiner og grønne teknologier, slik som vindturbiner og energieffektive materialer.

INEOS vil fortsatt trenge gass for å lage disse livsviktige varene når de har gått over til lavkarbonenergi. Det er derfor helt avgjørende at Europa har en sikker og konkurransedyktig langsiktig forsyning av gass for å understøtte fremtiden til produksjonssektoren.

“INEOS støtter innovative tiltak for å finne alternative energikilder, men vi må være realistiske med tanke på tempoet vi kan avkarbonisere økonomien vår i,” sier Leen.

Verden forbruker for øyeblikket rundt 529 kvadrillioner britiske varmeenheter hvert år. Fossile brennstoffer produserer for øyeblikket nesten 80 % av verdens energi. Og industrien, som leverer produktene samfunnet er avhengig av, er den største kunden.

Amerika, som bare har 5 % av verdens befolkning, forbruker for øyeblikket rundt 20 % av verdens totale energiforsyning.

Men den globale energietterspørselen forventes å fordobles innen 2040, etter hvert som folk i India og Kina, som samlet sett utgjør mer enn en tredjedel av verdens befolkning, blir rikere og ønsker seg mer energikrevende varer slik som datamaskiner.

Miljøaktivister sier at samfunnet må endre på vanene sine hvis det skal unngå en energikrise og ha håp om å unngå klimaendring.

Strengere forskrifter og restriksjoner på drivhusgasser har hjulpet, sier de.

Men Friends of the Earth Europe mener at rike nasjoner også må kutte ned på mengden av energi som forbrukes.

Det gjør Europakommisjonen også.

De setter ambisiøse mål for Europa som til syvende og sist kan tvinge industrien til å kutte drastisk ned på energimengdene den bruker.

Video

Gass! Hvem trenger det?

00:00

INEOS mener at dette kan få utilsiktede konsekvenser, inkludert en forfl ytning av investeringer og en vekst i industrien utenfor europa.

“Det hersker en svært stor misforståelse om den kjemiske industrien,” sier Greet Van eetvelde, INeOS-leder for Cleantech Initiatives. “Vi er energiintensive, men vi er ikke energiineffektive. Vi ser hele tiden på løsninger for å redusere energimengden vi bruker til å produsere produktene våre. Det er fornuftig, både forretnings- og miljømessig. Men vi er også karbonintensive. Vi bruker gassmolekyler som råmaterialer. Vi har fortsatt en lang vei å gå før myndighetene forstår hva vi står for. For dem er industri bare industri. Men prosessindustrien er annerledes, og uten særlig den kjemiske industrien hadde ikke det moderne liv vært mulig.”

Dan Byles, styreformann for de britiske myndighetenes partiuavhengige parlamentsgruppe for ukonvensjonell olje og gass, sier spørsmålet ikke er hvorvidt verden vil ha lavkarbonenergi. “Det er veien dit det hersker tvil om” sier han.

“Gass må anses som et midlertidig brennstoff mellom et energisystem som fortsatt er dominert av olje og kull, og den fremtidige lavkarbon-energikombinasjonen vi alle ønsker oss.”

Han mener at vi ikke bør tvinges til å velge mellom gass eller fornybar energi. “Vi trenger begge deler,” sier han. “Det kommer vi til å gjøre en god stund fremover.”

Kull – den verste synderen – har vært drivkraften bak Kinas utrolige utvikling fra et lite, gryende marked til den nest største økonomien i verden. Men det har fått enorme miljømessige følger. Kina slipper nå ut mer CO2 enn noe annet land i verden.

I fjor falt Kinas avhengighet av kull for første gang dette århundret, noe som ble forbundet med en hurtig økning i bruken av fornybar energi.

Ifølge Greenpeace øst-Asia har dette gitt planeten en gyllen mulighet.

“Betydningen er at hvis veksten i kullforbruk vi har sett i Kina de siste ti årene hadde fortsatt, ville vi ha mistet alt håp om å bringe klimaendringene under kontroll,” sier Lauri Myllyvirta, energiforkjemper i Greenpeace øst-Asia. “Veksten har kanskje ikke stoppet opp ennå, men det er et tegn på at Kina er på vei bort fra kull.”

Alternative energikilder må bli funnet, for etter hvert som verdens befolkning vokser, vil etterspørselen etter energi gjøre det samme.

I industriland har tilgang til sikker, pålitelig og rimelig energi endret folks liv – og den kan gjøre det samme for dem som bor på de fattigste stedene i verden. en som ønsker dette velkommen, er Microsoftgrunnlegger Bill Gates, en av verdens rikeste menn.

“I den rike delen av verden gjør vi rett i å bekymre oss for å spare energi, men på fattige steder trenger folk mer energi,” skrev han i en nylig blogg. “For at land skal kunne komme seg ut av fattigdom trenger de lys på skoler slik at elevene kan studere i mørket, kjøleskap på helsestasjoner for å holde vaksiner kalde og pumper til å irrigere jordbruksland og gi rent vann.”

Gates sier at det nå er rike land som USA sin plikt å investere mer i forskning på ren energi.

“Det handler om å utvikle energikilder som produserer null karbon,” sier han.

Selv om den kjemiske industrien forbruker mye av verdens energiforsyning, står den helt sentralt i mye av denne utviklingen – og bidrar til å avkarbonisere verdensøkonomien.

Globale utslipp har blitt kuttet takket være forbedringer – drevet frem av den kjemiske industrien – innen isolasjonsmaterialer for anleggsbransjen, kunstgjødsel og plantevern, plastemballasje, belysning, marine bunnstoffbelegg, syntetiske tekstiler, bilplast, vaskemidler for lave temperaturer, motoreffektivitet og plast brukt i rørsystemer.

“Disse innsparingene fremhever den avgjørende rollen den kjemiske industrien spiller i å avkarbonisere økonomien,” sier en talsmann for International Council of Chemical Associations. “Tilsvarende CO2-innsparinger uten fordelene ved kjemiske produkter og teknologier er i realiteten ikke mulig.”

Bruken av kjemi i energisparende produkter, slik som byggisolasjon, kompakt fluorescerende belysning og lette bildeler i plast, sparer Amerika alene for opptil 10,9 kvadrillioner Btu med energi og opptil 85 milliarder USD i årlige energikostnader.

Enkelt sagt betyr det at USA har kuttet energiforbruket sitt med 11 % og spart energien som trengs for å holde 135 millioner kjøretøyer i drift i et år.

“Det er 55 % av alle bilene på veien i dag,” sier Ryan Baldwin, talsmann for American Chemistry Council.

International Council of Chemical Associations sa nylig at kjemiske produkter for kjøretøyer nå sparer 230 millioner tonn med drivhusgassutslipp i året.

Og INEOS står helt sentralt for mange av fremskrittene som gjøres av produsenter for å gjøre biler lettere, sterkere og mer drivstoffeffektive. Plast er ett råmateriale.

Karbonfiber et annet. Men det finnes også en rekke andre råmaterialer laget av INEOS som finner veien inn i drivstoffeffektive dekk, og syntetiske oljer som forbedrer motoreffektivitet.

INEOS produserer også komponenter for vindturbiner og produkter for solenergiindustrien. Kort sagt legger det til rette for at andre bransjer – som sektoren for fornybar energi – kan spare energi og kutte CO2-utslipp.

Det er imidlertid usannsynlig at overgangen til fornybar energi vil skje over natten, for selv om sektoren for fornybar energi er voksende, vokser den ikke raskt nok, og tilg jengelige grønne teknologier genererer ikke nok energi hele tiden til å oppfylle etterspørselen.

The National Academies, som gir Amerika råd om vitenskap, teknikk og medisin, sier at det å redusere energimengden som går tapt, er like viktig for energifremtiden vår som å finne nye kilder.

“Enorme mengder energi går tapt hvert minutt hver dag ved å konvertere den til en brukbar form,” sier en talsmann.

Dette er nok et område der INEOS arbeider kreativt. Det må de, hvis de vil holde seg konkurransedyktige i Europa, hvor prisen på energi nå er dobbelt så høy som i Amerika.

“Vi er nødt til hele tiden å maksimere energieffektiviteten vår,” sier Jean-Noel Large, som har fått jobben med å forbedre effektiviteten av Petroineos i Lavera i Frankrike. “Det er utrolig viktig, på nivå med anleggssikkerheten.”

Skifergass er veien til fremtiden

INEOS’ beslutning om å bedrive skifergassleting i Storbritannia har ført dem på kollisjonskurs med miljøforkjempere og protestgrupper. Men INEOS skyr ikke unna en utfordrende situasjon, spesielt når de mener at de gjør det riktige.

INEOS er nå offisielt det tredje største skifergasselskapet i Storbritannia.

Deres avtale med IGas – som ble annonsert i mars og sluttført i mai – har nå gitt dem tilgang til rundt 1000 km2 med potensielle skifergassreserver i Skottland og Nordvest-England.

“Dette er førsteklasses aktiva som har potensial til å frembringe betydelige mengder med gass i fremtiden,” sier Gary Haywood, adm.dir. for INEOS Shale.

I august fikk INEOS tildelt ytterligere tre skifergasslisenser fra den britiske regjeringen. De ekstra arealene befester INEOS’ posisjon som ett av Storbritannias ledende skifergasselskap.

Selskapet mener at en egen skifergassindustri vil revolusjonere produksjonen i Storbritannia (som for øyeblikket er et av de dyreste landene i verden å lage petrokjemikalier i), gi landet energisikkerhet for første gang på mange år og skape tusenvis av arbeidsplasser.

Men offentlig støtte forblir en utfordring for denne gryende industrien over hele Storbritannia. I mars lot INEOS seg oppmuntre av en Greenpeacesponset undersøkelse som avslørte at flere briter er for fracking enn imot.

“Det viste tydelig at stadig flere ser de potensielt enorme fordelene ved britiskprodusert skifergass,” uttalte Tom Crotty, INEOS’ informasjonsdirektør, på det tidspunktet. “Britisk skifergass er en helt unik mulighet som vi ikke har råd til å gå glipp av. Oljen i Nordsjøen skapte stor rikdom for Storbritannia, og skifergass kan gjøre det samme.”

Fracking-motstandere av hevder at det er farlig og nedbrytende, utløser jordskjelv, forurenser drikkevann og luften vi puster.

Tilhengere sier at såfremt det gjøres skikkelig, er det trygt, gir land en verdifull nasjonal ressurs, skaper arbeidsplasser, understøtter produksjon og vil bidra til å redusere CO2-utslipp.

Amerika er allerede et bevis på dette. Der har fracking ledet til en produksjonsrenessanse, skapt tusenvis av arbeidsplasser og vært drivkraften bak investeringer verdt mer enn 150 milliarder USD. Dessuten har det bidratt til å kutte USAs karbonutslipp ved å erstatte kull, som slipper ut dobbelt så mye CO2 som gass. I 2012 falt energirelaterte CO2-utslipp, ifølge det nasjonale Energy Information Agency, til sitt laveste nivå siden 1994 takket være skifergass.

I april og mai i år møtte INEOS lokale innbyggere for første gang, som del av en felles innsats for å forklare fakta rundt skifergassutvikling, og svare på spørsmål fra folk i de skotske lokalsamfunnene som vil bli direkte rammet.

“Det vil alltid være en hard kjerne av motstandere som er prinsipielt imot utvikling av fossile brennstoffer, til tross for at skifergass bare medfører halvparten så mye karbonutslipp som kull,” sier Gary. “Mange lokale innbyggere frykter imidlertid skifergassutvikling av mer lokale årsaker – det er disse personene INEOS ønsker å snakke med, for å betrygge dem angående følgene av en slik utvikling. Vi tror de fleste har et åpent sinn når det gjelder skifergassutvikling, men ønsker seg mer informasjon. Det er en viktig del av jobben vår å gi folk fakta, slik at de kan ta en informert beslutning om hvorvidt skifergass kan utvikles på en sikker og god måte i deres lokalsamfunn – noe vi absolutt mener at det kan.”

Møtene var en suksess, og lokalsamfunnene satte pris på muligheten til å høre direkte fra INEOS, og muligheten til å få svar på spørsmålene sine.

Teamet kommer til å følge opp det første settet av offentlige møter med utstillingsarrangementer i Skottland i september.

“Å betrygge folk om at industrien kan drive uten langsiktig skade på miljøet eller levesettet deres, er helt avgjørende,” said Gary. “Det er også uhyre viktig å forklare hvorfor skifergassutvikling er gunstig for lokalsamfunn, og for landet.”

Skifergass er bredt ansett som den viktigste broen til enhver fremtidig fornybar – og rimelig – energikilde, grunnet dens lave karbonutslipp – halvparten i forhold til kull.

Slik det ser ut nå, truer økende energipriser i Europa med å undergrave produsenter fra EUs evne til å konkurrere på verdensbasis.

Storbritannia taper for øyeblikket arbeidsplasser til USA, der de har tilgang til billig gass takket være skifer. I et forsøk på å beskytte sin britiske petrokjemiske virksomhet før det er for sent, investerer INEOS allerede 1 milliard USD i import av skifergass fra Amerika for å gjøre sitt anlegget i Grangemouth lønnsomt, og for å muliggjøre langsiktig vekst ved anlegget på Rafnes i Norge. For første gang i verdenshistorien vil disse leveransene av flytende etan begynne å ankomme Rafnes senere i år, og Skottland neste år.

“Vår suksess i Storbritannia avhenger av tilgang til konkurransedyktig energi og råstofforsyninger,” sier Tom. “Hvis vi får tilgang til mer konkurransedyktig prisede råstoffer og energi, vil det endre den petrokjemiske industrien i Storbritannia og hjelpe den til å konkurrere på et globalt marked.”

Det er vanskelig å tro at Storbritannia – som grunnleggeren av den industrielle revolusjonen – én gang var selve drivkraften for verdenshandelen.

I dag anses produksjon i Storbritannia som en industri som hører fortiden til. Sektoren har langsomt visnet hen, og mer enn tre millioner arbeidsplasser har gått tapt bare de siste 20 årene.

Likevel er den kjemiske industrien enda mer relevant i dag og viktigere enn noensinne med sitt bidrag til å skape en grønnere økonomi.

Selv om sektoren fortsatt er avhengig av fossile brennstoffer til å drive anleggene sine, anslås det at for hvert tonn CO2 den bruker, blir mer enn to tonn spart inn av produktene, som inkluderer katalysatorer, isolasjon, komponenter til vindturbiner og solceller.

Boring etter skifergass er riktignok en ny aktivitet for INEOS i Storbritannia, men INEOS-teamet veiledes av tre verdensledende pionerer som ledet utviklingen av det første kommersielle skifergassfeltet i USA, Barnett Shale. Siden utviklingen av Barnett, har de fortsatt med å arbeide på mange andre skifergassfelter i USA og verden rundt.

Petroleumsingeniør Nick Steinsberger og geologene Kent Bowker og Dan Steward, som nå arbeider utelukkende for INEOS i Europa, har mer enn 20 års erfaring i industrien. De har boret tusenvis av skifergassbrønner uten å støte på noen større problemer, og skal gi INEOS råd om den beste måten å få trygg tilgang til Storbritannias enorme reserver på.

“Vi mener at vår kunnskap og erfaring med å drive komplekse petrokjemiske fasiliteter, kombinert med boreekspertisen i verdensklasse som vi nylig har fått inn i teamet vårt, betyr at INEOS vil bli ansett som svært trygt og pålitelig på dette området,” sier Gary.

Han legger til: “Skifergass handler ikke om kortsiktig spekulasjon for oss. Det handler om å sikre produksjonsgrunnlaget vårt som gir tusenvis av arbeidsplasser i regionale økonomier.”

For mer informasjon om skifergass, gå til: www.ineosupstream.com

Køln-besøk Energi Effektivt

Europakommisjonen ønsker drastiske kutt i energiforbruket i Europa. Den hevder at det vil være bra for miljøet, arbeidsplasser, energisikkerheten og økonomien. Det er INEOS, som bruker 1,3 milliarder euro på energi i året, ikke enige i.

De oppfordrer Europakommisjonen til å forstå det betydelige daglige fokuset den kjemiske industrien har på å forbedre energieffektiviteten sin, i stedet for å pålegge dem enda flere mål. De appellerer til kommisjonen, som ønsker en 27 % reduksjon i energiforbruk innen 2030, om å se at energisparing allerede er en fundamental del av måten INEOS driver på.

“Vi trenger ikke flere reguleringer eller mål,” sier Tom Crotty, INEOS-konsernets kommunikasjonsdirektør. “Energieffektivitet er allerede en sentral forretningsverdi fordi det lønner seg for bedriften. Nesten all tilgjengelig og rimelig teknologi for å redusere energiforbruk har allerede blitt installert i anleggene våre. For oss vil ytterligere reduksjoner i energiforbruket bety reduksjon i produksjonen.”

Kommisjonen mener at et ambisiøst mål for energieffektivitet vil være bra for miljøet, for arbeidsplasser, energisikkerhet og for den europeiske økonomien.

INEOS, som bruker 1,3 milliarder euro på energi i året, sier at målet er urealistisk og ikke gjennomførbart for den kjemiske industrien og truer med å kvele industrien i Europa, og med den seks millioner arbeidsplasser.

INEOS mener at problemet delvis skyldes kommisjonens manglende forståelse for viktigheten av og realitetene hos anleggene i den kjemiske industrien.

“Vi har allerede et problem med konkurranseevnen i Europa,” sier Tom.

I et felles forsøk på å bli hørt i mengden av mennesker som svarte på Europakommisjonens rådspørring om klima- og energipolitikken mot 2030, inviterte INEOS og CEFIC representanter fra kommisjonens generaldirektorat for energi til å besøke Køln-anlegget.

“INEOS har arbeidet med energisparing med stor suksess i årevis,” sier Gerd Franken, adm.dir. for INEOS O&P Nord. “Vi mener at anleggene våre er blant de mest energieffektive i verden.”

Køln-anlegget i Tyskland har 2000 ansatte fra 28 land, og dekker et område på størrelse med Monaco. 90 % av utgiftene brukes på energi og råstoff, og dette er nok til å forsyne 200 000 hjem med varme, lys og strøm.

Anlegget bruker riktignok mye energi, men det betyr ikke at det er ineffektivt. Stefan Krämer, anleggets energidirektør, viste delegasjonen for generaldirektorat for energi hvordan alle på anlegget allerede samarbeider for å spare energi.

“Det er litt av en utfordring siden interne energinettverk ved INEOS-anlegget i Køln må være balanserte,” sier han. “Salpetersyre- og akrylnitril-prosessen genererer for eksempel damp, og cracker- og butadienproduksjon trenger varme og bruker derfor damp”

Biproduktet hydrogen blir ikke brent av, men i stedet brukt til varmeenergi i kraftverket i stedet for naturgass – et tiltak som har spart 80 000 MWh med naturgass i året. Forbedringer av kjøletårnet har gitt ytterligere innsparing på 13 000 MWh med elektrisitet i året.

“INEOS er fast bestemt på å bruke og gjenbruke alt de produserer,” sier Gerd, “Det lønner seg helt klart både forretnings- og miljømessig.”

Under besøket appellerte Brigitta Huckestein, sjef for kommunikasjon og samfunnskontakt hos BASF, verdens største kjemiske selskap, også til kommisjonens sunne fornuft.

For første gang noensinne har BASF annonsert en strategisk nedskjæring i europeiske investeringer. Som grunn oppgir de stagnerende markeder, kostbar energi og dyr arbeidskraft.

Brigitta sa at BASF sliter med å finne ytterligere tiltak for å redusere energiforbruket og C02-utslippene sine.

BASFs Ludwigshafen-anlegg er det største og mest effektive integrerte anlegget i Tyskland. Men hun hevdet at den integrerte produksjonen kommer til å bli mindre effektiv dersom en tilleggsavgift for fornybar energi blir lagt på selvprodusert kraft fra et kombinert varme- og kraftanlegg etter 2017.

“Det vil også redusere konkurransedyktigheten til dette svært energieffektive anlegget,” sa hun. “vske og europeiske økonomien, fordi verdikjeder vil bli ødelagt. Og hvis forholdene ikke er fordelaktige, vil vi investere andre steder.”

Video

Energieffektivitet er allerede en sentral verdi for business

00:00

Alistair Steel, en representant fra CeFIC, som er talerøret for den kjemiske industrien i europa, sier at rimelig priset energi er nøkkelen til vekst.

“Konkurranseevnen avhenger av industriens tilgang til konkurransedyktige, pålitelige energiforsyninger,” sier han.

Kostnadene ved å produsere etylen i europa er nå dobbelt så høye som i USA, der billig skifergass har ført til en oppblomstring i produksjonen. Mens INEOS’ fortjeneste i europa har blitt halvert de siste tre årene, har fortjenesten deres i USA blitt tredoblet.

“Det er grenser for hvor mye energi vi kan kutte ned på,” sier Greet Van eetvelde, som er leder for Cleantech Initiatives og stasjonert ved INEOS’ hovedkontor i Rolle i Sveits. “Europakommisjonen må bestemme seg for om de vil ha en kjemisk industri i Europa. Det er umulig å møte disse målene uten betydelig investering, og det økonomiske klimaet i Europa gjør dette vanskelig.”

Selv om INEOS gjerne vil fi nansiere ren teknologi, kjemper de i motbakke.

“Banker liker det som er sikkert og utprøvd,” sier Tom. “De liker ikke ny teknologi. Ofte avhenger finansieringen av ny teknologi også av støtte fra myndighetene, noe som medfører en politisk risiko.”

Stefan sier at den kjemiske industrien i årevis har jobbet med metoder for å gjøre produksjonsanleggene sine mer effektive.

“Industriens eget initiativ til energieffektivitet startet lenge før EU-direktivene i 1996,” sier han.

I fjor advarte INEOS’ styreformann Jim Ratcliffe om at europas kjemiske industri kan bli borte i løpet av ti år.

“Jeg kan se grønne skatter. Jeg kan se produksjonen bli fordrevet,” skrev han i et åpent brev til Jose Manuel Barroso, som da var president for europakommisjonen.

Han oppfordret kommisjonen på det sterkeste til å våkne opp.

“Den kjemiske sektoren har inntekter på 4,3 billioner USD på verdensbasis,” sa han. “Det er mer enn Tysklands bruttonasjonalprodukt. I Europa deler den kjemiske industrien og bilindustrien førsteplassen for mest omsetning med 1 billion USD hver. Økonomisk sett er kjemikalier en av Europas kronjuveler.”

INEOS håper at Køln-besøket kan ha vært en vekker for Brussel.

Paul Hodson, et medlem av kommisjonsdelegasjonen, skrev i en e-post til INEOS at det hadde gitt dem en verdifull innsikt i – og forståelse av – den kjemiske industrien.

Han sa at en blomstrende europeisk industri står helt sentralt for kommisjonen, og at politikken deres vil ha som mål å øke industriens konkurranseevne.

Hva Europakommisjonen ønsker seg innen 2030:

• 27 % reduksjon i energiforbruk (ikke-bindende for industri)
• Minst 27 % økning i fornybar energi
• 40 % reduksjon av karbonutslipp

Det handler om tenkemåte

Det er lett å forandre en arbeidsplass, men mye vanskeligere å forandre folks tenkemåte. Men med riktig tilnærming er det ikke umulig.

Ingen liker forandring.

Det er i det minste teorien. Men noen gjør faktisk det. Og noen gjør det ikke.

Selskaper som ønsker å overbevise alle sine ansatte, må kanskje bare endre tilnærming.

Nå avdøde Peter Drucker, en tidligere ekspert på ledelse, var svært tydelig på hva som er den beste måten for en organisasjon å implementere endring på.

“Du må gjennomsyre hele organisasjonen med et tankesett som går ut på at endring er en mulighet, og ikke en trussel,” sa han. “Folk føler seg trygge hvis de innser at tidspunktet for plutselig, uventet og radikal endring er en tid for muligheter.”

En som forstår at forandring kan være følelsesmessig vanskelig – og føre til redusert ytelse – er dr Fred Wadsworth, medisinsk direktør i Corperformance i Storbritannia, som har samarbeidet nært med INEOS tidligere.

“Dårlig ledede endringsprosesser kan sees på som en trussel og forårsake klassiske stressreaksjoner,” sier han.

Men han sier at frykten for å implementere endring aldri bør hindre et selskap i å søke endring.

“En appetitt for endring må finnes og utvikles, men dette kan oppnås ved å sette effektive mål for de ansatte som de tror på,” sier han. “De som føler seg truet av prosessen, er vanligvis de som er vanskeligst å overbevise.”

Men selv disse kan overbevises.

John Reh, en erfaren amerikansk næringslivsleder og forfatter, sier at å forstå hva som må gjøres og hvordan ting må gjøres, er halve jobben.

“Du må hjelpe de ansatte med å forstå hva endringen vil bestå i, når den vil skje og hvorfor den er nødvendig,” sier han.

Roberta Katz, Ass. direktør for Strategisk Plannlegging ved Stanford University i Amerika, beskriver endring som en gjentakende prosess.

“Individer i en organisasjon vil hoppe på endringstoget på ulike tidspunkter,” sier hun. “Lederen vil stadig måtte gjenta visjonen og strategien, slik at når alle endelig er på samme tog, vil de ha hørt det samme budskapet, og de vil forstå målet som de alle jobber mot. Hvis du er lederen som formidler endringen, kjeder du deg og er klar til å gå videre, men du må huske å fortsette å gjenta budskapet. For selv om noen har hørt det ti ganger, er det ikke sikkert de forstår det før den ellevte gangen, når noe skjer i livet deres som gjør det meningsfylt.”

Motstand mot endring kan ofte skyldes en frykt for det ukjente.

“Vi stritter imot forandring, men frykten for det ukjente kan føre til at vi klamrer oss til vår nåværende atferd, uansett hvor negativ den er,” sier dr Stan Goldberg, tidligere klinisk professor ved San Francisco State University.

Denne frykten er ofte basert på de ansattes oppfatning. Og oppfatning er viktig, for det er deres virkelighet.

Den gode nyheten, sier Dr Wadsworth, er at oppfatninger – i likhet med personlighet – kan endres.

“Personlighet er en ubestemt ting,” sier han. “Verdiene våre blir gjerne formet i tenårene og er som ankre på havbunnen, men måten vi oppfører oss på er mer skiftende, som livbøyer som flyter på vannet. De forblir forbundet til ankrene våre, men er åpne for forandring. Det er derfor mål som er knyttet til verdiene våre, har større sannsynlighet for å nås enn de som ikke er det.”

Avdøde Peter Drucker sa at hvis en endring ser ut som en mulighet, bør et selskap sette én eller to dyktige folk til å jobbe med den.

“Du trenger noen på toppen som liker det uventede,” sa han. “Det er avgjørende, for det kommer til å dukke opp mange overraskelser, og hvis enhver overraskelse er en trussel, kommer vi ikke til å overleve.”

Drucker sa at hurtig endring kan oppnås uten å gjøre de ansatte urolige, hvis de bare stoler på selskapet.

“Det å bygge tillit er ikke rakettforskning,” sier James Hec, et fakultetsmedlem ved Harvard Business School. “Det bør faktisk være temmelig enkelt. Ikke skap forventninger som er umulige å leve opp til. Del kunnskap. Sørg for at de riktige personene blir ansatt, anerkjent og avskjediget. Vær konsekvent og forutsigbar og unngå masseoppsigelser i størst mulig grad.”

Dr John Kotter, en professor ved Harvard Business School, har skrevet nær 20 bøker om ledelse og endring.

I fjor startet han Kotter International Center for Leaders, et firma bestående av verdensledende eksperter på å hjelpe organisasjoner med å endre seg.

“Tempoet av endring øker raskere enn vår evne til å holde følge,” sier han. “Likevel forventer vi at ledere på alle nivåer skal levere stadig bedre resultater – og raskere.”

David Carder er en engasjementsleder i Kotter International i Amerika.

“Vi har sett mange selskaper som ikke klarer å dra ordentlig fordel av teknologi og endring slik de vil, fordi de holdes tilbake av hierarkiet og strukturen sin,” sier han.

Poenget er, sa Drucker, at endring er smertefullt, risikabelt og krever mye hardt arbeid.

“Du kan dessverre ikke styre endring,” sa han. “YDu kan bare ligge et skritt foran den. Du kan bare gjennomføre den.”

De fem beste tipsene til et selskap som vil implementere endring

1. Hold de ansatte informert – Folk liker å vite hva som foregår, spesielt hvis det angår jobben deres direkte
2. Inspirer de ansatte – Appeller til folks ønsker og higen etter noe bedre. Mål som er knyttet til deres egne verdier, vil være mer oppnåelige
3. Tenk fremover – Endringer bør gjennomføres med tanke på selskapets beste på lang sikt, ikke bare for å spare penger på kort sikt
4. Vær forståelsesfull – Det er mer sannsynlig at de ansatte godtar endringer hvis de fullt ut forstår grunnene til dem
5. Vær realistisk – Urealistiske mål gir økt frykt, som øker sannsynligheten for å mislykkes

Grangemouths nye ansikt

Grangemouth er i ferd med å få nytt ansikt. med det følger løftet om en ny og spennende fremtid.

EN av de største etan lagertankene som noensinne har blitt bygd i europa, tar form.

Når den 60 000 kubikkmeter store tanken står ferdig, kommer den til ha kapasitet på 30 000 tonn flytende etangass – og bebude en ny æra innen petrokjemisk produksjon.

“Silhuetten av Grangemouth har endret seg en del siden den 40 meter høye tankveggen ble bygd,” sier Alan MacMillan, etanprosjektleder i O&P UK. “Dette er spennende tider for O&P UKs virksomhet, og tanken er et håndgripelig bevis på investeringen som foretas.”

Video

INEOS bygger Europas største etantank

00:00

Konstruksjonen av tanken er bare ett element av flere synkroniserte prosjekter og aktiviteter som utgjør O&P UKs visjon for en bærekraftig og levedyktig fremtid.

INEOS investerer rundt 450 millioner GBP i å gjøre det skotske produksjonsanlegget, som for øyeblikket går med tap og har mer enn 1300 direkte ansatte, til ett av de beste anleggene i verden.

“Det er den mest betydelige investeringen i britisk og skotsk petrokjemisk produksjon vi har sett i nyere tid,” sier John McNally, adm.dir. I INEOS Olefins & Polymers UK. “Og det viser tydelig vår forpliktelse til Grangemouth.”

INEOS trenger etanet, som vil begynne å komme fra USA neste år, for å erstatte de minkende forsyningene fra Nordsjøen. Det er bare ved å sikre tilstrekkelig råstoff til å drive produksjonsanleggene optimalt og ved full kapasitet – noe som ikke har vært mulig på mange år – at det skotske anlegget kan begynne å se lykken snu.

I tillegg til lagertanken omfatter etanlagerprosjektet også et betydelig arbeid med infrastrukturen.

Virksomheten gjør endringer på sitt kai- og losseanlegg, hvor topp moderne skip vil legge til kai, og legger milevis av rør for å overføre etanet til tanken og videre til produksjonsanlegget.

Video

Tankens ståltak løftes til rett posisjon

00:00

Arbeidet vil bli utført av flere entreprenører som har blitt leid inn for å sikre at prosjektet fullføres i tide, sikkert og innenfor budsjett.

“Det å arbeide side om side med de mange ulike selskapene og på tvers av flere grensesnitt er en kompleks og utfordrende oppgave,” sier Alan.

Planen som implementeres ved Grangemouth, er svært lik den som nylig ble gjennomført ved INEOS’ anlegg på Rafnes i Norge. Her har man lyktes med å bygge opp infrastrukturen for å sette selskapet i stand til å importere etan fra de nordamerikanske skifergassfeltene i år.

Langsiktige kontrakter er inngått med amerikanske leverandører for å lede skifergass-etanet i rør på tvers av landet til øst- og Gulfkysten av Amerika. Herfra vil det bli sendt over Atlanterhavet til Norge – og i 2016 til Skottland – med en flåte bestående av åtte spesialkonstruerte skip bestilt av INEOS.

I mellomtiden, mens Grangemouth venter på disse forsendelsene, fortsetter O&P UK å jobbe med sin strategiske overlevelsesplan som vil sikre områdets langsiktige verdi ved å skape et globalt ledende kjemikalie- og produksjonssenter med potensial til å& bli et fremragende senter for kompetanse og innovasjon for Skottland.

De mektiges fall

Ingen kan være selv tilfreds I dagens høytempo-samfunn.

Selskaper etableres og faller raskere enn noen gang i dagens høytempo-samfunn. Den største trusselen kan være selvtilfredshet. Eller, som avdøde Steve Jobs som oppfant iPhone sa: “Ta livet av selvtilfredsheten før den tar livet av deg.” Her er seks selskaper som en gang ble sett på som ledende i sitt felt, før alle dessverre gikk seg bort.

Blockbuster

Få kunne forestilt seg hvordan denne suksesshistorien ville ende. Blockbuster var en gang den ubestridte lederen i videoutleie med en markedsverdi på 5 milliarder USD. Selskapet hadde 60 000 ansatte og 9000 butikker over hele verden. Så begynte Netflix å sende filmer via posten, kabel- og teleselskaper begynte å strømme filmer hjem til folk – og Blockbuster klarte ikke å tilpasse seg til endringene i kundenes vaner.

Kodak

I nesten hundre år var INGEN i nærheten av å kunne konkurrere med Kodak. Selskapet ble grunnlagt på en innovasjons- og endringskultur, og det ble ødelagt av selvtilfredshet. Folk flest eide et Kodak-kamera og brukte Kodaks merkevarefilm. Men det selskapet ikke så for seg, var sin egen undergang ved innføringen av digital fotografering, en teknologi som selskapet selv fant opp. Kodak klarte ikke å handle raskt nok, og andre aktører sikret seg byttet.

Polaroid

Det sies at Apples ikoniske oppfinner Steve Jobs idoliserte pioneren bak den ikoniske Polaroid SX-70. Edwin Land var nemlig den første til å kombinere banebrytende teknologi med design. På det meste, i 1991, var salget, hovedsakelig av hurtigkamera og film, på nesten 3 milliarder GBP. Men det store fallet for selskapet kom da det ikke grep sjansen med den digitale fotorevolusjonen, og gikk konkurs 10 år senere.

Motorola

Det er vanskelig å tro at Motorola laget og solgte verdens første mobiltelefon, og at de i 2003 introduserte den mestselgende mobiltelefonen noensinne på den tiden – Razr. Men Motorola unnlot å fokusere på smarttelefoner som kunne håndtere e-post og bilder, og mistet raskt markedsandeler.

Commodore

Commodore International var ett av de første dataselskapene som lyktes i å konkurrere om hjemmemarkedet. De relativt små maskinene til selskapet var gode og billige. Tidlig på 80-tallet ble det solgt to millioner Commodore 64 hvert år, og selskapet hadde sikret seg nesten 50 % av markedet. Og så utga selskapet den smartere Commodore plus/4. Man skulle tro det var et smart trekk, men selskapet støtte fra seg sine kjernekunder. Den nye modellen var ikke kompatibel med den gamle som kundene elsket. Selskapet gikk konkurs i 1994.

ICI

ICI var en gang et symbol på Storbritannias industrimakt. På det meste hadde selskapet, som fant opp polyetylen, 130 000 ansatte og var ett av verdens største kjemiske selskaper. Men på 1990-tallet ble de for selvtilfredse. Toppleder Paul Hodges, som var i ICI til 1995, sa at selskapet ble stadig mer risiko- og beslutningssky. “Det mistet den nyskapende gnisten, drivkraften til å teste ut nye retninger,” sa han. “I stedet ble mottoet ‘Ingen overraskelser’.” Selskapet gikk over til spesialiserte kjemikalier og solgte det ordinære kjemikalievareselskapet til INEOS. Under det nye eierskapet har det vokst seg stadig sterkere. Samtidig fortsatte ICIs inntjeninger å falle. Til slutt ble selskapet solgt til det nederlandske selskapet AkzoNobel i januar 2008, og lim- og elektronikk-divisjonene ble kjøpt av det tyske Henkel tre måneder senere.

Sceneskifte

Komfortsoner er ikke for alle. Særlig ikke for slike som Tony Moorcroft. INCH oppdaget at for ham er forandring alltid bedre enn hvile.

Den 19. Mars 2003 talte USAs president George Bush til verden.

I en direkteoverført TV-sending sa han at de alliertes kampanje for å avvæpne Irak, frigjøre det irakiske folk og forsvare verden mot alvorlig fare, hadde begynt.

Blant de som fulgte med, kanskje ivrigere enn de fleste, var reserveoffiser Tony Moorcroft, tusenvis av kilometer unna, fra sitt hjem i Storbritannia.

Det spesialiserte marineregimentet hans var allerede det første som var blitt obligatorisk mobilisert siden andre verdenskrig.

Han hadde mottatt et forseglet brev i en brun konvolutt med posten to måneder tidligere.

“Der og da åpnet jeg det og leste raskt gjennom det før jeg dro på jobb, men jeg klarte ikke å ta innholdet inn over meg før det var gått noen timer. Da gikk det plutselig opp for meg at dette var realitet,” sier han.

Forståelig nok var familien hans mer bekymret enn han selv.

“Man vet at det er det man er opplært til og forberedt på, så da blir man totalt fokusert på time for time-/dag for dag- oppgavene som gjør en i stand til å overvinne enhver frykt og engstelse,” sier han. “Men man må fortsette med ting på en så normal måte som mulig.”

En uke etter at han hadde mottatt innkallingspapirene i Januar 2003, forlot han familiens hjem nord i England og begynte i 165 Port and Maritime Regiment, en spesialisert, logistisk enhet, som del av Operation Telic 1.

Jobben deres de neste fem månedene ville være å holde de allierte i live når de landet på kritiske steder i Irak og Kuwait.

Som underoffiser hadde han i tillegg ansvaret for å ta vare på et team med menn.

“Da fokuserer man virkelig på å oppnå det utfallet alle ønsker, nemlig å komme seg trygt tilbake til familie og venner,” sier han.

Selv om tusenvis døde i konflikten, overlevde Tony – og gikk tilbake til jobben som HR-direktør i INEOS ChlorVinyls og INEOS Enterprises.

“Etter en kort permisjon ønsket jeg meg tilbake til et sivilt, normalt liv så raskt som mulig,” sier han. “For meg var det relativt lett å omstille meg av den grunn at så snart jeg begynte å jobbe igjen, var jeg tilbake i et hektisk arbeidstempo. Familie, venner og kolleger ga meg imidlertid mye støtte og plaget meg ikke med endeløse spørsmål. Støtten jeg fikk fra INEOS var også fantastisk. Mange reserveoffiserer var bekymret for jobbene sine hjemme. Jeg var ikke det, og kunne derfor fokusere fullt og helt på å sørge for at alle kom seg trygt hjem.”

Men det var en erfaring som ville forandre livet hans.

“Jeg lærte mye om meg selv og andre, men det er ikke noe jeg ville gjentatt uten å være svært nervøs,” sier han. “Nå verdsetter jeg livet mer, og jeg tror jeg takler vanskelige situasjoner bedre.”

“I utgangspunktet ble jeg med for å forbedre ingeniørkompetansen min og fremme karrieren,” sier han. “Men det å være reserveoffi ser har forandret livet mitt på flere måter, og INEOS som arbeidsgiver kunne ikke ha gjort mer. I Army Reserve lærer man å forberede seg på svært krevende situasjoner der man ikke har noe valg, men må ta ansvar og kunne stå til rette for sine handlinger. Vi møter på lignende utfordringer og dilemmaer i den kjemiske industrien. I årene som har gått har jeg sett at begge rollene utfyller hverandre med behovet for lederskap, teamarbeid, disiplin, integritet og respekt.”

Han må også ha gjort noe riktig.

For i fjor ble han nominert til en æresbevisning i forbindelse med dronningens fødselsdag – the Queen’s Volunteer Reserve Medal – for eksemplarisk, prisverdig tjeneste i utføringen av pliktene, av sin kommandant Lt Col CK Thomas RLC.

Det tildeles kun 13 hvert år.

“Min første reaksjon var sjokk,” sier Tony, 55. “Men det gikk raskt over til stolthet fordi det tildeles så få slike medaljer hvert år, noe som gjør det veldig spesielt.”

Han fikk overrakt medaljen på Buckingham Palace av prins Charles, som husket at han hadde møtt Tony i 1993 i anledning minneseremoniene for Slaget om Atlanterhavet i Liverpool.

“Han var særlig interessert i overgangen min fra marinen til hæren, fordi vi begge hadde tjent på samme skipsklasse i løpet av karrierene våre,” sier han.

HEDERSTEGN

Etter Tony Moorcrofts syn finnes det ikke særlig høyere anerkjennelser enn Queen’s Volunteer Reserve Medal.

Men så finnes det heller ikke særlig høyere hyllest enn det som gjorde at han fi kk utmerkelsen. Kommandanten hans, Lt Col Colin Thomas, som nominerte ham til utmerkelsen, sier at Tony fortsatt skiller seg ut som en eksemplarisk og uselvisk person selv om han nå nærmer seg pensjonsalder.

“Han har alltid vært kjent for lagånden og viljen til å ofre eget velvære og komfort hvis det kunne hjelpe kollegaene,” sier han. “Alle som jobber med ham, og kanskje viktigst av alt de som han kommanderer, har stor respekt for ham. Han er hundre prosent engasjert, helt pålitelig og har en uhemmet entusiasme, selv etter mer enn tre tiår i både marine- og militærtjeneste.”

Lt Col Thomas sier at Tony brydde seg oppriktig om velferden til sine soldater da de ble utstasjonert til Irak i 2003.

“I tillegg til hovedjobben brukte han mye energi på å reparere eller improvisere enkle fasiliteter, og sørget dermed for at kampmoralen forble høy” sier han.

Debatt: Er forandring alltid positivt?

Noen mennesker elsker forandring, mens andre vil gjøre alt de kan for å unngå det. men har de som he vder at forandring alltid er positivt, alltid rett? INCH oppsøkte meningene til de som har noe å si.

Forandring er ikke alltid positivt. Det kan tvinge oss ut av trette vaner og påtvinge oss bedre måter å gjøre ting på, men det kan også være stressende, kostbart og til og med destruktivt. Det som er viktig når det gjelder forandring, er hvordan vi imøtegår det og reagerer på det. Forandring kan lære oss å tilpasse oss og hjelpe oss til å bli robuste, men bare dersom vi forstår vår egen kapasitet for vekst og læring. Når forandring gjør oss bedre, er det fordi vi har lært hvordan vi skal snu en utfordrende situasjon til vår egen fordel, og ikke bare fordi forandringen skjer.
Rick Newman, forfatter av rebounders: How Winners Pivot from Setback to Success (Hvordan vinnere snur nederlag til suksess) og en spaltist for Yahoo Financence

Forandring er en av livets konstanter. Det skjer enten du er klar over det eller ikke. Vi vokser. Vi blir eldre. Teknologi finner opp hver dag på nytt. Noen elsker forandring, mens andre står i mot. Vi liker det best på egne premisser, men har ikke alltid den muligheten. Noen ganger kan vi ikke gjøre annet enn å finne oss i det. Når vi får muligheten til å påvirke situasjonen, er det klokt å tre varsomt. Forandring for forandringens skyld er en risiko – gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. en ubøyelig jakt på det som er bedre kan noen ganger gjøre oss bitre, og det gjør at vi angrer på de forandringene vi ikke behøvde å foreta.
Bob Tamasy, forfatter og visepresident i Communications Leaders Legacy, Inc.

Forandring er ikke positivt eller negativt i seg selv. Det er noe man ikke kan unngå. Problemer skapes av tempoet det skjer i, og trusselen det utgjør for de som bes om å forandre seg. en nyttig leveregel er at de enkleste prosessene er de hvor det du ber en person, organisasjon eller nasjon om å gjøre, er nesten like enkelt som ikke å forandre seg. Dessverre er de som presser fram forandringer, sjokkert når det kommer motgang. Selv den mest grunnleggende forståelsen av forandringsprinsipper ville gjort overganger lettere, enten det er en statsleder som foreslår allmenn forsikring, en administrerende direktør i et selskap som vil ha mer ansvarlighet fra sine ansatte, eller en kone som er irritert over ektemannens rot.
Stan Goldberg, forfatter av 'I have Cancer' 48 Things To do When you hear the Words (jeg har kreft. 48 ting du kan gjøre når du hører ordene) og åtte andre bøker om livets skarpe punkter

Forandringer er uunngåelige, men er vi alltid nødt til å forandre oss fordi vi lever i et globalt samfunn med tette forbindelser og høyt tempo? Jeg mener at forandring for forandringens skyld ikke har noe å gjøre med ekte innovasjon og oppfostring av kreativitet eller å oppnå ny kunnskap og læring av nødvendige nye ferdigheter for å holde seg konkurransedyktig. For store og små selskaper kan enhver endring i merkevareidentitet, slik som image, logo og slagord, påvirke merkevarens image og hvordan kundene anser produktene og tjenestene. I de fleste tilfeller hater de lojale merkevareelskerne forandring, så før man implementerer forandringer, bør man spørre seg: Hvilken tilleggsverdi gir jeg mine kunder, de ansatte og andre interessenter?
Anne Egros, Global ledercoach

Mange hater forandring, mens andre ser fram til det. Motstand mot forandring er normalt, men svært destruktivt. Noen ledere unnlater å gjenkjenne symptomene på forandring som er direkte relatert til foreslåtte eller reelle forandringer, slik som høy gjennomtrekk av ansatte, konflikt, det å være sen, feil, skader, lav moral og redusert produktivitet.
Eve Ash, australsk psykolog og generaldirektør i Seven Dimensions

Solide selskaper tror ikke på fortreffelighet, men bare på kontinuerlig forbedring og kontinuerlig forandring. Vinnere må lære å elske forandring med samme entusiasme og energi som man motarbeidet det tidligere.
Tom Peters, amerikansk skribent om forretningsledelsespraksis

Forandring er bra. Det er ofte også tøft. en uforandret tilstand kan være mye mer behagelig. Men for å ha forretningssuksess, må du løpe mot det. Dagens kommunikasjons- og teknologilandskap forandrer seg raskere enn noensinne. For tjue år siden hadde du antakelig ikke e-postadresse, og nå er det vanskelig å tenke seg et liv (eller en jobb) uten e-post. For ti år siden eksisterte ikke Facebook, og nå brukes det av 1,25 milliarder mennesker, og millioner av bedrifter bruker det for å kommunisere. Selv om du ikke er direkte involvert i kommunikasjons- og teknologisektorene, er det liten tvil om at teknologien har spilt en stor rolle i forandringer også i ditt fagfelt. Disse forandringene betyr at du må forandre deg.
Dave Kerpen, New York Times’ bestselgende forfatter av Likeable Social Media and Likeable Business

Fremgang er umulig uten forandring. Og de som ikke kan forandre mening, kan ikke forandre på noe.
Avdøde George Bernard Shaw, Irsk dramatiker og en av grunnleggerne av London School of Economics

I trygge hender

INEOS er svært opptatt av sikkerhet. Det må de være. Liv kan stå i fare dersom noe går galt. Men når det blir gjort feil, er INEOS nøye med å sørge for at man tar verdifull lærdom hver eneste gang.

SELVTILFREDSHET tar liv av bedrifter.

Og i en potensielt farlig bedrift som INEOS, kan selvtilfredshet også koste liv.

Én mann som jobber med å bekjempe nettopp det, er Steve Yee, HMS-direktør i INEOS-konsernet i Runcorn i Storbritannia.

“Det er viktig at sikkerhet alltid står fremst i folks bevissthet,” sier han. “Vi vet alle at den bærekraftige, langsiktige framtiden til bedriftene våre står og faller på våre meritter innen helse, miljø og sikkerhet.”

Det INEOS gjør ser uansett ut til å virke.

I fjor ble INEOS sin totale sikkerhetsstatistikk forbedret med 23 % i forhold til 2013, og miljøovertredelsene var de laveste noensinne.

“Det var vårt beste sikkerhets- og miljøresultat noensinne,” sier Steve, som samordner gruppens sikkerhetsrapporter.

Han sier at INEOS ofte har sett forbedringer for hvert år, men at dette var en av de største.

“Det som har vært spesielt hyggelig, er å se forbedringer hos fabrikksteder som ikke var blant de med best sikkerhetresultat,” sier han.

“Når det skjer, viser det tydelig hva vi kan oppnå dersom vi går inn for det.”

INEOS byttet nylig til OSHA (Occupational Health and Safety Administration), et strengere amerikansk system for å rapportere ulykker, skader og sykdom på arbeidsplassen, slik at utenforstående kunne bedømme resultatene mot de aller beste.

“Vi kan nå se at INEOS lett kan sammenligne seg med slike som Shell og Dow Chemical,” sier Steve. “Men selv om vi tar innpå de andre, ligger vi fortsatt etter.”

INEOS kan nå vise til et OSHA-resultat på 0,23 som best i klassen.

“Dow er blant de med topp resultater,” sier han. “Vi ligger på 0,40.”

I desember besøkte Steve og Simon Laker, driftsdirektør i INEOS-konsernet, Dows hovedkvarter i USA for å forstå hvordan selskapet klarte å oppnå et så imponerende resultat.

“En rekke faktorer ble trukket fram, og en særlig viktig en er at selv om OSHA-resultatet blir bedre, gjør ikke antallet skader som endrer livene til folk det,” sier han. “Det samme gjelder for oss, så vi må helt klart ha sterkere fokus på det vi trenger å gjøre for å unngå mer alvorlige skader og dødsulykker.”

Steve innså også at rapportering på tvers av alle land måtte holde et høyt nivå dersom INEOS noensinne skulle se reell forbedring.

“Som ledelsesteam er vi svært fokusert på rapportering,” sier han. “Det er absolutt ikke bra dersom den første skaden vi får vite om er en dødsulykke eller tap av lem.”

I et forsøk på å utgjøre en forskjell lanserte INEOS et initiativ på tvers av hele gruppen sent i fjor, etter at en ansatt i et produksjonslokale omgikk et sikkerhetssystem for å gjøre en jobb raskere.

“Vi innfører alltid nye tiltak når vi gjennomgår hendelser som har skjedd, fordi vi ser hva som må gjøres for å hindre gjentakelser,” sier han. “Heldigvis ble ingen skadet i hendelsen, men det er positivt at den ble rapportert til oss.”

De livreddende reglene gjør det nå lettere for alle å se hva INEOS forventer – og de bidrar også til å sikre at grunnleggende sikkerhetstiltak er på plass overalt.

Steve sier at disse reglene vil bli sett av alle.

“Det som gjør det lettere å sjekke at alle beskjedene er tydelig kommunisert til alle og forstått, er INEOS sin ledelsesstruktur,” sier han. “Selskapet vårt har ikke et stort hovedkontor. Hvert fabrikksted er i stor grad ansvarlig for sine handlinger.”

LIVREDDENDE REGLER

INEOS innførte sju livreddende regler etter at en arbeider omgikk et sikkerhetssystem for å gjøre jobben sin raskere.

Disse reglene er:

• Det er ikke tillatt å bruke eller være påvirket av alkohol eller rusmidler på bedriftsområdet
• Det er ikke tillatt å røyke utenfor anviste områder
• Arbeid på utstyr/maskiner som er i drift skal ikke påbegynnes uten at tillatelse foreligger
• Sikkerhetskritisk utstyr/forriglinger må ikke bli tatt ut av drift eller overbroes uten godkjenning
• Personer som jobber i høyden, skal benytte korrekt fallsikringsutstyr
• Det er ikke tillatt å entre lukkede rom uten tillatelse og gasstest
• Løfting og heising – ingen uvedkommende personer må gå innenfor definerte faresoner hvor gjenstander kan falle

Ut av støpeformen

Avdøde Steve Jobs hadde en strategi og visjon for Apple som begynte med kunden, ikke med ingeniørene eller selskapets fantastiske teknologi. Fokuset var alltid på de fabelaktige fordelene som Apple kunne gi kundene. Den visjonen deler Styrolution.

STYROLUTION har kommet langt siden 2011.

For de ansatte har det vært litt av en reise.

For kundene har det vært et bevis på at bransjesammenslutning kan fungere til alles fordel.

I dag er INEOS Styrolution eetn heleid selskap etter at de kjøpte BASF sin 50 %-andel i styrenplast joint venture fra 2011 for eUR 1,1 milliard i fjor.

Og framtida for kundene ser – hvis det i det hele tatt er mulig – enda lysere ut.

Bilindustrien vil være blant de som drar mest nytte av INEOS sin siste avgjørelse om å slå sammen to av sine selskaper for å skape en 'one-stop shop' for styren, som produserer plast til bilkomponenter, elektroniske enheter, husholdningsapparater, medisinsk utstyr, emballasje og leketøy.

“Det er noe ingen andre selskaper kan tilby i en slik skala,” sier INEOS Capitals direktør og styreleder i Styrolution Andy Currie. “Og det er et sterkt budskap for oss og våre kunder.”

Beslutningen om å slå sammen INEOS Styrolution og INEOS ABS ble tatt i mars i år – bare måneder etter at INEOS overtok BASF sin andel i Styrolution, markedslederen innen styren.

Andy sier at sammenslåingen var absolutt riktig og ga enorme muligheter for videre vekst.

INEOS ABS er den største produsenten av styrenakrylnitril- polymerer i Nord-Amerika og er godt kjent der for å forme interiøret i biler. INEOS Styrolution, som driver 15 produksjonssteder i ni land, har historisk sett hatt en sterkere posisjon innen utvendige bildeler.

“Bedriftene utfyller hverandre perfekt,” sier Kevin McQuade, administrerende direktør i INEOS Styrolution. “Gode resultater og topp estetikk er nøkkelkriterier for kundene våre i bilindustrien. Og det er det som gjør at produktene våre skiller seg ut. Vi er lidenskapelig opptatt av å gi kundene den beste løsningen. Det ligger i selskapets DNA.”

Så legger han til: “Tidligere kunne kanskje begge selskapene konkurrere om samme oppdrag, men nå kan vi bygge på hverandres styrker for å gi kundene et mer omfattende tilbud.”

På NPe-varemessen som nylig ble avholdt i Orlando i USA, delte INEOS Styrolution og INEOS ABS stand og ga kundene et glimt av framtiden.

“Vi fikk mulighet til å vise dem at mulighetene innen styren er endeløse, og de ble begeistret for det de så,” sier Kevin. “Ganske enkelt har vi alltid hjulpet andre med å forme framtiden for bil-, helse/ omsorgs-, elektronikk-, husholdnings-, bygnings- og emballasjebransjene gjennom styren.”

INEOS og BASF dannet joint venture i oktober 2011 midt i utfordrende markedsforhold. Over natten skapte de en virkelig global virksomhet og sikret seg førsteplassen i det globale styrenmarkedet med en førsteklasses, global produksjonsplattform som kunne tilby kundene sikker leveranse, tilgang til den aller beste teknologien og en bred produkt- og tjenesteportefølje.

Sammen var de også sterkere og mer effektive. Og innen to år – i motsetning til de fem som prognosene tilsa – hadde de generert eUR 200 millioner i kostnadsbesparelser.

“Vi skapte et helt annerledes og unikt selskap,” sier Kevin. “Det revolusjonerte bransjen.”

Men som en del av samarbeidsavtalen, hadde INEOS alltid rett til å kjøpe ut BASF – noe de besluttet å gjøre i november i fjor. INEOS’ styreleder Jim Ratcliffe betegnet oppkjøpet som nok et viktig steg i Styrolution-bedriftens vekst.

“Vi er glade for å bringe Styrolution inn i INEOS-familien for fullt,” sa han den gangen.

INEOS Styrolution er nå et heleid INEOS-selskap – med sikte på ekspansjon.

“Styrolution har allerede markert seg globalt med aktiva, men nye markeder vokser fram,” sier Kevin. “Vi tar sikte på å ekspandere i Brasil og Asia, særlig Kina. Dette er en utvekst av vår Triple Shiftstrategi, som handler om å ekspandere vår posisjon på tvers av kundebransjer, standard ABS- og styrenspesialiteter, og framvoksende markeder. Med fabrikkeranlegg over hele verden er det ikke behov for å sende varer fra Europa til Amerika eller motsatt. Varene er ved kundenes dørstokk. Vi er virkelig en global bedrift innen INEOS.”

INEOS Styrolution selger produktene sine til bilindustrien i form av granulat. Granulatet bearbeides videre av produsenter for å lage og forme deler, for eksempel til biler.

“Det de kan forestille seg, kan de også skape,” sier Kevin.

En annen bransje som arbeider tett med INEOS Styrolution, er byggebransjen – og det vises.

“Våre kunder innen byggningsmarkedet er ledende innen innovasjon og stadig under press til å frembringe sterkere, mer holdbare, kostnadseffektive og estetiske produkter for markedet,” sier Thomas Hazenstab, direktør for spesialprodukter.

Sammen har de laget produkter slik som dekker, gjerder og rekkverk som tåler både dårlig vær og høye temperaturer bedre.

“Vi er stolte av å jobbe tett med kunder for å utvikle nye produkter som dekker deres spesielle behov,” sier Thomas. “Det handler om å etablere bransjenormer. Vi ønsker å tilby den beste mulige løsningen for å gi dem et konkurransefortrinn i deres egne markeder.”

Kevin sier at innovasjon har vært nøkkelen til bedriftens suksess, og vil fortsette å være det enda mer i framtiden.

“For å gjøre det bra i spesialiserte markeder må vi skape merverdi gjennom innovasjon for våre kunder,” sier han. “Det er derfor vi inngår innovasjonssamarbeid med kundene våre for å utvikle nye styrenløsninger for morgendagens produkter. Banebrytende løsninger og anvendelser, samt produktog prosessinnovasjoner skiller oss fra våre konkurrenter og styrker vår posisjon som foretrukket samarbeidspartner.”

Styrolution er også ledende global leverandør av styren til elektronikkindustrien, noe som sikrer at PCkasser og monitorer er sterke og varmebestandige. en stor andel av skriverne som produseres i verden i dag, inneholder Styrolution-polystyren eller ABSprodukter.

Det forventes også at både Styrolution og INEOS ABS vil dra nytte av sammenslåingen ved å høste synergieffekter som vil forbedre selskapets effektivitet.

Kjernefunksjoner som markedsføring og salg, kundeservice, forskning og utvikling, forsyningskjede, produksjon, fi nans og HR slås sammen, og beste praksiser deles. Ikke bare vil dette være til nytte for hele organisasjonen, men kundene vil nyte fordelene av å ha en sentral kilde til å møte alle styrenbehovene sine.

“Det har vært mange endringer for folk innad i bedriften,” sier Kevin. “Men for kundene våre har nøkkelbudskapet vært kontinuitet. Hvis det kommer endringer, vil de være til det bedre. Selskapet tenker langsiktig.”

www.styrolution.com

Video

Intervju med Kevin Mcquade

00:00

INEOS fanger interessen til långivere

INEOS lar ikke en mulighet gå fra seg, særlig når det gjelder å forvalte det finansielle mer effektivt. Og dette året har ikke vært noe unntak.

Et robust resultat og INEOS sitt omdømme som et selskap som kan tjene penger, hjalp selskapet til å dra i land tre ulike avtaler i første halvår – og kutte ytterligere EUR 80 millioner i årlig rentebetaling.

“Selv om det betyr at investorer ikke vil tjene like mye penger på renter, betyr det at INEOS kan fokusere på å styrke selskapet, og anses som en bedre ‘risiko’, som alltid er bra for långivere,” sier Peter Clarkson, leder for investorrelasjoner i INEOS.

Pengene som spares på rentebetalinger, på den siste gjelden på EUR 4 milliarder som skal refinansieres, investeres sannsynligvis i selskapet.

“Det er vanskelig å si nøyaktig hva som vil bli gjort med den ekstra kontantstrømmen,” sier Peter. “Men det har den virkningen at det gir oss mer fleksibilitet når vi vurderer forbedringer for selskapet, eller til og med flere oppkjøp, som vi holder oss oppdatert på og ser muligheter i.”

I løpet av de siste fire årene har INEOS – blant en rekke taktisk smarte grep – refinansiert de 9 milliarder USD som de lånte i 2005 for å kjøpe Innovene, BPs datterselskap for olefiner, derivater og raffinering.

Og med det har de bidratt til å spare selskapet for EUR 405 millioner i rentekostnader.

“Siden 2011 har vi vært i en prosess for å forbedre gruppens gjeldsstruktur etter restriksjonene som kom på plass etter finanskrisen i 2008,” sier finansdirektør Graeme Leask. “Det er det som har gjort oss i stand til å redusere renteutgiftene fra EUR 763 millioner i 2010 til EUR 358 millioner nå.”

I april 2012 var INEOS historiske innen finansverden da de klarte å oppnå det største 'covenant-lite'-lånet (lån med svak investorbeskyttelse) for et europeisk selskap noensinne og det største globalt siden finanskrisen startet i 2008.

Michael Moravec, leder for europeisk syndikat for høy avkastning, beskrev det som en svimlende oppnåelse av et selskap.

“Ledelsen kan nå konsentrere seg om hva de er best på, nemlig å lede et kjemisk industriselskap,” skrev han på den tiden.

INEOS har nå refinansiert de fleste av sine lån som nærmet seg forfall.

“For å kunne ta ut den neste store andelen av lån, må vi betale en betydelig avgift nå, men avgiften vil gå ned og kan se mer attraktiv ut neste år,” sier Peter.

Verdensledende pionerer slutter seg til INEOS’ team

De tre verdensledende ekspertene som har perfeksjonert skifergassutvinningen i Amerika, arbeider nå eksklusivt for INEOS i Europa.

I løpet av de neste fem årene kommer petroleumsingeniør Nick Steinsberger samt geologene Kent Bowker og Dan Steward til å gi INEOS råd om sikker tilgang til Storbritannias enorme reserver.

Alle tre jobbet for Mitchell Energy & Development, som gikk i bresjen for å utvikle den mest effektive metoden for trygg utvinning av skifergass fra Barnett-skiferen i Amerika. Det var dette som ledet til skifergass-oppsvinget i USA.

«De bringer med seg omfattende erfaring med vellykket skifergassproduksjon», sier Gary Haywood, adm. dir. i INEOS’ nyopprettede skiferteam, INEOS Upstream.«Vi er trygge på at teamet vårt fra USA, sammen med våre egne eksperter, kan utvikle en vellykket virksomhet i Skottland på en trygg og effektiv måte. Dette kommer til å bidra til å sikre energiforsyningen til Skottland og Storbritannia, og vil medføre betydelige økonomiske fordeler for landet og lokalsamfunnet.»

Nick, Kent og Dan har jobbet med skifergassutvinning siden 1980-tallet og regnes som ledende på feltet.

Tom Crotty, informasjonsdirektør i INEOS, beskrev Nick som verdens beste petroleumsingeniør for landgass.

«INEOS er et av verdens største kjemikalieselskaper», sier han. «Vi er vant til å drive enorme petrokjemiske komplekser på en trygg måte. Og nå har vi noen av verdens ledende skifergasseksperter med på laget, som samlet sett har boret tusenvis av brønner. Kombinasjonen av vår ekspertise som et globalt petrokjemisk selskap, og deres ekspertise innen skifergass, bør begynne å vise folk at vi forplikter oss til en svært høy sikkerhetsstandard og til ansvarlig utvinning av gass fra skifer.»

Lånegaranti på £ 230 MILL. Hjelper INEOS til å finansiere Grangemouths fremtid

De gode nyhetene strømmer på for INEOS’ petrokjemiske anlegg i Grangemouth.

Bekreftelsen av en lånegaranti på £ 230 millioner fra den britiske regjeringen i sommer har nå hjulpet INEOS til å skaffe de nødvendige midlene for å sikre at INEOS O&P UK kan bygge en tank til å lagre import av rimelig etan fra Amerika – og snu en virksomhet som går med tap, til en som er lønnsom.

Økonomidirektør Gerry Hepburn sier at regjeringens økonomiske støtte regnes som «helt avgjørende» for INEOS for å sikre den langsiktige fremtiden til et av de største produksjonsanleggene i Storbritannia.

«Lånegarantien viser støtte både for Storbritannias petrokjemiske sektor og for et av de viktigste infrastrukturprosjektene i Skottland», sier han. «Vi har nå kunnet bruke lånegarantien til å sikre INEOS midler gjennom et offentlig obligasjonslån. Utbyttet av obligasjonen brukes nå til å fi nansiere etantankprosjektet.»

INEOS har allerede investert mer enn £ 300 millioner i Grangemouthanlegget sitt som del av sin langsiktige overlevelsesplan for å sikre at anlegget kan produsere petrokjemiske produkter etter 2017, når deres nåværende gassforsyningsavtaler løper ut.

Grangemouth har tradisjonelt sett vært tungt avhengig av etangass fra Nordsjøen, men disse forsyningene minsker, og INEOS-anlegget har blitt tvunget til å redusere produksjonen.

Import av etan, som brukes som råstoff, fra USA vil hjelpe INEOS til å få anleggene sine i full produksjon igjen og redusere driftskostnadene.

Dermed underbygges fremtiden for produksjonen ved Grangemouth.

«Dette er uten tvil et av de viktigste prosjektene i vår tid i Skottland. Følgene kommer til å merkes over hele Storbritannia, ikke bare med tanke på arbeidsplasser, men også for industrien generelt», sier INEOS’ leder Jim Ratcliffe.

INEOS har leid det tyskbaserte TGE Gas Engineering til å bygge etanlagertanken, som vil bli den største i Europa og ha kapasitet til å oppbevare 33 000 tonn etan.

«Konstruksjonen av lagertanken er kompleks og krever spesialistkunnskap», sier John McNally, adm. dir., O&P UK.

«Men vi vet at vi arbeider med et selskap som virkelig er ledende på sitt felt.»

TGE bygde INEOS’ tank for etylenimport i Antwerpen i Belgia, og bygger nå tanken for etanimport ved INEOS’ anlegg på Rafnes i Norge.

Byggetillatelse for konstruksjonen av etantanken ved Grangemouth ble gitt av kommunestyret i Falkirk i mai i år.

«Det blir svært tilfredsstillende å se fornyelsen av anlegget ta form når byggearbeidet begynner», sier Gerry.

Danny Alexander, nestkommanderende i det britiske fi nansdepartementet, sa at Grangemouth-garantien var fantastiske nyheter for Skottlands økonomiske fremtid, og for Storbritannias energisikkerhet.

Med mengden av etan som skal importeres fra USA, vil etylencrackeren ved Grangemouth kunne doble produksjonen.

Mulighetenes land

Siden INEOS alt har sikret seg den epokegjørende 15 år lange avtalen med Amerika om import av rimelig skifergassbasert etan, besluttet de at det var på tide å se på hvordan USA gjør tingene og hva Europa kan lære.

Skip som verden aldri har sett maken til, kommer til å legge ut fra Amerikas kyst for første gang neste år.

Om bord i hvert fartøy kommer det til å være tusener av tonn med flytende etan ment for INEOS’ crackere for gass i Europa. Den skal bidra til å levere råmaterialer som vi er i ferd med å gå tom for i Nordsjøen, og å redusere driftskostnadene ved crackerne.

Hver dag kommer 40 000 fat skifergassbasert etan, som har blitt nedkjølt til -95,5 °C, til å forlate Marcus Hook i Philadelphia med kurs mot Norge og Skottland.

Video

INEOS DRAGON BOATS

00:00

«Ingen har noen gang sendt etan i slike mengder verden rundt før», sier INEOS’ leder Jim Ratcliffe. «Disse fartøyene har aldri blitt designet før, og aldri før krysset Nord-Atlanteren. Det er første gangen i verdenshistorien dette skjer.»

INEOS trenger etan for å produsere høyverdige petrokjemikalier, men hvis virksomhetene deres i

Europa skal forbli konkurransedyktige, må de sende forsyninger fra Amerika, hvor det er tilstrekkelige mengder til konkurransedyktige priser.

«Vi sender i realiteten USAs økonomi til Europa», sier Jim.

De toppmoderne skipene som for øyeblikket blir bygd i Kina, er svært effektive og kommer til å ha doble motorer slik at de kan fungere under de røffeste forhold. I mellomtiden bygger INEOS nye eksportfasiliteter i USA og lagertanker på Rafnes og i Grangemouth.

Reisen over Atlanterhavet begynner ved Marcus Hook, hvor det tidligere lå et råoljeraffi neri som produserte bensin, diesel og parafin i over hundre år. Rundt 500 personer mistet jobben da anlegget, som gikk med tap, ble lagt ned i 2011 grunnet vanskelige markedsforhold. I dag er det i ferd med å endres til et viktig senter for behandling og forsendelse av flytende naturgass, takket være sine forbindelser til Pennsylvanias Marcellus-skiferindustri.

«Det var som et katastrofeområde», sier Tom Crotty, informasjonsdirektør i INEOS. «Mye av den byen var bygd rundt industri, med virksomheter slik som raffi neriet. De var avhengige av arbeidsplassene der. Men plutselig har dette lokalsamfunnet, som var i ferd med å dø ut, fått nytt liv takket være skifergass.»

Marcus Hook er også stedet hvor Jim og et team fra INEOS nylig startet sin rundreise i Amerika på jakt etter fakta. INEOS, som har investert i sitt eget team av eksperter for å vurdere fordelene og ulempene ved å innlede skifergassleting i Storbritannia, ville se – og forstå – hvordan det kan fungere i Europa.

Gruppen tilbrakte en dag ved Marcus Hook før de besøkte Barnett-skiferfeltet i Texas – hvor verdens første borede horisontalbrønn befinner seg.

Nick Steinsberger forklarte hvordan det hele fungerer. Tom har beskrevet ham som verdens beste petroleumsingeniør for landgass.

«Mange andre hadde lekt med tanken og gitt opp, men Nick fant ut hvordan steinen kunne fraktureres», sier Tom. «Han var den første som brukte det som kalles ‘slick water’-formen for hydraulisk oppsprekking for å sprekke opp Barnett-skiferfeltet i Texas. Han banet vei for utviklingen verden over. Han stod for et gjennombrudd.»

Nick jobbet for Mitchell Energy & Development med stifteren George Mitchell. Selskapet ble solgt for $ 3,5 milliarder i 2002. I dag driver Nick sin egen virksomhet.

Nick ledsaget deretter INEOS’ delegasjon til det sørvestlige Pennsylvania i Marcellus-skiferen, et av verdens største naturgassreserver.

«Han ville at vi skulle se det fordi det ligner på Europa med grønne, bølgende landskap», sier Tom. «Nå er det også innført mange strenge reguleringer.»

For Tom var det en tankevekker.

«En av allmennhetens største bekymringer er effekten i distriktene», sier Tom. «Jeg hadde trodd det kom til å være som Texas med oljepumper over det hele, men i det største skifergassområdet i Amerika kan du ikke se noen ting. Det er ingenting å se, og ingenting å høre. Det bobler bare i vei som en flaske brus. Sannheten er at én enkelt brønn tar tre uker å bore og én uke å frakturere. Da er det mye aktivitet på stedet, og brønnen kan deretter gi deg gass i alt fra 20 til 50 år.»

Storbritannia er for øyeblikket det eneste landet i EU som vurderer frakturering seriøst.

Gary Haywood, som leder INEOS’ prosjektteam for skifergass, sa at den britiske regjeringen har erkjent at skifergass har potensial til å gi Storbritannia større energisikkerhet, vekst og arbeidsplasser.

«Folk ønsker seg en rimelig og pålitelig energiforsyning», sier Gary. «Rundt 85 % av Storbritannias hjem er avhengige av gass for oppvarming eller matlaging, og den naturlige forsyningen i Storbritannia er nå redusert til mindre enn 50 % av etterspørselen. Vi har en ren energikilde i britisk skifer som er klar for utvikling, og som kan medføre en lang rekke fordeler for landet. INEOS er ivrig etter å være en del av denne utviklingen, og vi kommer til å forfølge fornuftige muligheter til å utvikle skifergass for selskapet og for landet.»

Det er for øyeblikket mer enn 176 utviklingslisenser for petroleumsleting (Petroleum Exploration Development Licences, PEDL) for landolje og -gass i Storbritannia.

Flere landlisenser ble tildelt i år.

Lokalsamfunn og jordeiere tilbys insentiver for å tillate selskaper å bore, men INEOS sier at de ikke går langt nok.

«Vi mener at lokalsamfunn bør få sin del av fordelene hvis gass blir levert fra like under føttene på dem», sier Tom. «Tilbudet om £ 100 000 er ikke nok til å få folk til å synes at det er en god idé, så vi har annonsert planer om å gi 6 % av skifergassinntektene våre til boligeiere, jordeiere og lokalsamfunn nær brønnene våre. Vi regner med å gi bort over £ 2,5 milliarder fra den nye skifergassvirksomheten vår.»

Motstanden mot frakturening i Storbritannia har økt siden protestene i Balcombe i Vest-Sussex i fjor.

«Boringen i Balcombe førte til noen følelsesmessige reaksjoner», sier Tom. «Men problemet er at folk generelt sett ikke er godt nok informert om skifergassproduksjon. ‘Anti’-lobbyen har pisket opp irrasjonell frykt rundt denne teknologien, for en stor del via villedende propaganda.»

Tom og teamet hans er ivrige etter å gjøre noe med dette.

«Vi har laget en kortfilm som gir folk reelle fakta om skifergassproduksjon. Vi vil at allmennheten skal høre den virkelige historien», sier han.

Tom sier at filmen avliver noen av mytene rundt følgene av skifergassproduksjon, og skisserer også de viktige fordelene som industrien kan gi Storbritannia.

«Det er viktig at folk får høre alle fakta slik at de kan ta en beslutning basert på fakta», fortsetter Tom. «Industrien kan gi sårt tiltrengte arbeidsplasser, og kan sikre energiforsyningen for det britiske folk via produksjon av et rent drivstoff som produserer 50 % mindre klimagasser enn kull.»

Den andre ukjente faktoren er hvordan det europeiske kontinentet kommer til å reagere.

«Jeg vet ikke hvor lenge de kan ignorere dette temaet», sier Tom. «Noen tror at USA alt har melket dette for hva det er verdt og at de kommer til å slippe opp for gass om noen få år, men det stemmer ikke. Vi møtte selskaper i USA som så langt bare hadde boret mindre enn 10 % av arealet sitt – skifergassproduksjonen byr på en langsiktig industri og forsyning i USA. Og fornybar energi kan ikke gjøre jobben. Gass er det perfekte tilskuddet til fornybar energi fordi vi trenger å ha noe i bakhånd. Hvis vinden ikke blåser, kan du ikke bare slå av kjøleskapet.»

INEOS’ 15-årige avtale med Amerika om å importere etan regnes som en midlertidig løsning mens Europa bestemmer seg.

«Det gir oss litt tid», sier Tom. «Det gir oss en overgangsordning de neste 15 årene inntil et punkt der vi håper at vi kommer til å ha en egen skifergassindustri i Storbritannia som kan produsere etanet.»

Video

HYDRAULIC FRACTURING THE FACTS

00:00

En bunnsolid investering

Skifergass fremmer investeringer i USA, en utvikling som ikke viser tegn til å avta. American Chemistry Council sier at kjemiske investeringer knyttet til skifergass i USA nå har Passert $ 100 milliarder. Og INEOS er blant dem som bidrar med kapital. 

INEOS har bygd en av verdens største etan-crackerovner for å benytte seg av Amerikas rimelige skifergass.

De har investert $ 115 millioner i en ny crackerovn ved det 10 kvadratkilometer store Chocolate Bayou Worksproduksjonskomplekset i Texas for å produsere konkurransedyktig etylen, et kjemikalie som brukes av produsenter til å lage alt fra såper, maling og klær til plastflasker og kosmetikk.

«Dette betyr at vi ikke taper kapasitet hver gang vi må stenge en av de andre seks ovnene for rengjøring», sier Dennis Seith, adm. dir. i INEOS Olefins & Polymers USA. «Det øker i sin tur påliteligheten vår.»

INEOS driver nå det nest største etylenanlegget i USA og det femte største i verden, og takket være toppmoderne teknologi er det nye crackeranlegget mindre skadelig for miljøet.

«Det produserer lavere utslipp per tonn etylenproduksjon, og benytter den beste tilgjengelige teknologien for utslippskontroll i industrien i dag», sier Dennis.

INEOS begynte å planlegge byggingen av ovnen i midten av 2011. Den ble startet opp i april i år, 28 måneder etter at den første konstruksjonskontrakten med KBR ble signert.

Prosjektet krevde mer enn 564 000 arbeidstimer – tilsvarende 60 år – og i løpet av denne tiden installerte bygningsarbeiderne 13 km med nye rør og 42 km med nye strøm- og instrumentkabler.

«Et fantastisk resultat som ble levert på en sikker måte», sier Dennis. «Det sikrer også fremtiden til anlegget vårt for neste generasjon.»

American Chemistry Council sier at kjemiske investeringer knyttet til skifergass i USA nå har passert $ 100 milliarder.

Per februar i år hadde 148 prosjekter, inkludert nye fabrikker, utvidelser og prosessendringer for å øke kapasiteten, blitt annonsert.

«Dette er en historisk milepæl for Amerikas kjemiske industri og bevis på at skifergass er en kraftig pådriver for produksjonsvekst», sier ACCs president og adm. dir. Cal Dooley. «Takket være oppsving i produksjon av skifergass, er USA verdens mest attraktive sted for å investere i kjemisk produksjon og plastproduksjon. Det er en forbløffende økning i konkurransedyktigheten.» 

INEOS’ nye crackerovn kommer til å tilføre opptil $ 55 millioner i profitt til sluttresultatet hvert år.

«Alt dette har vært en del av planene våre for å øke kapasiteten i den hensikt å dra fordel av etan produsert fra skifergass i USA. Det er i tråd med vår langsiktige strategi for å øke størrelsen på anlegget og muligheten til å benytte rimelig etanråstoff fra skifergass», sier Dennis.

Men de gode nyhetene for amerikansk investering ender ikke der. 

I august kom INEOS og Sasol endelig frem til en avtale om å bygge et nytt anlegg sammen. Det skal hvert år produsere 470 000 tonn polyetylen med høy tetthet i LaPorte, Texas.

Anlegget vil bli bygd ved INEOS’ Battleground Manufacturing Complex, og skal etter planen settes i drift innen 2016.

«Investeringen kommer til å gjøre INEOS i stand til å oppfylle kundenes behov for ytterligere bimodale produkter», sier Dennis. «Det støtter også INEOS’ strategi for å investere og fange opp synergier ved de største anleggene våre.»

Dette 50/50-fellesforetaket, som først ble diskutert mellom de to selskapene i juli 2013, skal bruke prosessteknologien Innovene^™ S lisensiert fra INEOS Technologies.

Etylenet som trengs for produksjonen av polyetylen HD, vil bli levert av INEOS og Sasol i forhold til deres respektive eierandeler.

«Dette prosjektet kommer til å utvide Sasols nærvær i det globale kjemiske markedet og supplere vår vekststrategi i Nord-Amerika» , sier Fleetwood Grobler, Sasols konsernleder for globale kjemikalier. «Beliggenheten byr på flere fordeler, inkludert tilgang til infrastruktur ved USAs gulfkyst og nærhet til vår foreslåtte etancracker og derivatkompleks i det sørvestlige Louisiana.»

Tilgang til enorme nye forsyninger av amerikansk naturgass fra skiferforekomster utgjør noe av den mest spennende innenlands energiutviklingen på flere årtier, spesielt for den petrokjemiske industrien.

International Energy Agency mener at USA kommer til å være selvforsynt med naturgassproduksjon innen 2015 og oljeproduksjon innen 2035.

Og i mai i år oppga Energy in Depth at CO2-utslippene i USA nå var på sitt laveste nivå på 20 år.

Et underjordisk skattekammer

Storbritannia importerte rekordhøye mengder gass og kull fra utlandet i fjor. Det ser ut til at denne avhengigheten av forsyninger fra utlandet bare kommer til å øke. Centrica, moderselskapet til British Gas, mener at Storbritannia kommer til å importere 70 % av gassbehovet sitt innen 2020.

For energisultne selskaper som INEOS, med produksjonsanlegg i Storbritannia, er dette en stor bekymring og en som ikke lenger kan ignoreres.

INEOS har planer om å investere millioner i å skape muligheter for flere underjordiske gasslagringsfasiliteter i Storbritannia.

Beslutningen – som ble tatt av INEOS tidligere i år – kommer i en tid med økende uro over voksende energikostnader i Storbritannia, sikkerheten av Storbritannias energiforsyninger og nasjonens økende avhengighet av import fra utlandet.

Gass lagret i hulrommene i saltområdet Holford Brinefield i Cheshire kommer til å gjøre sitt for å holde lysene på i Storbritannia, og til syvende og sist holde industrielle forbrukere slik som INEOS i drift.

For INEOS vil det imidlertid gi dobbelt opp med fordeler.

«Selv uten gasslagring kommer hulrom likevel til å dannes, da de gir saltoppløsningen INEOS trenger på deres to anlegg i Runcorn», sier Richard Stevenson, prosjektleder i INEOS Enterprises. «Den foreslåtte utviklingen vil ganske enkelt dra nytte av salthulrommene når all saltoppløsningen har blitt trukket ut.»

Kontrollert utvinning av oppløsninger har funnet sted i Holford Brinefield siden 1920-tallet. Siden den tid har over 200 hulrom blitt trygt utvunnet av INEOS og deres forgjengere.

INEOS ChlorVinyls bruker den konsentrerte saltløsningen til å produsere klor, som brukes i mesteparten av Storbritannias drikkevann for å gjøre det trygt. INEOS Enterprises’ saltvirksomhet bruker den også til å produsere bordsalt, vannavherdingsmidler og avisingssalt.

Dersom byggetillatelse gis, vil dette bli det tredje gasslagringsprosjektet ved Holford Brinefield og skape 19 ekstra gasslagringshulrom. I dag er et betydelig antall hulrom i bruk for produksjonen av saltoppløsning, 11 brukes alt til gasslagring og ytterligere 18 er under utvikling med tanke på gasslagring.

Viktigheten av gasslagring i Storbritannia bør ikke undervurderes.

Energy and Climate Change Committee ba nylig den britiske regjeringen om å fordoble Storbritannias nåværende gasslagring innen 2020.

Den foreslåtte utviklingen ved Holford har derfor blitt klassifisert som et «Nationally Significant Infrastructure Project» (infrastrukturprosjekt av nasjonal betydning). Det betyr at den, i motsetning til de fleste byggesøknader, ikke vil bli avgjort av lokale myndigheter. Den krever i stedet et utviklingssamtykke fra Ed Davey, den nåværende ministeren for energi og klimaendring.

INEOS og Keuper Gas Storage Limited, et heleid datterselskap av INEOS Enterprises Group Limited, forventes å søke om dette samtykket tidlig neste år.

Håpet er at ministeren kommer til å ta en beslutning i 2016 slik at konstruksjonen kan starte året etter.

INEOS forventer da å kunne begynne å lagre naturgass i de spesialdesignede underjordiske hulrommene fra 2020.

«Dette er et viktig forslag for Storbritannias energisikkerhet og kan bety avgjørende investeringer og arbeidsplasser for Cheshire», sier Greg Stewart, INEOS Enterprises’ driftsdirektør. «Det er også en betydelig investering som kan leveres uten statstilskudd.»

I mars i år advarte Centrica, moderselskapet til British Gas, om at Storbritannia kommer til å importere opptil 70 % av gassen sin innen 2020.

Administrerende direktør, Sam Laidlaw, sa at Storbritannias energisikkerhet risikerte å bli en «glemt prioritet» i europeisk energipolitikk.

«I Storbritannia anslås det at rundt 3,7 gigawatt med kullfyrt kraftproduksjon vil bli stengt av innen utgangen av 2015 som en følge av europeiske direktiver for å kontrollere utslipp», sier han. «Landets reservekapasitet spås å krympe til 4 %, noe som øker risikoen for strømbrudd. Likevel blir det ikke bygd ny kapasitet. Storbritannias produksjon av gass er på rask vei nedover.

Olje- og gassforsyninger fra Nordsjøen har gått ned med 38 % i løpet av de siste tre årene. Innen 2020 kommer vi til å være avhengige av import for å dekke 70 % av landets gassbehov. Så når det handler om forsyningssikkerhet, er det et presserende behov for løsninger.»

For et selskap som INEOS, som bruker like mye energi som Liverpool by for å drive anleggene sine i Runcorn, kan ikke dette ignoreres. Det er i aller høyeste grad en prioritet.

Storbritannia ble en nettoimportør av energi i 2004. 

I 2010 importerte de 28 % av forsyningen sin. I fjor økte tallet til 47 %, og eksporten var på sitt laveste nivå siden 1980.

Vellykket utvikling av dette prosjektet, sammen med de to forrige INEOS-støttede gassprosjektene i Cheshire, vil samlet sett kunne levere opptil 40 % av Storbritannias daglige gasslagringskapasitet. 

«Dersom det skulle forekomme et større avbrudd i energiforsyningen til Storbritannia, kan gassen lagret ved INEOS Enterprises Brinefield, inkludert dette prosjektet, bidra til å holde lysene på i Storbritannia i nesten to uker», sier Richard.

Gass fra det nasjonale transmisjonssystemet vil bli lagret i hulrom når etterspørselen er lav, vanligvis i de varmere sommermånedene. Når etterspørselen øker, vil den bli matet tilbake til Storbritannias nasjonale transmisjonssystem.

Cheshire er et av de få stedene i Storbritannia hvor gass kan lagres sikkert under bakken grunnet geologien. Saltsjiktet er ugjennomtrengelig, som betyr at gass ikke kan komme seg gjennom det.

For flere detaljer, logg deg på www.kgsp.co.uk

Spiller det noen rolle?

Oppdagelsen av Higgs-bosonpartikkelen, som gir substans til alt i universet, forvandlet fysikere til rockestjerner for en dag. Det var spektakulært vanskelig å finne, men en generasjon av fysikere var så overbevist om at det fantes der ute – et eller annet sted – at de overtalte 40 land fra hele verden til å lage den mest komplekse maskinen som noen gang har blitt bygd slik at de kunne teste teorien.

Men hva med oss andre? Brydde vi oss egentlig? Burde vi bry oss? Og hvorfor er denne oppdagelsen viktig? INCH dro til CERN, nær INEOS’ hovedkvarter, for å høre hva noen av de involverte vitenskapsfolkene hadde å si. 

Det var en av de største vitenskapelige oppdagelsene gjennom tidene.

Mange fysikere har brukt hele sin karriere på å lete etter det mystiske Higgs-bosonet, men de trodde aldri de kom til å se det.

Men gjennomsnittsmannen, -kvinnen og -barnet i gata lurer antakelig ennå på hva oppdagelsen av Higgs-bosonpartikkelen har med dem å gjøre, og hvorvidt det var verdt å bruke £ 6 milliarder på å finne den, spesielt i økonomisk vanskelige tider verden rundt.

Ainissa Ramirez, en tidligere førsteamanuensis i maskinteknikk og materialteknologi ved Yaleuniversitetet i USA, har forståelse for dette.

«Denne oppdagelsen er på nivå med Kopernikus», sier hun. «Men folk vil ikke vite detaljene om Higgs. Ikke ennå. De vil vite hvorfor det er viktig, og hvordan dette forandrer menneskehetens historie.»

Én ting er sikkert. Det kommer til å forme verden.

Vi er bare ikke helt sikre på hvordan ennå.

«Jeg kan ikke love at oppdagelsen av Higgspartikkelen vil lede til en ny type teflonpanne, eller andre konkrete forandringer i dagliglivet», sier professor Dave Charlton, vitenskapelig leder for ATLAS-eksperimentet i CERN, som oppdaget partikkelen. «Det kommer den antakelig ikke til å gjøre. Men jeg håper at mannen og kvinnen i gata deler vårt felles mål om å forstå mer om hvordan ting fungerer. Det å flytte grenser med tanke på universets dypeste byggeklosser, har avgjørende betydning både kulturelt så vel som vitenskapelig sett.»

Professor Charlton, som også er professor i partikkelfysikk ved universitetet i Birmingham i Storbritannia, sier det er vanskelig å sammenligne Higgs-oppdagelsen med tidligere historiske oppdagelser, som radioaktivitet eller strukturen av DNA.

«Det er rett og slett for tidlig», sier han.

«Det kan ta flere tiår eller lenger å finne ut hvordan ny fysikk som dette gjør seg utslag i nye teknologier. Vi vet ikke hva konsekvensene vil bli med tanke på de neste vitenskapelige stegene. Men vi vet at vi nettopp har tatt et svært stort steg ved å fastsette hvordan partikler kan ha masse.»

For å oppdage Higgs-bosonet – partikkelen som gir masse til alt vi ser, og som mange hevder var fysikkens stolteste øyeblikk – måtte vitenskapsfolkene gjenskape forhold som oppstod mindre enn en milliarddels sekund etter big bang for 13,7 milliarder år siden. For å gjøre dette måtte de bygge den mest komplekse maskinen som noen gang var blitt bygd.

I 15 år investerte mer enn 10 000 vitenskapsfolk fra 40 land sin tid og ekspertise i å skape en atomknuser i en nesten sirkelrund 27 km lang tunnel 100 meter under bakken nær Genève i Sveits.

Professor Sir Jim Virdee fra Londons Imperial College sier at noe av teknologien ikke engang fantes da de begynte å designe partikkelakseleratoren (LHC), som skulle akselerere subatomære partikler til nær lysets hastighet, for så å knuse dem sammen.

Men oppdagelsen av Higgs-bosonet i juli 2012 – og bekreftelsen i mars i år – viste endelig verden hva de teoretiske fysikerne Peter Higgs, Robert Brout og François Englert hadde forutsagt nesten 50 år tidligere. Med henblikk på fremtiden kan det løse fundamentale spørsmål om universets opprinnelse, og kanskje viktigere – dets skjebne.

«Vi har besvart en dyp og eldgammel gåte», sier professor Charlton. «Men oppdagelsen har også gitt oss flere spørsmål enn svar.

Noen av disse spørsmålene er ikke nye, men oppdagelsen utkrystalliserer dem til reelle problemer. De er ikke lenger hypotetiske problemer.»

Ms Ramirez sier at da elektronet ble oppdaget i 1897, var ikke bruksområdene innlysende. «I dag kan vi ikke leve uten elektroner, siden de finnes i all elektronikk», sier hun.

CERN, Den Europeiske Organisasjon for Kjernefysisk Forskning, ble stiftet i 1954. Dets mål var, og er fremdeles, å flytte grensene for teknologi, finne svar på spørsmål om universet, bringe nasjoner sammen gjennom vitenskap og lære opp morgendagens forskere og teknikere.

«Vi mennesker har vært interessert i å forstå verden rundt oss fra tidenes morgen», sier professor Charlton. «Folk jobber sammen i CERN uavhengig av nasjonalitet, kjønn, religion eller andre forskjeller, fordi vi alle vil ha svar på disse grunnleggende spørsmålene.»

Tusenvis av forskere og fysikere har gått gjennom dørene her i løpet av årene.

Da LHC-maskinen ble slått på i september 2008 til stor ståhei verden rundt, bega forskerne seg ut i det ukjente.

Maskinen deres var i stand til å produsere nok data til å fylle 100 000 CD-er hvert sekund. Utfordringen var å finne en måte å sortere disse dataene på for å finne den eneste standardmodellpartikkelen som aldri hadde blitt sett.

Hvert sekund forekom nesten 800 millioner frontkollisjoner i nær lysets hastighet. Hvis forskerne

hadde registrert alle dataene, hadde det vært som å prøve å foreta 50 milliarder telefonanrop samtidig eller lytte til sanger i 600 år.

«Bare en brøkdel av disse kollisjonene var av interesse, så vi måtte snevre dem inn svært raskt til de mest interessante hendelsene», sier professor Charlton.

Det oppsto problemer innledningsvis. 36 timer etter at LHC-maskinen ble slått på, måtte den slås av igjen grunnet en feil på en elektrisk kabel mellom to magneter som hadde smeltet som følge av den høye spenningen som passerte gjennom den.

LHC-maskinen ble endelig startet igjen i november 2009 etter reparasjoner og installasjonen av et nytt sikkerhetssystem.

Livet uten Higgs-bosonet hadde ikke vært livet som vi kjenner det. Partikler ville ha fortsatt å fly gjennom universet, og aldri slått seg sammen for å forme noe som helst.

«Det er forbløffende at vi bare forstår en liten brøkdel av alt som finnes i universet», sier professor Charlton. «De neste dataene vi tar fra LHC-maskinen kan gi oss dyp innsikt i det mørke universet (en mørk materie) som vi ikke forstår.»

LHC-maskinen ble slått av i februar i fjor for en omfattende oppgradering. Når den starter igjen i januar, kan fysikerne bare fantasere om hva de kommer til å finne.

Alt de vet er at dette bare er begynnelsen.

«Det er fortsatt mange mysterier der», sier professor Charlton. «Men nå vet vi at tomrom ikke er som vi hadde trodd. Tomrom inneholder noe, et usynlig ‘Higgs-felt’, som alle partikler samhandler med. Oppdagelsen av Higgs-bosonet er et stort fremskritt for vår forståelse av naturens dypeste struktur.»

Som professor i partikkelfysikk, som trenger dypt inn i den grunnleggende strukturen av materie og krefter, mener han at ingenting er umulig.

«Alle vitenskapelige problemer kan tas tak i», sier han. «Noen ganger tar de år eller tiår å løse, men det bør være mulig å finne svar på hvordan ting fungerer. Det å forstå hver ny gåte krever bare tid, energi, menneskelige ressurser og penger.»

I mellomtiden har CERN, som et stort internasjonalt laboratorium, nå satt seg enda høyere mål.

De vil bygge en ny underjordisk maskin som er fire ganger så stor som LHC-maskinen. Den 100 km lange tunnelen, som kommer til å omslutte hele Genève, kommer i så fall til å ha energinivåer uten sidestykke.

CERN finner sin plass i historien

Nøkkelteknologier utviklet ved CERN i løpet av de siste 60 årene har funnet veien til omverdenen til gagn for menneskeheten. 

Så langt kan vi takke Den Europeiske Organisasjon for Kjernefysisk Forskning for å ha gitt verden mer effektive solcellepaneler, verdensveven (World Wide Web), berøringsskjermteknologi og medisinsk bildebehandling, for å nevne noen få ting.

«Den felles jakten på kunnskap driver oss til å hele tiden se etter, og ofte utvikle, innovative teknologier som er nyttige både for oss og andre», sier professor Dave Charlton.

En skulle tro at CERN alltid har oppnådd økonomisk vinning på å patentere slike oppfinnelser. Men det har den ikke – grunnet dens høyst samarbeidsrettede virkemåte.

Det er et av Europas første fellesforetak, og medlemsstatene pumper millioner av euro inn i organisasjonen hvert år for å bidra til å utvikle nye teknologier. Det betyr at de ikke deretter ønsker å betale for å bruke oppfinnelsene i sine egne land.

Før pleide CERN simpelthen å publisere detaljer om oppfinnelsene sine, på samme måte som det publiserte sine vitenskapelige oppdagelser. De var med andre ord fritt tilgjengelige.

Men i 2010 signerte CERN en avtale med Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO) i FN for å sørge for at det fikk dra fordel av innovasjonene til sine ingeniører.

«Grunnleggende vitenskap er drivkraften bak innovasjon», sier CERNs direktør Rolf Heuer. «Det er derfor avgjørende for organisasjoner som CERN å sikre at kunnskapen og teknologien deres finner grobunn for utvikling. Avtalen med WIPO kommer til å stimulere begge organisasjoner til å utforske fellesforetak som også kan involvere andre internasjonale organisasjoner.»

CERN har mange suksesshistorier å være stolt av. Her er bare noen av dem. 

WWW

Tidlig forskning ved CERN ledet til verdensveven. Tim Berners-Lee, en av organisasjonens dataingeniører, skrev og sirkulerte et hypertekstprosjekt i 1989 slik at ansatte kunne få tilgang til rapporter, notater og databaser. En etterfølgende rapport ble publisert i 1993. CERN feiret nylig 20-årsjubileum for offentlig tilgjengeliggjøring av verdensvevprogramvaren.

Det gjorde de ved å gjenopprette det første nettstedet til sin opprinnelige nettadresse – http://info.cern.ch/hypertext/WWW/TheProject.html

BERØRINGSSKJERMTEKNOLOGI

Apple har lenge fått æren for å ha funnet opp berøringsskjermteknologien med iPhone, men selskapet videreutviklet den bare. Ingeniørene Bent Stumpe og Frank Beck utviklet faktisk verdens første gjennomsiktige berøringsskjerm tidlig på 1970-tallet, som reagerte på visse objekter som en pekepenn. Den ble produsert av CERN og tatt i bruk i 1973

SOLCELLEPANELER

Vakuum-teknologi utviklet ved CERN for partikkelakseleratorer, brukes nå til å lage en ny generasjon av solcellepaneler med enestående isolasjon. Crisoforo Benvenuti, som oppfant dem, sier at temperaturer på 80 grader celsius har blitt registrert inne i panelene, selv når de har vært dekket av snø.

E-POSTKRYPTERING

I mai i år lanserte tre unge entreprenører som var inspirert av tiden sin ved CERN, den sikre e-posttjenesten ProtonMail. Den har et sofistikert krypteringssystem for å hindre potensielle spioner. Ideen til selskapet oppstod i en kafeteria ved CERN hvor fysikere og ingeniører møtes jevnlig og deler ideene sine over en kopp kaffe.

POSITRONEMISJONSTOMOGRAFI (PET)-SKANNINGER

CERN utviklet vismutgermanat og gjennomsiktige krystaller av blywolframat for detektorene sine. I dag brukes begge typer krystaller i PET-skanninger, som bidrar til å diagnostisere kreft. PETskanningen produserer detaljerte tredimensjonale bilder av innsiden av kroppen, som kan vise hvor langt kreft har spredd seg eller hvor godt behandlingen virker. Og akseleratorteknologi, som CERN er et ledende laboratorium for, brukes nå i økende grad til medisinske formål slik som kreftbehandling via hadronterapi. Den gjør det mulig å gi en strålingsdose innenfor et svært avgrenset område på et svulststed, på en mer nøyaktig måte enn før.

Fredelige hensikter

Vi bor i en verden hvor teknologien stormer fremover i en fart som mangler sidestykke. Men hvem er det som driver den? Militæret eller handelsstanden?

Verden kan takke militæret for noen av historiens mest spennende teknologiske utviklinger.

På 1900-tallet var det rett og slett tvingende nødvendig med nye oppfinnelser. Krig krevde det beste av folk, skjerpet tankene, flyttet grensene for hva som var mulig og inspirerte folk til å tenke fortere og smartere enn fienden.

Datamaskiner, termografi , radar, GPS, jetmotorer, karbonfiber og droner ble alle utviklet for militæret lenge før de fikk innpass i det sivile hverdagslivet.

Men dynamikken har endret seg en del.

«Før var forsvar og luft- og romfart de store drivkreftene bak innovasjon», sier Neil Stansfield, leder for Knowledge, Innovation and Futures Enterprise ved den britiske regjeringens Defence Science and Technology Laboratory. «Men i dag kommer innovasjon fra mange flere sektorer og har kommersielle drivkrefter.»

Når det er sagt, så må militærets behov for innovasjon aldri undervurderes, da tilgang til ny teknologi gir en konkurransefordel som bokstavelig talt kan utgjøre forskjellen mellom liv og død.

«På noen nisjeområder kommer militæret alltid til å fremme innovasjoner og ta dem i bruk på et tidlig stadium», sier Neil.

For bare to måneder siden avdekket USAs Defense Advanced Research Projects Agency sin nyeste oppfinnelse: håndholdte, gekkoinspirerte plater som lar mennesker bestige vertikale glassvegger, akkurat som Spiderman.

Med den nye teknologien klatret en mann som veide 99 kg – og bar med seg 22,5 kg – opp en 7,6 meter høy vertikal glassvegg uten tau eller kroker.

Prosjektet har fått kallenavnet Z-Man. Forskerne sier at de brukte naturen, og gekkoen, for inspirasjon til å hjelpe soldater til å komme seg opp i høyden i bebygde krigssoner uten behov for tau og stiger.

«Gekkoen er en av de beste klatrerne i dyreriket, så det var naturlig for oss å bruke den som inspirasjon for å takle noen av manøvreringsutfordringene amerikanske styrker står overfor i urbane miljøer», sier dr.

Matt Goodman, DARPAs programsjef for Z-Man. 

Og det stopper ikke der. De menneskelagde, reversible klebestoffene DARPA laget ved hjelp av nanoteknologi, kan en dag finne veien til dagliglivet vårt.

Uansett hvilken rolle militæret kommer til å spille i fremtiden, så bør vi aldri undervurdere hvor viktig det har vært i fortiden.

Det globale posisjoneringssystemet, bedre kjent som GPS, ble oppfunnet av US Air Force midt på 1970-tallet for å styre missiler. I dag bruker de fleste av oss, inkludert piloter, sjømenn og fiskere, denne romalderteknologien for å finne veien.

Mange mobiltelefoner og moderne biler er også utstyrt med satellittnavigasjonssystemer som lar folk få vite nøyaktig hvor i verden de befinner seg til enhver tid.

«Alle smarttelefoner kommer nå med kart og posisjonstjenester som standard», sier Ben Taylor, senior kommunikasjonssjef i Vodafone UK.

«Og Ofcom anslår at mer enn halvparten av alle voksne personer i Storbritannia nå eier en smarttelefon.»

Det aller første varmesøkende kameraet ble utviklet for militæret i Sverige i 1958 av AGA. Kameraets evne til å produsere et klart bilde i totalt mørke og gjennom røyk, gjorde det til et verdifullt verktøy i kampsoner.

I dag hjelper varmesøkende kameraer politiet med å spore opp mistenkte i mørket, sjømenn med å navigere om natten, brannmannskaper med å lete gjennom røykfylte bygninger etter overlevende, og redningsteam med å finne jordskjelvofre fanget under tonnevis av bygningsmasser.

FLIR Systems, verdenslederen innen varmesøkende kameraer, sier at de ofte også brukes til å påvise gasslekkasjer og gjennomsøke bygninger etter tegn til dårlig isolasjon og fuktighet.

Verdens første elektroniske digitale datamaskin ble designet av ingeniører i USAs militære under 2. verdenskrig for å hjelpe dem med å beregne skuddhold for artilleri. Da ENIAC, som den var kjent som, endelig ble vist til allmennheten den 15. februar 1946 i Philadelphias Penns Moorebygg, hyllet pressen den som en «gigantisk hjerne».

Den hadde kostet nesten $ 500 000, men denne revolusjonerende enheten – som vi nå alle kjenner til – forandret verden for alltid.

«Uten ENIAC hadde vi ikke hatt Google, Microsoft eller mange av tingene som driver dagens økonomi», sier Bill Green, tidligere representant for demokratene i Philadelphias byråd i Pennsylvania.

En annen teknologi som oppstod i militæret er radaren, som ble utviklet av flere nasjoner før og under 2. verdenskrig. Den ble mye brukt over hele Storbritannia som del av et tidlig varselsystem for å oppdage innkommende fiendlige fly.

I dag brukes radaren til å melde været, hjelpe luftfartøyer til å fl y og lande sikkert og gjøre politiet i stand til å ta råkjørere.

Den britiske ingeniøren sir Robert Watson-Watt, som i betydelig grad bidro til å utvikle radaren,

ble etter sigende stoppet for å ha kjørt for fort i Canada på 1950-tallet av en politimann utstyrt med radarpistol. Da politimannen snakket til ham, skal han ha svart: «Hvis jeg hadde visst hva dere kom til å gjøre med den, ville jeg aldri ha oppfunnet den.»

Radarteknologi førte også til den første mikrobølgeovnen. Under et eksperiment med magnetroner i Raytheon-laben sin i Massachusetts, oppdaget den amerikanske forskeren Percy Spencer at radarsenderne hadde smeltet en sjokolade i lommen hans. Han sendte forbløffet assistenten sin av gårde for å hente en pose upoppet popkorn, spredte maiskornene på bordet nær magnetronene og ventet. Mindre enn et minutt senere begynte maiskornene å poppe.

Droner, som først ble utviklet for skyteøvelser for militæret i 1930-årene og som nå i stor grad brukes til overvåkingsoppdrag og bombetokter, blir nå i stadig økende grad brukt av handelsstanden.

Det sivile luftrommet forventes å bli åpnet opp for alle typer droner i USA innen 2015, og i Europa innen 2016. The Federal Aviation Administration i USA anslår at 30 000 sivile og kommersielle ubemannede fly kan være i luften innen 2030.

«Jeg så helt klart hvordan militær teknologi kunne brukes i et kommersielt miljø da jeg var i RAF», sier Mark Sickling, som fløy droner over Afghanistan og Irak både på rekognoseringsoppdrag og bevæpnede oppdrag fra en kontrollbase i Las Vegas.

Han er nå sjefspilot i Cyberhawk, som bruker fjernstyrte luftfartøyer til å inspisere alt fra brennende fl ammetårn ved INEOS’ og Petroineos’ anlegg, til vindturbiner samt olje- og gassinstallasjoner offshore.

Mark sier at mye kommersiell teknologi nå blir utnyttet av militæret på grunn av krympende militære budsjetter.

En kommersiell virksomhet som utfører sin egen omfattende forskning på bruken av ubemannede droner er Amazon, verdens største Internett-forhandler.

I fjor annonserte de at de testet såkalte «oktokoptre». Disse skal etter planen brukes til å levere pakker på opptil 2,3 kg til kundene innen 30 minutter etter at de har lagt inn bestillingen sin.

«Jeg vet dette ser ut som science fiction, men det er det ikke», sier generaldirektør Jeff Bezos. «Jeg vil ikke at folk skal tro dette er like rundt hjørnet. Det krever mange års ekstra arbeid. Men det kommer til å fungere. Det kommer til å skje. Og det kommer til å være ordentlig moro.»

Craig Roberts, adm. dir. i Cyberhawk, er ikke fullt så optimistisk som Jeff i Amazon.

«Det er en glimrende idé», sier han.

«Men for øyeblikket er det science fiction, fordi det ikke kan gjøres på en sikker måte innenfor de gjeldende CAA-begrensningene for luftrommet.»

I Storbritannia kan ubemannede luftfartøyer for eksempel ikke fly høyere enn 150 meter eller innenfor 50 meter fra et bebygd område eller en vei, og piloter må kunne se fartøyet til enhver tid.

«Amazons idé er svært langt fra å bli en realitet», sier Craig.

Dronene kommer

Vellykket innovasjon starter når noen finner et udekket behov i markedet.

Malcolm Connolly, en ingeniør innen kjemiteknikk, fant sin – mens han hang i enden av et tau.

Han hadde arbeidet i høyden i ti år. Han inspiserte olje- og gassinstallasjoner i Nordsjøen, og befant seg ofte høyt oppe i luften under utfordrende og farlige forhold. 

«Han tenkte det måtte finnes en enklere måte å gjøre det på», sier Craig Roberts, som nå er administrerende direktør i selskapet Malcolm stiftet.

Det var det. Malcolm og teamet hans i Cyberhawk ledet utviklingen av en flåte av fjernstyrte luftfartøyer som kunne fly i en vindstyrke på 45 km/t, betjenes i høye omgivelsestemperaturer og inspisere flammer mens de brenner. Faktisk viste det seg at den kunne utføre en ukes arbeid på en ettermiddag.

En slik jobb sparte en offshore gassborings- og produksjonsplattform i Sørøst-Asia for mer enn $ 2 millioner, og gjorde at staben deres slapp å jobbe i høyden, noe som bedret sikkerheten dramatisk.

«Før måtte de kjøre ned anlegget i sju dager for å gi mannskaper tilgang med tau for å inspisere flammen», sier Craig.

I dag har Cyberhawk, som bruker fjernstyrte luftfartøyer til å inspisere alt fra brennende flammetårn til skorsteiner, rørledninger og pipestativ til undersiden av dekket på olje- og gassinstallasjoner offshore, en imponerende klientliste som inkluderer Shell, BP, Chevron, Exxonmobil, Total og INEOS. De har jobbet for mange av verdens største energiselskaper i Europa, Midtøsten og Asia.

Mens den offentlige debatten raser om etikken ved å bruke droner til bombetokter, er Cyberhawk stolte over pionerarbeidet de gjør for å løfte folk ut av fare.

Video

DRONES

00:00

I 2010, da Cyberhawk sa ja til å inspisere en flamme på land for INEOS Grangemouth, bega de seg ut i det ukjente. Ingen hadde forsøkt å fly et ubemannet luftfartøy noen få meter fra toppen av et flammetårn før.

Etter flere flammeinspeksjoner på land, gjennomførte Cyberhawk det som regnes som verdens første offshore-inspeksjon i Nordsjøen i 2011 for ConocoPhillips.

Og i 2012 ble de det første selskapet til å inspisere en offshore vindturbin utenfor den britiske kysten.

«Siden vi leder an på feltet, har vi måttet opprette vårt eget senter for opplæring og FoU», sier Craig. «Hvis du vil få selskapet ditt til å vokse på en dynamisk måte, må du investere i forskning og utvikling.»

INEOS hyret innledningsvis Cyberhawk til å inspisere brennende flammetårn og skorsteiner ved Grangemouth-anlegget i Skottland.

«Tidligere hadde INEOS måttet slå av flammen, med tilknyttet tap i produksjon, kanskje sette opp stillas rundt toppen av flammetårnet og så sende en tekniker opp i toppen av tårnet», sier Craig. «Nå kan produksjonen fortsette som normalt mens vi inspiserer flammen, og folk trenger ikke å jobbe i høyden eller i farlige områder.»

HD-video, fotografier og varmebilder – tatt av de fjernstyrte luftfartøyene – gjør at avvik kan identifiseres. Varmebilder bidrar også til å identifisere potensielle problemer slik som at flammen «slår tilbake», altså at gasser antennes inne i selve flammen.

«Vi kan se hva en person kunne sett ved å inspisere en avslått flamme, men fordi vi inspiserer flammene mens de fortsatt brenner, kan vi også skaffe oss varmebilder», sier han. «Vi inspiserer også flammen, mens en person kun hadde sjekket punkter som er av interesse.»

Når jobben er gjort, diskuteres resultatene på anlegget umiddelbart.

Hvert luftfartøy er batteridrevet, har åtte propeller og kan utstyres med et stillbildekamera, HD videoopptaker, gass-sensor og et varmesøkende kamera. Men selv med alt det utstyret om bord, veier det fortsatt under 2 kg.

«For å illustrere hvor lette og små luftfartøyene våre er, sammenligner vi dem ofte med en stor måke – i alle fall når vi snakker med klienter som driver virksomhet i Nordsjøen», sier Craig.

Ulykker har skjedd. Men det har vært med andre. I april i år vant det britiske luftfartstilsynet en sak mot en britisk butikkeier som på farlig vis fløy et lite, ubemannet overvåkningsfly innenfor en avstand av 50 meter fra Jubilee Bridge ved Walneykanalen i Cumbria i England.

«Det kan være et problem fordi det er lett å kjøpe et hobbysett og fl y i et offentlig område uten noen forståelse for sikker betjening av et fjernstyrt luftfartøy», sier Craig. «Det Cyberhawk gjør, er noe helt annet.»

Cyberhawks «piloter» er opplært til de høyeste mulige standarder – og lært opp til å forvente det uventede.

For å kvalifisere som offshore-piloter må Cyberhawks ansatte først bestå fire nivåer av intern opplæring og sertifisering som er mer omfattende enn den grunnleggende kvalifiseringen som støttes av det britiske luftfartstilsynet. Tjenestene deres har vist seg å være uvurderlige.

«Siden vi svært enkelt kan overvåke et problem, kan selskaper ofte unngå ikke planlagte nedstengninger til tross for problemene, og holde seg til sitt planlagte nedstengningsprogram», sier Craig.

Men inspeksjon av brennende flammetårn er bare en del av Cyberhawks suksesshistorie.

De har også brukt sine fjernstyrte luftfartøyer til å registrere konstruksjonsprosessen i et whiskytapperi, besiktige et restaurert dagbrudd, inspisere meteorologiske master til sjøs og overvåke en flokk seler uten å forstyrre deres naturlige miljø. INEOS har også brukt Cyberhawk til å filme anlegg for å lage informative kortfilmer for lokalsamfunn.

Få kjemien til å stemme

Uten vitenskapsfolk som flytter grenser, hadde verden vært en helt annen. Mange av tingene vi tar for gitt, hadde rett og slett ikke eksistert. Så hvordan overbeviser du ungdom om å satse på en karriere innen vitenskap og kjemi? Det er et problem for mange land. Men jordkloden trenger vitenskapsfolk hvis den skal takle global fattigdom og klimaendring. 

Det er ingen tvil om at Albert Einstein var et geni.

Den tyskfødte amerikanske fysikeren lærte seg riktignok aldri å svømme, men han snudde verden på hodet med relativitetsteorien sin.

Men hvis du sier «Einstein» til mannen i gata, ser han «en gammel mann med skarpt blikk, bustete grått hår og en krøllet laboratoriefrakk».

Det er en del av vitenskapens problem.

«Mange tror at vitenskap er noe gamle menn driver med, men det stemmer ikke», sa professor Brian Cox i et nylig intervju med en stor britisk avis. «Mesteparten av forskningen i Storbritannia utføres av folk i 20-årene. Selv Einstein gjorde alt sitt banebrytende arbeid da han var en ung, kjekk mann som drakk og gjorde ugagn. Så det er mulig å gjøre begge deler.»

Professor Cox, en tidligere popstjerne som hadde en hit i 1990-årene med D:Ream og «Things Can Only Get Better», er lidenskapelig opptatt av å åpne opp vitenskapen for massene i Storbritannia.

I fjor var han programleder i BBC-programmet «Wonders of Life», der han avslørte hvordan noen få grunnleggende vitenskapelige lover danner utgangspunkt for livet. Beth Regan, en publisist i BBC Factual i Storbritannia, sa at serien tiltrakk seg nesten tre millioner seere i gjennomsnitt.

«Kringkastere har et stort ansvar for å gjenopprette vitenskapens image», fortalte professor Cox til Daily Telegraphs journalist Bryony Gordon. «De må også vise at det ikke nødvendigvis bare er noe for supergenier.»

En nylig undersøkelse utført av King’s College London viste at mange britiske barn mellom 10 og 14 år heller vil bli frisører eller skjønnhetspleiere enn forskere. Selv om de er enige i at vitenskap er interessant og føler at forskere utgjør en forskjell i verden, regner de det som en karriere kun for

«nerder» med spesielle talenter.

«Det er tydeligvis ikke nok å like vitenskap», sier professor Louise Archer, direktør for ASPIRESstudien, som presenterte funnene i den femårsrapporten fra det britiske kunnskapsdepartement.

Men hun mener at den negative innstillingen til realfag på skolen og til forskere ikke er problemet.

Problemet, sier hun, er en manglende bevissthet om hvor vitenskap kan lede hen.

«De fleste tror at vitenskapelige utdanninger bare leder til jobber som forsker, naturfaglærer eller lege», sier hun.

Mange myndigheter og organisasjoner verden over er bekymret over at det ikke er nok ungdom som velger å studere såkalte STEM-fag (Science, Technology, Engineering, Mathematics) etter fylte 16 år.

Dette har blitt en internasjonal prioritet for myndigheter og industri. Mange er urolige for ringvirkningene på et lands evne til å konkurrere og innovere i en global økonomi.

«Nasjonale myndigheter bestreber seg på å gjøre landene sine mer konkurransedyktige, og understreker med få unntak nøkkelrollen STEM-industrier spiller i det å hjelpe dem med å oppnå målene sine», sier Derek Bell, professor i utdanning ved College of Teachers. 

Professor Bell holdt et innlegg på en global konferanse for vitenskapsakademier. Over 100 delegater fra 58 land kom for å høre hva som kunne gjøres for å forbedre vitenskapelige utdanninger.

Det var i 2012. Fem år tidligere advarte EUkommisjonen om at det hadde forekommet en «alarmerende nedgang» i ungdoms interesse for vitenskap og matematikk i Europa. De sa at til tross for tiltak for å snu trenden, var det kun beskjedne tegn til forbedringer. De fryktet at Europas langsiktige evne til å innovere og forbli konkurransedyktige kunne bli skadet med mindre mer effektive tiltak ble iverksatt.

En av deres anbefalinger var en radikal endring av måten realfag læres bort på i barne- og ungdomsskoler, til en mer spørsmålsbasert stil.

Siden har stadig flere land tatt i bruk spørsmålsbasert læring av realfag, en læringsmetode som oppfordrer elevene til å stille spørsmålene.

I Tyskland, hvor spørsmålsbasert læring innen realfag nå er del av pensum på mange skoler, er INEOS i Köln i stor grad i førersetet.

«Siden 2008 har vi inngått solide, veletablerte og langsiktige partnerskap med 23 grunnskoler og 8 ungdomsskoler som har tatt TuWaS!-programmet i bruk», sier dr. Anne-Gret Iturriaga Abarzua, Abarzua, kommunikasjonssjef i INEOS i Köln. «Vi forstår behovet for å gjøre pensum relevant ved å la elevene besøke anleggene våre, og sende våre ansatte på besøk i klasserommet. Disse partnerskapene hjelper oss som selskap, som en industri og også som et utviklet industriland å tiltrekke oss ungdom – spesielt jenter – som er nysgjerrige, entusiastiske og motiverte til å gjøre verden til et bedre sted gjennom vitenskap.»

Så langt har fire tyske delstater tatt TuWaS!- programmet i bruk for barn mellom 6 og 12 år.

Programmet ble stiftet av Freie Universität Berlins professor dr. Petra Skiebe-Corrette, som hadde sett en lignende modell gjøre underverker i Sverige.

Lærere deltar på et endagsseminar hvor de får lære seg naturfagseksperimenter og tekniske eksperimenter. Deretter returnerer de til klasserommet med et helt skoleårs eksperimenter i bakhånd, og tryggheten til å lære dem bort.

INEOS i Köln er den største økonomiske støttespilleren i Rhinland, og sponser nesten halvparten av de 70 skolene som har tatt TuWaS!- programmet i bruk. INEOS’ ansatte opptrer som ambassadører, og har så langt nådd ut til mer enn 6000 barn.

«TuWaS!-programmet tvinger barn til å stille spørsmål heller enn å få ferdig utformede svar», sier Andreas Niessen, rektor ved Geschwister- Scholl-Gymnasium i Pulheim.

På en global akademikonferanse i Finland i 2012 ble Anne-Gret invitert til å snakke om hvordan realfagsutdanninger og industrien kan oppnå et vellykket samarbeid.

«Det var første gangen at noen fra industrien faktisk var blitt invitert til å bidra på konferansen deres», sier hun.

Spørsmålsbasert realfagsutdanning oppsto i USA, men også der kjemper de i motbakke for å selge vitenskap til massene.

I juni i år sa Lisa Coico, president ved City College of New York, at hun var bekymret over hvor få amerikanske elever i den videregående skolen som ville fordype seg i naturfag, teknologi, ingeniørfag og matematikk.

«STEM-fagene har mye mer å by på enn å pugge formler og kjedelige ensformige regnestykker», sa hun. «Disse feltene går i bresjen for å løse de viktigste utfordringene samfunnet står overfor, fra klimaendring til miljø og sykdommer, til neste generasjons databehandling og kommunikasjonsteknologi.»

For å forsøke å gripe fatt i nedgangen har City College tatt i bruk en holistisk tilnærming til læring, skapt av Cooperative Remote Sensing Science and Technology Center.

«Når vi eksponerer elever tidlig for hva STEM-fagfolk gjør, er det mer sannsynlig at de vil bli interessert i å bli forskere, ingeniører, fysikere og så videre», sa hun.

US Bureau of Labor Statistics anslår at det innen 2018 vil være 1,2 millioner nye jobbmuligheter innen vitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk, men de frykter at det kommer til å være en betydelig mangel på kvalifiserte kandidater som kan fylle jobbene.

Dennis Seith, adm. dir. i INEOS O&P USA, er medlem av Texas A&M University Engineering Council, som jobber med rektoren for ingeniørfag for å definere industriens behov og utforme læringsmetoder. Målet er å melde på 25 000 ingeniørfagsstudenter innen 2025 – dobbelt så mange studenter som registrerer seg for øyeblikket.

INEOS O&P USA har også startet et initiativ for å øke INEOS’ tilgang til talenter via relasjoner til lokale tekniske skoler og kurssentre, og bidrar allerede til å utvikle ferdigheter internt ved å ta inn lærlinger.

Alt dette hjelper.

Som et selskap som trenger en kontinuerlig tilgang på høyt kvalifiserte ansatte, har ikke INEOS råd til å ignorere problemet. Det gjør de da heller ikke.

Ved INEOS’ Grangemouth-anlegg i Skottland organiserer INEOS en stor to uker lang messe for vitenskap, ingeniørfag og teknologi hvert år. Her får 2000 lokale barn sjansen til å skaffe seg praktisk erfaring innen vitenskap og ingeniørfag.

«Det er den beste måten å engasjere ungdom på med tanke på ingeniørfag og produksjon, og bli kvitt fordommer de måtte ha om at vitenskap er en ‘kjedelig’ karriere», sier Tom Crotty, informasjonsdirektør.

I tillegg organiserer Royal Society of Chemistry hvert år kjemiolympiaden for britiske elver.

INEOS har sponset konkurransen siden 2007 for å bidra til å inspirere neste generasjon til å satse på en karriere innen vitenskap.

«Med INEOS’ støtte har vi kunnet utvide deltakelsen i konkurransen betydelig», sier Jim Iley, direktør for vitenskap og utdanning ved Royal Society of Chemistry.

Andre formidler også budskapet om at vitenskap er kult.

Elise Andrew lanserte nettstedet www.iflscience.com da hun gikk siste året på biologistudiet ved Sheffielduniversitetet i Storbritannia i mars 2012. I oktober i fjor uttalte hun til avisen The Guardian: «Jeg liker det faktum at vitenskapen aldri kan bli fullkommen. Ethvert spørsmål som besvares, leder til to nye spørsmål.» 

En som helt sikkert er enig, er professor Dave Charlton ved CERN nær Genève i Sveits. Han sier han håper at oppdagelsen av det flyktige Higgsbosonet – den såkalte «Guds partikkel» – vil bidra til å inspirere en ny generasjon av fysikere og forskere.

«Ved CERN er vi alltid ivrige etter å forklare vitenskapen vår, og hvordan vi utfører den, til de som ikke er eksperter. Det er fordi en forståelse av metodene og konseptene for vitenskap ligger til grunn for samfunnet vårt», sier han.

Krise? Hvilken krise? Spør Kina

Vitenskap sliter slett ikke med imaget i Kina, som nå er verdens nest største økonomi.

En rapport fra USAs National Science Board nylig viser at Kina de siste 20 årene har brukt mer og mer penger på vitenskap og teknologi. 

I 2011 ble Kina det største patentkontoret i verden. 526 000 søknader ble registrert, sammenlignet med USA som samme år registrerte rundt 503 000 søknader. Og forskjellene bare øker.

Suwatchai Songwanich, adm. dir. i Bangkok Bank, sa i en artikkel i The Nation Multimedia Group nylig at Kinas mål er å være en leder innen realfagsutdanning, og at Kina regner vitenskap og teknologi som helt avgjørende for sin økonomiske suksess.

«Målet er å forvandle Kina fra et industrielt samfunn til et innovativt samfunn», skrev han. «Én måtemyndighetene planlegger å oppnå dette på, er ved å øke nivået av investering i forskning og utvikling betydelig, med et mål om at FoU skal utgjøre 2,5 prosent av BNP innen 2020.»

Få kjemien til å stemme

Elektriske biler er ikke noe nytt. Engelskmannen thomas Parker fant faktisk opp en som ble drevet av oppladbare batterier i 1884. Avtagende ressurser av fossilt brensel og bekymringer om CO2-utslipp tvinger oss nå som samfunn til å vurdere dem som et seriøst alternativ. Ikke overraskende har INEOS vært raskt ute med å utforske hvorvidt man bør bytte til elektriske biler på anleggene sine rundt om i verden.

Video

E-CARS

00:00

Elektriske biler alene kommer ikke til å redde planeten. Det er det ingen som påstår.

Men det er kanskje en begynnelse. Det er i det minste et skritt i riktig retning mot å redusere karbonutslippene og skape en mer bærekraftig verden for fremtidige generasjoner.

Men hvordan overbeviser man folk om å forandre livsstil i dag, når det gjerne betyr at de må betale mer?

INEOS’ egen reise inn i en verden av elektriske biler har alt begynt. Ved Antwerpen-anlegget i Belgia, Köln i Tyskland og Lavéra i Frankrike.

Antwerpen er nå ved et veiskille etter å ha prøvd ut en elbil på anlegget, Köln gjennomfører prøveprosjekter for øyeblikket, og i Lavéra er det nå vedtatt praksis å bruke en elektrisk bil som fremkomstmiddel innenfor anlegget når mulig.

I Frankrike må selskaper i Provence-Alpes-Côte d’Azur-regionen,, som har mer enn 250 ansatte, forplikte seg til å bidra til å redusere luftforurensning forårsaket av deres egne ansatte. Og i fjor gjorde Provence-Alpes-Côte d’Azur det obligatorisk for selskaper å ha 30 % elbiler, eller i det minste biler med lave karbonutslipp, i bilparken sin.

«Det var ingen sanksjoner på den tiden, så det var ikke alle som fulgte reglene», sier Bernard de Chanville, tjenestedirektør som også ledet prosjektet. «Men INEOS ble – og blir fortsatt – regnet som eksemplarisk i denne regionen av lokalsamfunnet og lokale myndigheter.»

De ansatte ved Lavéra begynte faktisk å teste en rekke ulike elbiler for fem år siden.

«Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange vi har testet, men det er en hel del», sier Bernard. «Hver gang en ny modell kom på markedet, prøvde vi den ut.» 

Samlet sett likte staben Renault Kangoo ZE-varebilen, som har vært Frankrikes mestselgende helelektriske kjøretøy siden 2010.

«Det er den første reelle industrimodellen», sier Bernard.

Til tross for den begrensede veistrekningen før batteriet må lades opp, sa staben at varebilen føltes trygg og var god å kjøre.

INEOS har for øyeblikket ni kjøretøyer i drift på Lavéra-anlegget nær Marseilles.

«Hver gang leasingen på en bil utløper, sjekker vi nå om det er mulig å velge en elbil», sier Bernard. «Noen av kjøretøyene våre brukes imidlertid utenfor anlegget, så den begrensede batterikapasiteten til en elbil blir da et problem.»

Til tross for ulempene, passer utprøvingene på anleggene svært godt inn i INEOS’ etos som et selskap som legger sin stolthet i å fi nne, når mulig, trygge og bærekraftige løsninger på dagens utfordringer.

INEOS’ innkjøpssjefer undersøker nå hva som skal til for å utstyre alle anlegg i Europa og USA med elektriske biler.

«Elektriske biler er interessante for anlegget vårt siden vi ikke trenger så stor rekkevidde. Vi har lave fartsgrenser på anlegget, så en redusert hastighet er en fordel, ikke en ulempe», sier Bernard.

Hvis prisen og forholdene ligger til rette for det, kan INEOS også bli et av de første kjemiske selskapene som bruker energi generert av sine egne kraftvarmeprosesser til å forfl ytte personer og varer rundt på anlegget.

«Det er defi nitivt en svært innovativ idé som kan virke positivt inn ved å redusere utslipp fra anleggskjøretøyer og endre holdninger», sier Peggy Gerits, planleggings- og logistikkleder ved

INEOS Oxide i Antwerpen. Her har staben nettopp fullført en lengre evaluering av bruken av elbiler på anlegget.

Det ville også lønne seg for den kjemiske industrien.

De er involvert i produksjonen av mange av komponentene som brukes i dagens elbiler, slik som polypropylen til støtfangere og butadien til «grønne», drivstoffeffektive dekk.

Men prisen er en av hovedgrunnene folk flest oppgir til at de ikke går over til elbiler.

En toseters Renault Twizy med en maksimumshastighet på 80 km/t koster rundt £ 7000 (€ 9000, $ 11 000). De korte avstandene som kan kjøres før batteriet må lades opp, er et annet mye omtalt problem. Etter rundt 100 km, må batteriet lades opp igjen.

Men Renault sier at en elektrisk småbil innen 2020 vil bli mye billigere å kjøpe og gå mye lenger – kanskje opptil 402 km før den må lades opp igjen. Dessuten kommer den til å ta kortere tid å lade.

Antwerpen prøver ut elbil

Av Jenny Franken (praktikant)

Staben ved INEOS’ anlegg i Antwerpen i Belgia la ut på en interessant reise da de begynte å teste en elektrisk bil i fjor.

I 2003 bygde Essent et kraftvarmeanlegg (CHP) på INEOS Oxides anlegg i Antwerpen, der overskuddskraft skulle mates inn i det belgiske strømnettet. Nylig har begge selskapene diskutert ytterligere samarbeid for å bruke strømmen produsert av kraftvarmeenheten på anlegget. Målet var å oppnå miljøfordeler som strekker seg lenger enn til produksjonsenhetene på anlegget. Diskusjoner med Essent førte til et partnerskap med 4iS, et konsulentfirma som fokuserer på elektromobilitet, og en utprøving av elektriske biler ble avtalt.

I to måneder ble de oppfordret til å bruke bilen til å transportere utstyr og rør på korte reiser rundt om på anlegget.

«Bilen ble brukt til så godt som alle reiser som ikke kunne foretas med sykkel», sier Peggy Gerits, planleggings- og logistikkleder ved INEOS NV.

Utprøvingen var virkelig en teaminnsats som involverte INEOS, Essent, 4iS, som støtter virksomheter som vurderer å gå over til elektriske biler, Renault, som tilbød bruk av en testbil, og Blue Corner, som leverte ladestasjonen.

Deres oppdrag var å øke bevisstheten om hvordan det er å kjøre en elektrisk bil, og samle tilbakemeldinger.

Og tilbakemeldingene var stort sett positive.

De ansatte sa at bilen var trygg, stillegående og komfortabel, og perfekt for de korte reisene rundt på anlegget.

Noen var imidlertid bekymret for at bilen kunne utgjøre en potensiell sikkerhetsrisiko fordi den var så stille. De fryktet at folk ikke kom til å høre den nærme seg eller rygge.

Den andre ulempen var å huske å lade bilens batteri, som kunne ta opptil en time.

«Det er en annerledes opplevelse å kjøre en elbil», sier Peggy. «Det er mer avslappet.»

Den elektriske bilen som ble testet av INEOS’ ansatte, hadde en topphastighet på 130 km/t.

«Det var ikke et problem for oss, siden det uansett er strenge fartsgrenser på anlegget», sier Peggy.

Alt i alt likte de ansatte bilen.

Pris er hovedproblemet som begrenser allmennhetens etterspørsel etter denne nye teknologien. Det at elbiler er så dyre, og de korte avstandene de kan kjøre, «bare» 140–200 km, er grunnen til at de ikke er så veldig populære ennå. Men dette er i hurtig endring. Renault sier at rekkevidden til elektriske kompaktbiler innen 2020 kommer til å være hele 402 km, ladetiden kommer til å være betydelig kortere og de totale produksjonskostnadene vil bli lavere.

Elektriske biler på INEOS-anleggene kommer typisk til å bevege seg over korte avstander. De vil bli parkert på anlegget utenfor arbeidstiden og kan da lades opp, så de er et svært nyttig tilskudd til anleggsdriften. For at disse bilene skal bli mer populære og lettere å betjene må markedet utvikle seg. Fremtidige utfordringer kommer til å inkludere pålitelighet og varighet av batteriene, samt kostnadsreduksjon.

Hva staben likte

• 100 % utslippsfri
• Sikker
• Stillegående

Hva staben ikke likte

• Behovet for å lade opp etter korte avstander
• Tidkrevende å lade opp
• Dyr å kjøpe

Den vide verden

Millioner av mennesker så på fotball-VM på tv i sommer. Men tro det eller ei: Noen påstår at fotball ikke er alt her i verden. INCH dro på jakt etter noen av livets mer uvanlige og ekstreme idretter og pussige arrangementer.

1. Marathon des Sables
   En skulle tro at Mauro Prosperis utrolige overlevelseshistorie ville vært nok til å skremme enhver fra å melde seg på Marathon des Sables, et 254 km langt løp gjennom Saharaørkenen. Men folk står i kø for å punge ut med minst 2700 euro for å delta. Løpet, som har blitt kalt verdens tøffeste løp til fots, tilsvarer å løpe seks maratoner i temperaturer på opptil 49 °C. Føttene dine kan fort hovne opp når du løper i sanddynene. Etter tre dager kan føttene føles som betongblokker. Alle må bære alt de trenger under det seks dager lange løpet, bortsett fra vann. Det står arrangørene for, sjenerøst nok. 63,6 liter per dag for hver deltaker. Men Mauro kommer neppe til å ville gjenta bragden. For 20 år siden mistet den italienske politimannen retningssansen under en sandstorm, gikk tom for mat og vann etter 36 timer og tilbrakte ni dager alene i ørkenen før han ble funnet 299 km utenfor løypetraseen av en nomadefamilie. Han hadde overlevd ved å drikke sin egen urin og spise flaggermus og slanger.

2. La Tomatina
   Spanias Tomatina er matkrigen over alle matkriger. Her er det ingen vinnere eller tapere, bare et hav av røde fjes når kampen ender. Før pleide opptil 50 000 mennesker å stimle seg sammen i Bunols gater nær Valencia for å kaste 140 tonn overmodne, flatklemte tomater på hverandre. I dag selger arrangørene billetter til bare 20 000. Butikkeierne bruker store plastdeksler for å beskytte butikkfasadene sin i løpet av det timelange gateslaget. En kanon signaliserer starten av kampen, og enda en markerer slutten. Når det hele er over, blir byens gater og murer spylt med vann, mens alle andre tar en dusj. Den årlige festivalen antas å være inspirert av en gruppe tenåringer som grep tomater fra en grønnsaksbod og begynte å kaste dem på hverandre under en parade gjennom Bunol i august 1945.

3. North Pole Marathon
   Når det er snakk om maratoner, så er North Pole Marathon utvilsomt den kjøligste. I år patruljerte bevæpnede vakter maratonruten mens de 48 deltakerne fra 16 land dristet seg ut blant sultne isbjørner, temperaturer på -47 °C og drivende isflak for å gjennomføre den 42,2 km lange ruten. Det er alltid så få konkurrenter at de alle blir nevnt på arrangørens offisielle nettsted. Deltakeren Robert Plijnaar fra Nederland hadde på seg tre par sokker og tre lag med klær for å holde seg varm. «Jeg begynte med maske og et par skibriller, men etter 100 meter var det som å se gjennom et akvarium, så jeg måtte ta dem av. Det betydde dessverre at jeg fikk frostskader rundt øynene og nesen», sier han.

4. Vm i tunfiskkasting
   Dette er en sleggekastkonkurranse med vri. I stedet for en tung slegge, svinger deltakerne en frossen tunfisk bundet fast til et tau, for så å kaste den så langt de kan. Den som kaster den 7,7 kg tunge blåfinnede tunfisken lengst under Tunarama Festival i Port Lincoln i det sørlige Australia, krones til verdensmester.

5. Jungle Marathon
   Hvis du er redd for pirajaer, er det antakelig best å unngå Jungle Marathon. Ifølge arrangørene er det bare de modigste som melder seg til dette løpet, som regnes som en av de tøffeste, våteste og varmeste ultraløpene i verden. Det er lett å se hvorfor. I tillegg til den trykkende varmen må konkurrentene takle sumper der kvelerslanger ligger på lur, bestige bratte, sleipe, gjørmete løyper, ta seg gjennom tett underskog, krysse elver fulle av pirajaer og tilbringe mer enn én natt dypt inne i Amazonasjungelen med jaguarer og hylende aper til selskap. Alle deltakerne må ha med seg en kniv, en kopi av sykeforsikringen sin og nok mat til hele det 7 dager og 254 km lange løpet. Hvis du er så uheldig at du trenger et intravenøst drypp, blir to timer lagt til den sammenlagte tiden din.

6. Osterulling
   En amerikansk militærveteran reiste i fjor over 6000 km fra hjemmet sitt i Colorado Springs for å jage et 3 kg stort ostehjul ned en bratt bakke i Gloucestershire i Storbritannia. Heldigvis ga turen uttelling: Han vant et av løpene og en Double Gloucester-ost. Den eldgamle osterullingen på Cooper’s Hill er et årlig skue som tiltrekker seg store folkemengder. Hvert år får publikum se en haug med osterullere kaste seg ned en bakke etter osten, som kan nå en hastighet på opptil 112 km/t. Den første personen som når bunnen av bakken, vinner osten. Det har oppstått noen mindre skader i løpet av årene. I 2009 ble en tilskuer skadet da han falt ned fra et tre og måtte bæres bort på båre med mistenkte bruddskader.

7. Iditarod hundesledeløp
   Det er menneske og dyr mot naturen i Iditarods hundesledeløp, som har blitt kalt «det siste store løpet på jorden». Sledekjørerne og hundene deres går gjennom drøye 1600 km av det røffeste og vakreste terrenget Alaska har å by på, inkludert taggete fjellkjeder, frosne elver, tett skog og milevis med forblåst kyst, i temperaturer som ofte går langt under null og vinder som kan føre til null sikt.

8. VM i myrsnorkling
   Det er ikke stort å se på under VM i myrsnorkling – siden konkurrentene bare kan stikke hodet opp fra de brune, 55 meter lange vannfylte dikene for å kontrollere at de beveger seg i riktig retning. Men det stopper ikke folkemengden fra å flokke seg rundt de to gjørmete dikene, eller deltakerne som i fjor fløy inn fra Frankrike, Tyskland, Australia, New Zealand og Canada for å dykke ned i den iskalde, illeluktende torvmyren. Mesterskapet arrangeres hvert år i Llanwrtyd Wells, den minste byen i Storbritannia. Konkurrentene må «svømme» gjennom det nesten to meter dype diket to ganger uten å bruke vanlige svømmetak. Men de er ikke alene. Det er mye som kryper og kravler i vannet, inkludert den antatt harmløse vannskorpionen.

9. Babyhoppfestivalen
   Et heller merkelig – og kanskje mildt alarmerende – arrangement er babyhopp-festivalen, der menn som forestiller djevelen hopper over nyfødte babyer som ligger på en madrass i gaten. Festivalen, som skriver seg tilbake til 1620-årene, holdes hvert år i Castrillo de Murcia i Spania, og er del av feiringen av den katolske Kristi legemsfest. Tanken er å rense babyenes sjeler, jage bort onde ånder og beskytte dem mot synd.

10. Tenzing Hillary Everest Marathon
    Mesteparten av Tenzing Hillary Everest Marathon foregår i nedoverbakke, men ikke la deg lure til å tro at det kommer til å gjøre livet enkelt for deg. Arrangørene av denne årlige maratonen insisterer på at konkurrentene må innfinne seg i Nepal treuker før løpet slik at de kan akklimatisere seg til høyden. Den tre uker lange «ferien» inkluderer en 14 dager lang vandring til maratonens startpunkt – Everest Base Camp (5364 moh.) – under medisinsk oppsyn, og en bestigning av Kala Patthar (5545 moh.) for den beste utsikten mot Everest. Selve løpet, som inkluderer to bratte seksjoner i oppoverbakke, går på kryss og tvers gjennom høylandets Sherpa-løyper ved Khumbubrefallet, frem til målstreken ved Namche Bazaar.

11. VM i konebæring
    Finland er fødestedet til VM i konebæring, men menn kommer langveisfra for å konkurrere i denne storslagne oppvisningen av rå styrke. Konkurrentene må vasse gjennom et meterdypt basseng med vann, komme seg over hindre og løpe så fort de kan mens konene henger opp-ned over skuldrene deres. En kone må veie minst 49 kg, ellers får hun en tung ryggsekk på seg. Hvis mannen mister henne, pådrar han seg 15 minutters straffetid. Mannen som fullfører den 253 meter lange hinderløypen på kortest tid, mottar konas vekt i øl. Konkurransen begynte i 1992 og antas å stamme fra legenden om en barsk gjengleder som fikk for vane å stjele kvinner fra nabolandsbyene.

12. Comrades Marathon
    Populariteten av ultraløp er et nylig fenomen, men noen av dem, slik som 90 km lange Comrades Marathon i Sør-Afrika, har eksistert i mange år. Det ble arrangert for første gang den 24. mai 1921 mellom Durban og Pietermaritzburg. Det regnes for å være verdens største og eldste ultraløp. Løpet skifter retning hvert år mellom «oppoverbakkeruten» (87 km) som starter i Durban, og «nedoverbakkeruten» (89 km) som starter i Pietermaritzburg. Det hele var Vic Claphams idé, en veteran fra 1. verdenskrig som ønsket å hedre de sørafrikanske soldatene som ble drept under krigen. Clapham, som deltok i en 2700 km lang marsj gjennom Øst-Afrika, ville at hyllesten skulle være en unik test av deltakernes fysiske utholdenhet. Løpet skal, ifølge vedtektene, være en «hyllest av menneskehetens ånd i motgang». Løpet tiltrekker seg 18 000 løpere hvert år, som i 2013 inkluderte et team fra INEOS. Jim Ratcliffe, Leen Heemskerk, Chris Woods, Oliver Hayward-Young, George Ratcliffe og Alessia Maresca klarte alle å fullføre løpet.

INEOS-kampanjen er på full fremmarsj – og har fått en rekke tilhengere

I fjor sa INEOS at de ville inspirere tusenvis av barn i Storbritannia til å ta en pause fra tv, internett og videospill – og komme seg opp av sofaen og ut i frisk luft. det var en ambisiøs plan. En enorm utfordring. men INEOS lar seg aldri skremme av utfordringer. ved hjelp av små føtter har INEOS’ GO run for fun-kampanje virkelig fått bein å gå på.

En av Storbritannias største OL-utøvere gjennom tidene har gitt offentlig støtte til INEOS’ ambisiøse planer om å skape det største barneløp i verden.

To ganger OL-gullvinner Lord Sebastian Coe var formann i arrangementskomiteen for OL i London.

I mai fortalte han gjestene ved lanseringen av INEOS’ GO Run For Fun-stiftelse at mye var blitt skrevet om viktigheten av å skape et varig ettermæle etter OL i 2012.

«GO Run For Fun er akkurat det vi snakket om», sa han. «INEOS har grepet stafettpinnen og løpt med den i beundringsverdig stil.»

Han tok ordet få minutter før 500 barn mellom fem og ti år fra elleve skoler feiret den nasjonale lanseringen av GO Run For Fun med et 2 km langt løp i Queen Elizabeth Olympic Park i skyggen av OL-stadionet.

Dette løpet, som gjenspeilte arrangementer som har blitt holdt over hele Storbritannia siden august i fjor, markerte lanseringen av GO Run For Fun-stiftelsen.

Stiftelsen er en ny veldedig organisasjon som har som mål å oppfordre britisk ungdom til å løpe for moro skyld.

Tidligere hadde INEOS’ leder Jim Ratcliffe også henvendt seg til gjestene og potensielle sponsorer.

«Jeg liker ikke å spørre etter mer penger», sa han. «Men det har vært slik en umettelig appetitt etter disse arrangementene at vi ikke kan holde tritt med etterspørselen.»

INEOS, som har investert £ 1,5 millioner ( 1,9 mill., $ 2,5 mill.) for å sikre kampanjens suksess de neste tre årene, sier at den har et enormt vekstpotensial som langt overgår det innledende målet om å nå 100 000 barn.

Etableringen av stiftelsen er det første skrittet på veien mot å sikre avgjørende finansiering fra statlig og privat sektor. Deretter vil GO Run For Fun kunne organisere enda flere arrangementer med skoler og lokale klubber over hele Storbritannia og andre steder.

«Barn var mye mer aktive da jeg var ung», sier Jim. «Vi pleide å sykle, løpe eller gå overalt. I dag bruker barna mer tid innendørs på spillkonsoller og smarttelefoner enn de gjør på å leke ute. Det hjelper heller ikke at myndighetene selger lekeplassene på skoler.»

Verdens Helseorganisasjon regner nå overvekt blant barn som en av de alvorligste globale helseutfordringene i det 21. århundret. Overvektige barn blir ofte overvektige voksne, og overvekt er knyttet til diabetes, hjertesykdom, kreft og demens. Ifølge Public Health England er 30 % av britiske barn mellom 2 og 15 år nå overvektige eller svært overvektige.

«Det største helseproblemet på mine foreldres tid var røyking», sier Jim. «Nå er det overvekt.»

INEOS’ kampanje tar for seg dette på grasrotnivå og oppfordrer barn til å bli aktive og begynne å løpe for moro skyld igjen.

Så langt har kampanjen tiltrukket seg en hel hær av støttespillere, inkludert noen av Storbritannias beste idrettsutøvere – Brendan Foster, baronesse Tanni Grey- Thompson, Colin Jackson og Sharron Davies.

Lærerne på skolene som har tatt del i arrangementene over hele Storbritannia, er like imponerte og forstår viktigheten av å gå foran med et godt eksempel.

«Jeg tror at lærere kan være viktige rollemodeller og oppmuntre barn som kanskje aldri har løpt før, til å delta på arrangementer som dette», sier Claire Snailham, en lærer ved Ivy Chimneys grunnskole i Epping i Essex. 

Claire, som hadde en far som var gymlærer, fulgte 90 barn til OL-parken for det kjendis-ledede løpet.

«Barna enset ikke regnet», sier hun. «Det var så spennende for dem å løpe i OL-parken. De likte det fordi det var for moro skyld, og ikke bare en konkurranse om å være raskest.»

Løpet, som ble startet av Sky Sports Newsprogramleder Charlie Webster, signaliserte også starten på kappløpet for å finne sponsorer.

Og det ser også ut til å gå utmerket: INEOS’ advokater Slaughter & May, selskapets økonomiske rådgivere Ondra, Forth Ports og INEOS’ forretningspartner Barclays har alle latt seg inspirere til å tilby sin støtte det neste året.

«Vi har fått positiv støtte fra disse organisasjonene, og er i diskusjoner med mange flere», sier Leen Heemskerk, økonomidirektør i INEOS O&P Europe (nord), som også leder GO Run For Fun-kampanjen.

Men appellen for mer støtte stoppet ikke der. 

Den 5. juni drev Jim – pluss 20 skolebarn og en diger maskot ved navn DART – lobbyvirksomhet blant politikerne i parlamentet om det voksende behovet for å takle overvekt blant barn.

«Foreldre er bekymret for barnas stadig mer inaktive livsstil, og vi ønsker å hjelpe dem», sier Jim. «Men myndighetene må handle umiddelbart for å støtte barna og gi dem muligheten til å mosjonere mer. Mangelen på aktivitet kan ikke lenger ignoreres.»

Han sa at ingen av de politiske partiene har foretatt seg stort på dette området, til tross for de mange rapportene som har belyst problemet.

«Jeg møtte fl ere parlamentarikere som alle var enige om at noe måtte gjøres, så det er skuffende at det blir gjort så lite med dette problemet», sier Jim.

Alex Cunningham var vert for parlamentsbesøket, og baronesse Tanni Grey-Thompson, Charlie Webster og Brendan Foster fi kk muligheten til å minne politikerne på behovet for å skape et olympisk ettermæle og bli enige om en tydelig politikk.

Video

GO RUN FOR FUN IN PULHEIM 12.6.2014

00:00

GO Run For Fun legger ut på turné

Det europeiske kontinentet fikk også en smakebit på INEOS’ GO Run For Fun-kampanje i sommer.

Arrangementer gikk av stabelen i Rolle (Sveits), hvor INEOS’ hovedkontor ligger, og i lokalsamfunn nær INEOS-anleggene i Antwerpen (Belgia) og Köln (Tyskland).

Alt i alt tok mer enn 3000 barn mellom fire og tolv år del i elleve løp.

Hundrevis av ansatte fra alle de tre anleggene stilte opp for å heie på dem og sikre at hvert arrangement gikk knirkefritt av stabelen. De fikk tildelt roller som førstehjelpere og vakter, og delte ut T-skjorter.

«Det var rørende å se så mange store smil i de små fjesene deres», sa Katrien Poppe, personalog kommunikasjonsleder i INEOS Oxide, som hjalp til med å koordinere arrangementene sammen med Nadine Ceustermans fra Geel-anlegget i Belgia. «Alle var veldig entusiastiske.»

Arrangementene i Belgia viste seg å være så populære – mer enn 1000 barn mellom fire og tolv år deltok i seks løp – at de lokale idrettsklubbene og skolene allerede har spurt om INEOS kan gjenta det hele neste år.«Arrangørene var overrasket over hvor spreke belgiske barn er, men overvekt er ikke egentlig et problem i Belgia», sa Katrien.

I juni deltok 1500 barn på fire arrangementer i Tyskland. OL-stavhopperen Björn Otto deltok i det første løpet. «Det er veldig viktig at barn fatter tidlig interesse for sport, for sport i enhver form er viktig for barns fremtid og utvikling», sa han.

Dietrich-Bonhoeffer-Schule i Pulheim var en av skolene som deltok. «Det var et fantastisk arrangement», sa læreren Steffi Nickel. «Jeg er så glad for at jeg oppfordret klassen min til å delta.»

Dr. Anne-Gret Iturriaga Abarzua, kommunikasjonsleder i INEOS i Köln, sa at overvekt blant barn er i ferd med å bli et problem i Tyskland.«Mange skoler har allerede et årlig sponset løp som del av pensum», sier hun.

På det sveitsiske arrangementet løp 800 barn fra skoler og idrettsklubber i Rolle, Nyon, Vich og Lausanne 1,6 km på fotballbanen i Rolle.

«Å få barn til å glede seg over å løpe i en tidlig alder er utrolig viktig, og gjør det mer sannsynlig at de fortsetter senere i livet», sa Marisa Lavanchy, som har den sveitsiske rekorden for 4 x 100 meter stafett. Hun startet løpet sammen med ishockeyspilleren Federico Lardi fra Lausanne. «GO Run For Fun er et praktfullt initiativ som bidrar til å oppnå dette. Hvem vet, kanskje vi til og med oppmuntrer neste generasjon av sveitsiske medaljehåp.»

GO Run For Fun planlegger å inkludere flere arenaer i programmet for neste år for å bygge videre på suksessen fra 2014-programmet, som så langt har involvert mer enn 40 000 barn.

Markedskrefter i arbeid

INEOS er i ferd med å skape en klor/vinyl-virksomhet i verdensklasse. Men INOVYN samarbeidet med Solvay har oppnådd noe annet også: Det har trukket en av de andre virksomhetene, som til nå har holdt en relativt lav profil, frem i rampelyset. Ralston Skinner forklarer det hele til INCH. 

Video

Forretningsprofil: INEOS Chlorotoluenes

00:00

Demosthenes – kanskje den største av alle greske talere – sa en gang at små muligheter ofte var begynnelsen på store foretak.

En som tror fullt og fast på det er Ralston Skinner, daglig leder i det nyopprettede INEOS ChloroToluenes.

Virksomheten for spesialkjemikalier, som har rundt 100 ansatte, er i ferd med å stå på egne bein for aller første gang.

Og Ralston gleder seg over de lovende utsiktene og hva de kan bidra med til kunder over hele verden, og til sluttresultatet.

«Før var virksomheten del av det mye større INEOS ChlorVinyls, hvor det forståelig nok var en lav strategisk prioritet», sier han.

«Men alt dette har nå endret seg med INOVYN Join Venture»

Kort sagt kan en oversett del av virksomheten nå stjele rampelyset.

De fleste av de som jobber for INEOS ChloroToluenes, er basert i Tessenderlo i Belgia.

Resten befinner seg enten i Maastricht i Nederland eller Runcorn i Storbritannia.

Virksomheten, som har en årlig omsetning på 80 millioner euro, selger rundt 50 000 tonn med produkter hvert år.

«Med riktig strategi håper vi å kunne fordoble omsetningen i løpet av de neste tre årene», sier Ralston.

Sin nåværende størrelse til tross, er de en av de tre største produsentene av klorerte toluenderivater i verden.

«Det er ikke mange av oss», sier Ralston. «I Europa er det bare to eller tre store aktører som produserer benzylklorid. Det er ingen produsenter i Japan, og bare én i USA. Det gir oss enorme muligheter. Markedet er der. Vi trenger bare å utvikle vår innovative logistikkplattform, så vet vi at kundene ønsker å gjøre forretninger med oss.»

I kjemiverdenen kan vi ikke leve uten benzylklorid.

«Det er virkelig en byggekloss for alt du kan tenke deg», sier bedriftsleder Bruno Stockhem. «Kosmetikk, legemidler, landbrukskjemikalier, maling – alt er avhengig av denne komponenten.» INEOS’ hovedkonkurrent er i Europa. De har kanskje en lignende teknologi, men der ender likheten.

«Deres bakgrunn er helt annerledes enn vår», sier Ralston. «Vi har utviklet produktene våre til ulike sektorer.»

«De fokuserer på kresoler, forløperne til antioksidanter, legemidler og personlig hygiene slik som tannkrem og munnvann, mens vi produserer produkter som brukes til å lage ting som desinfeksjonsmidler, landbrukskjemikalier, maling, parfyme og harpiks», legger han til.

Etterspørselen etter landbrukskjemikalier – gjødsel, ugressmidler og skadedyrmidler – vokser hurtig i den tredje verden.

Ifølge FNs beregninger kommer det til å bo 9,2 milliarder mennesker på jorden i 2075. Flere mennesker betyr flere munner å mette og en mangel på dyrkbar jord. Landbrukskjemikalier forbedrer produktiviteten ved å hjelpe gårdbrukere til å takle skadedyr og ugress som kan utslette en hel avling.

I fjor vokste Latin-Amerikas marked for landbrukskjemikalier med rundt en fjerdedel til ca. $ 14 milliarder. Det anslås at verdensmarkedet for landbrukskjemikalier kommer til å nå $ 223 milliarder neste år.

I mai hyllet The Crop Protection Association den britiske regjeringens engasjement for å gjøre mer for å øke den nasjonale jordbruksproduktiviteten. De oppfordret EU til å ta en lignende tilnærming.

«Dessverre ser våre europeiske kolleger ikke ut til å være klar over rollen kontinentet deres må spille i å optimalisere jordbruksproduktiviteten», sier Nick von Westenholz, adm. dir. i The Crop Protection Association. «Dette ser vi aller tydeligst med beslutningstakere i EU, som velger en altfor forsiktig tilnærming til teknologier for plantevern. Dette har betydd at mange av de viktigste plantevernproduktene gårdbrukerne våre avhenger av, enten er eller står i fare for å bli fjernet fra markedet. Dette til tross for at de har vist seg å være trygge og underlagt en av verdens strengeste godkjenningsprosesser.»

INEOS sier at etterspørselen etter landbrukskjemikalier kommer fra Brasil, Kina og Sør- Afrika – som alle er land som har opplevd en hurtig landbruksutvikling og ønsker å bli mer effektive. 

«Det er et reelt vekstmarked for denne typen produkter i disse landene», sier Ralston.

«Veksten kommer definitivt ikke fra Europa.» INEOS ChloroToluenes’ benzylalkohol brukes også i produksjonen av skipsmaling som hindrer tilskitning og forhindrer rur og alger fra å etablere seg på skipsskrog og bremse dem ned.

Det er kanskje et lite marked, men det er viktig.

«Rur er faktisk et reelt problem fordi skip brenner mer drivstoff når skrogene deres blir dekket av en skorpe av sjødyr», sier Ralston. «Det leder i sin tur til økte karbonutslipp.»

Produksjon av spesielle nisjekjemikalier som ikke er lette å kopiere, er det INEOS ChloroToluenes er gode på.

«Mange av kundene våre er også relative spesialister», sier Ralston. «Så vi lager kanskje ett produkt til én kunde. Men når kundene finner nye og innovative bruksområder for produktene våre, vinner vi på det.» 

Fremover finnes det både muligheter, utfordringer og trusler.

INEOS står overfor en logistisk utfordring hvis de vil øke eksporten til Japan og USA.

«Japan har tradisjonelt sett fått forsyninger fra Kina, men vi ser på hva vi trenger å gjøre for å konkurrere med Kina», sier Ralston.

«Det hele handler om smart logistikk. Vi er gode på å finne innovative metoder for å nå vanskelige destinasjoner med store mengder.» 

Frykten for økte EU-reguleringer, som gjør det vanskelig eller uøkonomisk å eksportere kjemikalier, er alltid en risiko.

«Det er alltid en sjanse for at et av kjemikaliene våre kan bli lagt til risikolisten, som gjør det uøkonomisk», sier Ralston.

I forbindelse med INEOS ChloroToluenes’ planer om å øke omsetningen ved å sende kjemikalier verden rundt, er det også viktig at de kan sikre egen tilgang til toluen, som de blander med klor for å lage alle produktene sine.

INEOS ChloroToluenes kjøper for øyeblikket det meste av toluenet sitt fra andre selskaper. De vet at en pålitelig forsyning er avgjørende for suksessen, og ser hele tiden etter nye fremgangsmåter for å sikre at dette ikke overlates til tilfeldighetene.

«Det er derfor vi ser på prosjekter som også kan bringe toluen fra INEOS’ anlegg i Köln i Tyskland til anlegget vårt i Belgia», sier Ralston. «På den måten holder vi det ‘innenfor familien’.»

Oppmuntrende klapp på skulderen

Sikkerhet er INEOS’ øverste prioritet. Det vet alle i selskapet. Men det er alltid gledelig når bransjeeksperter anerkjenner hva selskapet bestreber seg på å oppnå – og erkjenner det offentlig.

Talerøret for den kjemiske industrien i Frankrike har kåret Petroineos til verdige vinnere av en prestisjetung nasjonal pris for deres innovative tilnærming for å sørge for sine ansattes velvære.

Union des Industries Chimiques, den franske bransjeforeningen for kjemikaliesektoren, tildelte Lavera-anlegget prisen Responsible Care i kategorien for helse på arbeidsplassen. Selskapet fikk prisen for måten de nå forhindrer at ansatte blir utsatt for visse produkter på.

«Bruken av biologiske indikatorer for eksponering er i seg selv ikke nytt», sier Jacques Willocquet, HMS-leder ved det franske anlegget. «Men i de fleste tilfeller er det begrenset til et ja/nei-svar. Det vi har gjort, er å introdusere en omhyggelig statistisk analyse av tusenvis av resultater. Dette lar oss påvise den minste endring slik at vi vet om en ansatt har blitt eksponert, selv for en liten mengde.»

Prisen deles ut hvert tredje år.

Årets prisutdeling falt sammen med Journées de la Chimie. Det innebar at mange høyprofilerte gjester deltok på arrangementet, inkludert Arnaud Montebourg, Frankrikes industriminister.

«I tillegg til at prisen gjenspeiler INEOS’ omdømme i den petrokjemiske industrien, viser den også de ansatte hvordan sporing av svært svake signaler hjelper oss til å ta bedre vare på helsen deres», sier Jacques.

Petroineos slo 17 andre selskaper og vant i kategorien for helse på arbeidsplassen.

Over Atlanteren kunne staben ved INEOS’ O&P Battleground Manufacturing Complex (BMC) i Texas også feire, etter å ha vunnet fire priser under Texas Chemical Councils (TCC) årlige prisutdeling.

Anlegget vant Caring for Texas Award, Zero Contractor Incident Rate Award og Distinguished Safety Service Award som en anerkjennelse av dets anleggets sikkerhetresultater i fjor.

Kveldens store pris gikk imidlertid til Bob Bradshaw for hans enestående lederferdigheter og evne til å administrere anlegget på en trygg måte.

Han vant Gerald R. Ehrman Award for Management.

Prisen hyller Jerry Ehrman, en pensjonert anleggsleder fra Sabine River Works i Orange i Texas, som var svært engasjert i sikkerhet på arbeidsplassen. Prisen deles kun ut til én sleder hvert år – hvis noen fortjener den.

Men så langt har den bare blitt tildelt to personer på fire år, og en av dem var Bob.

«Prisen blir kun gitt til en leder som viser samme lederskap og engasjement for sikkerhetsledelse som Ehrman», sier Morgan French, BMCs HMS-leder. «Bob gjør alt for å sørge for at alle som jobber ved anlegget, drar trygt hjem etter at skiftet er over, hver dag. Han utviser et oppriktig personlig engasjement for glimrende sikkerhet, og utfordrer enhver som jobber med ham til å nå et like høyt nivå av personlig sikkerhet.»

INEOS slutter seg til revolusjonen

INEOS har inngått partnerskap med et selskap som har utviklet et unikt produkt som kan bidra til å redde regnskogen.

INEOS Compounds skal bruke ekspertisen sin til å bidra til å øke selskapets salg av Resysta. Det er et resirkulerbart materiale hovedsakelig laget av risskall og PVC som ser og kjennes ut som tre, men som i motsetning til tre ikke splintrer, sprekker, råtner, sveller opp eller falmer.

«Japanske selskaper har prøvd å blande risskall og polymer siden 1960-årene, men de har aldri kommet frem til et salgbart produkt», sier Roland Stoiber, driftsdirektør i Resysta International.

INEOS Compounds’ sveitsiske anlegg i Sins nær Lucerne begynte å samarbeide med Resysta International i fjor.

«Siden da har det blitt den nest største inntektskilden for oss i Sins», sier administrerende direktør Thomas Breitwieser, som står i spissen for prosjektet.

Resysta International lot seg overbevise av INEOS’ innovative tilnærming, deres evne til å tenke og handle raskt, et hardtarbeidende etos, kunnskapen om det europeiske markedet, deres glimrende kontakter og produksjonskapasitet.

«Vi hadde et godt forhold fra starten av, og stolte på at vi kunne jobbe godt sammen for å bygge et marked som er verdt milliarder av euro», sier Thomas.

INEOS Compounds, en av topprodusentene av PVCsammensetninger i Europa, skal produsere Resysta ved sine anlegg i Storbritannia, Sveits og Sverige og selge det direkte til INEOS’ kunder. De skal også selge noen av råmaterialene, på vegne av Resysta International,

til sine største kunder som kanskje ønsker å blande kjemikaliene selv.

«Det er fantastisk å være en del av lanseringen av et helt nytt PVC-basert produkt på markedet», sier Thomas. «Denne typen ting skjer gjerne bare hvert 30. år, siden PVC alt er den mest utprøvde plasten i verden. Men vi kommer til å utvikle produktet sammen med Resysta International etter hvert som vi oppdager nye salgsmuligheter. Det har et enormt markedspotensial.» 

Leroy Merlin, en av de fem største jernvareforretningene i Frankrike, kåret det nylig til årets produkt.

Hovedingrediensen i materialet, som kan brukes på en rekke måter i konstruksjons- og møbelbransjen, er risskall. Disse hadde ellers blitt brent som et avfallsprodukt i Øst-Asia hvor de først ble utviklet.

Risskallene blir deretter blandet med PVCkomponenter. 

Handelen med tropiske treslag, som mahogni og teak, har lenge blitt regnet som en av hovedgrunnene til ødeleggelsen av regnskogene.

Dette forandrer på alt.

«Noen mirakler skjer, andre blir oppfunnet», sier Roland. «Det kan utsettes for saltvann, sol og vind: Når andre materialer gir opp, består Resysta. Dette var den viktige innovasjonen som var nødvendig for å ta tak i problemene med minskende regnskog og den lavere kvaliteten på tidligere sammensatte treprodukter. Det har åpnet et nytt marked for alle produsenter av PVC-harpiks.»

Tenking i verdensklasse

Innovasjon handler ikke bare om å utvikle nye produkter.

Noen ganger handler det bare om å tenke annerledes, som INEOS gjorde i 2009 og som de nå har fått offentlig anerkjennelse for.

Under den andre årlige Petrochemicals Awards of Excellence i Berlin i Tyskland, vant INEOS i sterk konkurranse fra industrigigantene DOW og BASF, den prestisjetunge prisen for sitt «enestående bidrag til den kjemiske industrien».

Prisen anerkjente INEOS’ ambisiøse og innovative plan om å være det første selskapet til å sende etan utvunnet av skifergass fra Amerika til Europa for å sikre langsiktig konkurransedyktighet for sine europeiske crackeranlegg.

«Vi er et av svært få selskaper som kunne ha gjennomført et slikt trekk», sier Fernando Mota, INEOS’ leder for råstoffer, energi og CO2. «Vi så muligheten tidlig og handlet raskt på en arena i hurtig utvikling.»

De første forsendelsene av gass ankommer neste år, og markerer en spennende ny fase i europeisk petrokjemisk industri. Dette plasserer i realiteten INEOS’ crackeranlegg på Rafnes i Norge og i Grangemouth i Skottland fremst i feltet.

Gründerinnstillingen

Og når like barn leker best kan det skje utrolige ting, noe INCH oppdaget da vi forsøkte å finne bevis for gründerskap i praksis i INEOS.

Eleanor Roosevelt sa en gang at fremtiden tilhører dem som tror på det vakre i deres drømmer.

Den tilhører også dem som er klare til å utfordre nåtiden.

I INEOS er dette en tilnærming som aktivt blir oppmuntret, feiret og belønnet. INEOS ønsker å bemyndige de ansatte slik at de ser mulighetene til å forbedre driften av selskapet – fra der de selv sitter – og at de har en glød og energi som får ting til å skje.

I 2009, i den verste globale konjunkturnedgangen på flere tiår, gjorde INEOS nettopp det. Selskapet så en sjanse, slo til raskt med en klar strategisk visjon, og skrev et nytt kapittel i historien om den europeiske petrokjemiske industrien.

«Det var noe helt nytt, en såkalt ‘game changer’», sier Bill Reid, forretningsdirektør i Olefins & Polymers Europe (Nord).

Etterspørselen i Europa gikk raskt nedover, fortjenesten var på rask vei nedover, Europas etylenfabrikker (såkalte crackers) ble nedlagt, og den største konkurrenten til INEOS gikk konkurs. Som om ikke det var nok, begynte kløften mellom energi og råvarer i Europa og Amerika å øke ettersom USA fant en ny måte å få ut enorme reserver av tidligere ubenyttet gass på, fra skifer.

«Du kan vel si at dette var den aller mørkeste tiden i vår industri, som det var i produksjonsindustrien generelt», sier Bill.

Men i desperate tider må man tenke radikalt.

INEOS besluttry at dersom de ikke kunne gjøre noe for å redusere Europas lammende energikostnader, så ville de sende billig etangass utvunnet fra skifer i Amerika til Europa for å bidra til en reduksjon av driftskostnadene, og for å opprettholde en konkurransedyktig global polyolefinindustri.

Planen fungerte. I 2012 klarte INEOS å få i stand en tilsynelatende nærmest umulig rekke transaksjoner for endelig å kunne sikre kontrakter på 15 år med de tre selskapene som skulle være ansvarlige for boring, distribusjon, kondensering og levering av hundretusener av tonn med etan hvert år fra Amerika til Norge og Skottland. Arbeidet med å bygge en gasslagringstank og terminal ved Olefins & Polymers-anlegget på Rafnes ble også påbegynt.

Når disse innskipningene begynner å ankomme Rafnes til neste år, er INEOS det første petrokjemiske selskapet i Europa som importerer billig gass fra USA, og sikrer seg dermed den konkurransemessige fordelen ved «skiferøkonomi».

«Ingen andre hadde tenkt på å gjøre noe slikt», sier Gerd Franken, administrerende direktør i Olefins & Polymers i Nord-Europa. 

INEOS-anlegget i Grangemouth i Skottland vil også dra fordel av en slik gründermentalitet, når Storbritannia begynner å ta imot skiferutvunnet gass fra USA fra 2016 for å supplere minkende ressurser fra Nordsjøen. Investeringen på GBP 300 millioner i en ny importterminal som har en 40 meter høy etantank med en kapasitet på 33 000 tonn, vil bidra til å snu et anlegg som gikk med tap, til ett som er lønnsomt. 

Denne gründermentaliteten er veletablert i INEOS’ kultur. De ansatte ønsker ikke bare å livnære seg, de vil også gjøre en forskjell. Og enda viktigere, de mener virkelig de kan klare det.

Det hører med til jobben i INEOS at man overvinner hindre, finner nye arbeidsmetoder og regelmessig utfordrer tingenes tilstand.

Konsernets gründermentalitet er også til stede i tilnærmelsen til oppkjøp, i dets strategiske visjon, og i evnen til å ta viktige avgjørelser raskt.

INEOS oppmuntrer alle, på alle nivå, til ikke bare å se problemer, løsninger og muligheter, men til å legge frem ideer om hvordan de kan løses, noe som INCH har oppdaget.

INEOS-forskjellen

INEOS er annerledes. Du ser det i ansiktene på dem som jobber der, og det ligger liksom i luften. Det er et spennende sted. INEOS har riktignok over tid vokst seg til å bli verdens tredje største kjemiske selskap, men selskapet har ikke mistet innstillingen det ble bygd på.

Når man jobber i INEOS blir man oppmuntret til å tenke selvstendig. Men det er også godt å vite at du har et team i ryggen som kan hjelpe deg hvis det blir nødvendig. For meg vil gründerskap si at man tar initiativet, inspirerer andre og driver noe frem til et resultat.
Stijn Dekeukeleire RTD-ingeniør
INEOS Oxide, Belgia 

Jeg jobbet tidligere i et mer tradisjonelt, såkalt ”blue chip” kjemisk selskap, hvor livet var trygt og bekvemmelig. INEOS-miljøet er mye mer utfordrende og krevende. Men nettopp på grunn av det, føler jeg meg mer involvert og i stand til å gjøre en forskjell, og resultatet er at jeg trives mye bedre i denne jobben. INEOS er hele tiden på utkikk etter å maksimere forretningsmuligheter gjennom innovative løsninger, enten de er tekniske, kommersielle eller økonomiske. 
Dave Hart
INEOS Nitriles, Seal Sands, Storbritannia

INEOS godtar ikke at ting må gjøres på en spesiell måte bare fordi de alltid har vært gjort på den måten. Selskapet liker å utfordre konvensjoner og streber hele tiden etter å oppnå de samme resultater samtidig som kostnader reduseres. Jeg liker det faktum at jeg arbeider i et selskap som utfordrer deg til å finne dine egne løsninger, men det kan også være vanskelig, og av og til frustrerende og ukomfortabelt. 
Paul McNulty
INEOS Nitriles, Seal Sands, Storbritannia

INEOS er et inspirerende miljø som lar deg gå så langt som tankene tillater. Mange tenker at de må jobbe veldig lange dager, men det å jobbe med de riktige tingene er viktigere enn å sitte bak et skrivebord i time etter time. Hemmeligheten er å holde fokus på det du driver med og stole på dine egne instinkter. Ettersom vår industri er i stadig forandring, må vi hele tiden tilpasse oss nye forhold og omgivelser, sette nye mål og implementere smartere løsninger. Hvis du har tro på deg selv er det så mye lettere å inspirere andre til å oppnå de samme målene. Du kan sitte og analysere resten av dine dager om du vil, men mens du gjør det blir du forbigått av konkurrentene. 
Peggy Gerits
Planleggings- og logistikkdirektør,
INEOS Oxide, Belgia

I INEOS oppmuntres vi til å tenke ‘utenfor boksen’ for å finne løsninger på problemer og utvikle bedriften. Vi ser nye muligheter hver dag på jobben. Selv om vi alle er forskjellige og har ulike evner og egenskaper så er innovasjon noe vi alle har til felles.
Carita Johansson 
HR-spesialist/kommunikasjonssjef, INEOS ChlorVinyls
Stenungsund, Sverige

Fordi vi ansatte oppmuntres til å finne løsninger på våre egne problemer føler vi at vi er involvert i vår egen skjebne. En slik ånd skaper et miljø som lett lar oss bygge solide nettverk med folk både i og utenfor INEOS. 
Johan Loots Sr.
Produksjonsingeniør for nyttetjenester + energi og karbon
INEOS Oxide, Belgia

INEOS er definitivt et selskap med gründerånd med hensyn til hvordan det utvikler sin drift, sine produkter og sine folk. Det er både stimulerende og givende å få frihet til å tenke i nye baner og kunne være åpen for nye muligheter. Vi ser bevis på det på arbeidsplassen, enten det handler om hvor trygg den er eller hvordan vi reduserer vår påvirkning av miljøet.
Kjell Andersson
Konstruktør, INEOS ChlorVinyls
Stenungsund, Sverige

INEOS føles som et helt nytt selskap, fullt av positivitet og pågangsmot. Det gir tydelig ansvar. De skjærer gjennom alt tull og oppfordrer folk til å finne løsninger, til å få jobben gjort. Jeg har jobbet i andre firmaer hvor jeg har vært så nedlesset av byråkrati og møtt så mye motstand, at jeg mistet all lyst til å jobbe der. Ikke hos INEOS.
Debbie Clark
Personlig assistent/kontorsjef
INEOS Group, Hampshire, Storbritannia 

INEOS drives på en helt annen måte sammenlignet med andre selskaper, særlig innenfor kjemisk industri. Mennesker som driver med hierarki vil ikke like seg her. INEOS tvinger deg til nytenkning, til å være fleksibel og rett frem og til å jobbe utenfor vanlige konvensjoner. Hvis du er en person som er komfortabel med det, som liker å ha stor frihet og som gjerne vil gjøre en forskjell, så er dette bedriften for deg. Det er fantastisk å ikke ha noen grenser bortsett fra de du selv setter. Her oppmuntres vi til å tråkke nye stier, utforske nye ideer og til å forstå hvordan alt henger sammen. INEOS handler om lidenskap – og vilje – til å drive tingene fremover. 
Dr. Anne-Gret Iturriaga Abarzua
Sjef for næringslivskommunikasjon
INEOS Olefins & Polymers Europe North 

Jeg er nyutdannet fra universitetet, og INEOS er i ferd med å gjøre meg til en go-get-it-ingeniør. Jeg blir opplært til å sette i gang og finne ut av ting selv, mens jeg samtidig har støtte og hjelp fra folk med lang erfaring når jeg trenger det. I INEOS får du både et konkret ansvar, og konkret ansvarlighet og eksponering i et forretningsmiljø. Hvis du har rett holdning og tenkemåte kan du komme langt, sjansen er absolutt der. Hver dag håndterer vi konkrete saker og problemer, og vi jobber sammen slik at de fleste problemer er løst når dagen er slutt.
Amadou Tounkara
I&E driftssikkerhetsingeniør
INEOS O&P USA 

I INEOS har vi frihet til å bruke vår kunnskap og våre ressurser til å utvikle innovative og verdifulle ideer på en proaktiv måte uten å engste oss. En slik tilnærming betyr at vi ikke bare driver med ”brannslukking” eller jobber på tradisjonelle, foreskrevne «status quo»-måter. 
Mark Gessner
Rådgiver for konstruksjon
INEOS O&P USA 

Jeg anser INEOS for å være et kjemisk selskap med gründermentalitet på grunn av dets vilje til å utfordre eksisterende arbeidspraksis og holdninger i samfunnet. Det er veldig tilfredsstillende å arbeide i selskapet for de oppmuntrer deg til å søke, finne og implementere løsninger på dine egne problemer. 
David Sopher
INEOS Nitriles, Seal Sands, Storbritannia 

Ledelsen i INEOS er modig og vellykket. Jeg trives så godt i jobben min at det ikke føles som arbeid. For meg vil gründerskap si å ta personlig ansvar for bedriften, og i årenes løp har jeg observert det rundt om i selskapet, spesielt under krisen i 2008/2009 og i senere tid under konflikten ved Grangemouth.
Manfred Hartung
Forvaltningsdirektør i energiavdelingen
INEOS Olefins & Polymers Europe North 

Det er interessant og spennende å jobbe i en organisasjon som utfordrer deg til å søke løsninger på dine egne problemer. I INEOS oppmuntres du til å være rådsnar, finne nye måter å arbeide på og utvikle din egen rolle.
Annika Petrusson
Administrerende direktørs assistent
INEOS ChlorVinyls, Stenungsund, Sverige 

En får ingenting inn med teskje i INEOS, og det betyr at du utvikler deg og lærer mye fortere enn du ellers ville gjort. Mangelen på et påtvunget hierarki åpner for at de ansatte virkelig kan utfolde seg, og selskapet kan ta æren for at hvert medlem av organisasjonen anser at de har en andel av dets suksess. Jeg ser bevis på gründerskap på jobben hver eneste dag, for jeg er omringet av folk som ikke er begrenset av stillingsbeskrivelsen og som konstant søker nye muligheter til å utvikle, forbedre og effektivisere bedriften. De gjør det av seg selv, uten at noen behøver å mase på dem. Selvdisiplin koplet sammen med driv og besluttsomhet går som en rød tråd gjennom hele organisasjonen. 

Gabriella Isidro,
Direktør for polymerprodukter
INEOS Olefins & Polymers Europe North

En dristig arbeidsstyrke

Ny tilnærming:

En ny tilnærming fra INEOS Oxide gjorde det mulig for bedriften ikke bare å tjene penger på avfall, men også å skape en vellykket virksomhet for to andre firmaer, samt fjerne tilsvarende 60 000 biler fra veiene.

Ballen begynte å rulle da INEOS begynte å søke etter bedrifter som kunne være interessert i CO₂ som ble produsert ved selskapets etylenoksidanlegg i Belgia.

«Vi produserer en god del CO2, og vi visste at det sikkert var mye det kunne brukes til, men det var ikke vårt marked», sier Hans Casier, administrerende direktør i INEOS Oxide, som allerede drev det mest energieffektive etylenoksidanlegget i Europa.

I stedet for å slippe all denne CO₂-en direkte ut i atmosfæren satte INEOS Oxide i gang prosessen med å finne to bedrifter som sammen kunne drive en vellykket virksomhet ved å bruke CO₂ til å lage ting som f.eks. sprudlende leskedrikker og tørris, som bevarer mat- og drikkevarer under transport fra lager til butikk.

INEOS introduserte Messer for Strombeek IJsfabriek, som gikk sammen om å danne et fellesforetak og som driver sin nye bedrift, BECO2, fra INEOS-anlegget i Zwijndrecht i Antwerpen.

«Vi overtalte dem til å bygge sin egen bedrift i stedet for å kjøpe CO₂ fra noen andre», sier Hans.

«De tar nå ca. 150 000 tonn CO₂, og vi deler på kostnader og infrastruktur.»

På presselanseringen av CO2-kondenseringsanlegget, ble CO₂ tatt rett fra etylenoksidanlegget og laget til kullsyreholdig vann med bobler. «Alle fra anlegget som var der tok et skritt forover, og tok et glass», sier Hans. «Vi tilbød det til pressen, og alle tok et skritt bakover. Det var et typisk eksempel på at folk flest ikke skjønner seg på kjemikalier»

Lokalisering av nisjemarkeder:

En ville kanskje ikke trodd at bygningsindustrien i Tyrkia var det mest opplagte markedet å henvende seg til når en var i ferd med å utvikle et nytt, effektivt isolasjonsmateriale, men akkurat det var tilfelle for INEOS Styrenics.

«Den tyrkiske økonomien har hatt sterkt vekst de senere årene, og offentlige bygningsregler er blitt betydelig strammere etter de katastrofale jordskjelvene i 1999 og 2011 da mange bygninger raste sammen», sier Rob Ingram, Chief Operating Officer i INEOS Styrenics. «Det var mange byggeprosjekter på gang, og isolasjon ble stadig viktigere ettersom standarden økte.»

Ekspandert polystyren (EPS) i form av hvite skumplastblokker, er et velkjent materiale til bygningsisolasjon i Europa og var allerede mye brukt i Tyrkia. Det som var nytt for det tyrkiske markedet var en grå versjon av dette materialet, med en 20 % forbedring av termale isolasjonsegenskaper.

INEOS hadde tre alternativer: kjempe for en større andel av det voksende markedet for grå EPS i Tyskland, hvor fordelene ved produktet allerede var kjent og hvor det er en sterk lokal produsent; vente på at resten av Europa skal følge etter og gjøre som Tyskland; eller se seg om etter alternative markeder og høste fordelene ved å ha vært først ute.

INEOS Styrenics valgte det tredje alternativet.

De arbeidet sammen med en av sine viktigste kunder i Tyrkia, og solgte fordelene ved sitt EPS Silver produkt til dem. Sammen så de for seg muligheten av å være de første til å presentere dette nye materialet på det tyrkiske markedet. De lanserte en felles markedsføring på en større nasjonal byggemesse, snakket med arkitekter og bygningsfirmaer om fordelene ved produktet, var vertskap for seminarer for industrien og skrev en rekke artikler i nasjonale fagtidsskrifter.

«Det var ingen umiddelbar suksess, men i løpet av fem år har vi økt salget fra ingenting til å bli en markedsleder», sier Rob. «Og det er kun fordi vi så at det var en sjanse, og kom oss inn på markedet på et tidlig tidspunkt slik at vi kunne etablere våre produkter som en høykvalitetsstandard.»

Lev i troen.

Å ha tro på en plan er like viktig som selve planen.

En slik tro reddet PP-anlegget til INEOS Europe AG i Sarralbe i Frankrike , et lite polypropylenanlegg som hadde gått med et tap på ca. 4 millioner Euro i året.

I 2012 overtok Xavier Cros, Polymers Business Manager i INEOS O&P South, anlegget, og implementerte en detaljert plan som tidligere hadde vist seg fullstendig mislykket.

«Ingenting av det vi gjorde var spesielt nytt eller noe spesielt gjennombrudd», sier han. «Forskjellen var at medarbeiderne ved anlegget denne gangen mente at forandringene faktisk ville gjøre jobben.»

Han snakket med hele arbeidsstokken og alle fikk et mål.

«Hver eneste person ved anlegget ble en del av planen, så det var opp til alle og enhver om den kom til å bli vellykket eller feile», sier Xavier.

Planen fungerte. Etter ett år gikk anlegget med overskudd igjen. «Denne suksessen har pustet nytt liv inn i anlegget», sier han. «Nå tror alle at vi kan gjøre det enda bedre i år.»

Dristige avgjørelser:

Lederskap krever mot.

For to år siden kjøpte INEOS katalysatorer og solgte dem videre til sine kunder. I dag produserer de sine egne, og selger ca. 500 tonn i året takket være en dristig avgjørelse om å bygge en fabrikk for katalysatorer i India.

«Hvis vi hadde bygd denne fabrikken i Europa eller Amerika ville det ha kostet fire ganger så mye», sier Peter Williams, CEO i INEOS Technologies.

INEOS arbeider nå i partnerskap med en lokal bedrift, og produserer katalysatorer som sendes til kunder over hele verden ved sin egen fabrikk .

«Vi tok en kalkulert risiko, men det er en svært konkurransepreget industri, den er viktig for oss og vi ville ikke hatt råd til å bygge en fabrikk ved noen av INEOS’ nåværende anlegg», sier han.

Produksjonen av katalysatorer ved fabrikken har vært så vellykket at bygging av en ytterligere fabrikk nå er underveis.

Produktinformasjon:

Metoksypolyetylenglykol (MPEG) hadde vært i bruk i nesten 50 år da INEOS ble etablert i 1998.

Det var et godt testet og utprøvd molekyl, men det hadde få bruksområder.

Kort tid etter at INEOS kjøpte det tidligere petrokjemiske BP-anlegget i Antwerpen, begynte de å se på hvordan mange kjemikalier kunne endres slik at de kunne bidra bedre og gi mer verdi for selskapet, og gi kundene bedre produkter.

MPEG var ett av disse. Men før INEOS endret på det, dro et team ut på markedet for å finne ut hva byggefirmaer ville ha og hadde bruk for.

«Ved å endre spesifikasjonen og arbeide sammen med viktige bedrifter, introduserte vi en helt ny teknologi i denne sektoren,» sier Hans Casier, administrerende direktør i INEOS Oxide. «Et godt eksempel er hurtigtørkende betong. Vi fant løsningen ved å endre produksjonsmåten for molekylet for å kunne imøtekomme behovene til et slikt bruksområde, og det resulterte i en kraftig økning i salg og bidrag.» INEOS sendte deretter et team til Mexico.

Vilje til å ta en sjanse:

Vilje til å ta en kalkulert risiko er også et tegn på ekte entreprenørskap.

CEO Peter Williams sier at hans team ved INEOS Technologies beviste det da de forsøkte å vinne en kunde i Mexico.

INEOS var på nippet til å lisensiere sin teknologi til et polymeranlegg i Mexico, men kunden var opptatt av at det var første gang INEOS hadde laget et av produktene som de hadde planer om å produsere i kommersiell skala.

«Vi visste at det var mulig ut i fra arbeid vi hadde gjort i vårt laboratorium, og vi var sikre på vår evne til å klare det», sier Peter.

For å overbevise kunden brukte INEOS et pilotanlegg til å produsere produktet og sendte det til Japan, hvor det ble konvertert til det som kunden ville ha – emballasje.

INEOS sendte deretter et team til Mexico for å teste emballasjen på markedet.

«Vi produserte kun to partier av produktet, og traff blink,» sier Peter. «Vi fikk oppdraget, og vårt forhold til denne kunden blir bare bedre og bedre.»

Tenk utenfor boksen:

Å tenke utenfor boksen kan spare millioner, noe INEOS Phenol oppdaget da de planla å gjøre et landområde de ikke brukte tilgjengelig for en nabobedrift i Antwerpen, i Belgia samt tilby bedriften å benytte deres kai.

Avtalen er et veldig godt eksempel på en situasjon hvor alle vinner, ettersom begge parter drar fordel av et slikt prosjekt. ADPO vil kunne bruke INEOS’ kai (en viktig fasilitet for en logistikk- og kjemisk lagringsbedrift basert i en stor havneby), og INEOS vil nå kunne bruke et nytt jernbane-sidespor, rørledninger og lastefasiliteter som ADPO planlegger å bygge rett ved siden av INEOS-anlegget.

«Hovedjernbanelinjen går rett forbi anlegget vårt, og de skal nå bygge sidespor derfra. Det betyr at vår fenol og aceton kan lastes rett på toget i stedet for å transporteres langs veien», sier Nick Williamson, leder for forretningsutvikling for INEOS Phenol. «Det koster flere millioner euro bare å bygge én kilometer med sidespor. Vi ville aldri selv ha kunnet rettferdiggjøre en slik investering, men ved å samarbeide på denne måten med ADPO har vi begge fått et positivt resultat. Ved å se på det vi har med litt andre øyne, har vi vært i stand til å skape verdi for vårt selskap.»

ADPO planlegger i tillegg en betydelig utvidelse av kaien, noe som betyr at INEOS kan ta inn større forsendelser av råvarer og eksportere mer.

«Dette er en viktig utvikling for selskapet som vil åpne for enda flere muligheter i fremtiden», sier Nick.

Kaldere og tøffere

Det er ikke alle som syns det ville vært like spennende, men noen, f.eks. Doug Stoup, vil alltid være tiltrukket av steder hvor ingen har våget å sette sine bein før.

Ingen har noen gang satt sine bein på den høyeste delen av det Øst-Antarktiske platået. 

Forskere sier at denne nesten 1000 km lange, frosne fjellryggen, hvor temperaturen kan bli så lav som ÷92 °C, er et ugjestmildt sted hvor ingenting egentlig kan vokse eller overleve. 

Det er så kaldt at et menneskes øyne, nese og lunger kan fryse innen få minutter. 

«Det er nesten som en helt annen verden der oppe, det er sånn jeg tenker meg at det må være å befinne seg på en annen planet», sier Ted Scambos, som leder forskningen ved US National Snow and Ice Data Center i Boulder, Colorado. «Det er ekstremt vanskelig å puste. Det kan faktisk gjøre vondt å puste. Det kan føles som om det brenner i nesen, og hvis du puster for fort inn kan deler av halsen og lungene bli skadet.» 

Polarforsker Doug Stoup har utforsket Antarktis flere ganger enn noen annen levende person, og kan mer enn de fleste om ugjestmilde steder. 

«Antarktis er mitt kontor», sier han til magasinet INCH, mens han går på ski nær Tahoe-innsjøen i California. «Det er et ugjestmildt sted, men jeg har ikke noe ønske om å dø. Jeg vil komme trygt hjem igjen.» 

Han er 49 år gammel, og betraktes som litt av en veteran ettersom han har reist, klatret, gått på ski og kjørt snøbrett i noen av de mest avsidesliggende steder på kloden. 

Kunne han derfor tenke seg å klatre opp dette avsidesliggende isplatået som i desember ble beskrevet av forskere som det kaldeste stedet i verden?

 «Absolutt», sier han. «Jeg har allerede vært på mange steder hvor ingen mennesker har vært før, så svaret er ja. Helt klart. Jeg elsker å utfordre meg selv til det ytterste, og jeg har så mange mål og drømmer.» 

Med utrolige ÷93,2 °C er det nesten dobbelt så kaldt som det kaldeste stedet Doug har vært før. Og han vet hvordan det er. 

«Du kan ikke stå stille», sier han. «Det er bitende kaldt. Du er helt nødt til å holde deg i bevegelse. Når du står stille forbrenner du kalorier bare ved å produsere nok varme til å holde deg i live. Hvis noe av huden eksponeres får du umiddelbart frostbitt.» 

Forskere oppdaget verdens kaldeste sted da de analyserte data fra satellitter som har gått i bane rundt jorden i 32 år. Den siste satellitten, Landsat 8, ble lansert i februar i fjor, og har tatt ca. 550 bilder av jorden fra en avstand på 705 km hver eneste dag. 

«Satelitten som går i bane rundt jorda akkurat nå, er en svært nøyaktig og jevn sensor som kan fortelle oss veldig mye om hvordan jordas overflate forandrer seg, hvordan klimaendring påvirker jordoverflaten, jordens hav og isområdene», sier Ted. «Det at vi har funnet det kaldeste stedet i verden, er bare en begynnelse.» 

Doug er enig i det. 

«Hvis du er fysisk og psykisk forberedt, og har det rette utstyret, mener jeg at alt er mulig», sier han. 

Doug har guidet flere team over det frosne Nordishavet til Nordpolen, og til Sydpolen i Antarktis i over 10 år. 

«Turen til Nordpolen er den hardeste i verden», sier han. «Etter hvert som isen beveger seg dannes det åpninger, og når du sover i teltet ditt kan du føle og høre at isen knirker, sprekker og flytter på seg under deg. Noen ganger høres det ut som den plystrer. Andre ganger høres den ut som et tog. Og så er det jo alltid fare for at du kan komme ansikt til ansikt med en isbjørn.» 

Det er helt vesentlig å være fysisk og psykisk forberedt på det som ligger foran en, men det er ikke nok i seg selv. Mange ekspedisjoner ville komme til kort uten riktig påkledning. 

«Kjemisk industri har spilt en stor rolle når det gjelder å skape utstyr som holder slike som meg i live», sier han. «Den gjør det mulig å lage høyteknologiske tekstiler og klær som hjelper med å holde varmen og å holde meg tørr i noen ganske ugjestmilde omgivelser, når jeg ikke er aktiv, samtidig som de er med på å kontrollere svette når jeg er i bevegelse.» 

Doug, som har bidratt til å designe noen av polarforskernes høyteknologiske klær, kommer snart

til å få bruk for sin erfaring når han skal hjelpe NASA i arbeidet med å få et menneske til Mars. 

Han skal snart reise til Devon-øya i Canada, som er den største, ubebodde øya i verden. Den er kald, tørr og artsfattig, og her finner vi et krater med en diameter på 20 km som ble dannet ved et meteorittnedslag for 23 millioner år siden. Alt dette betyr at det er et bra miljø for forskere som studerer hva som skal til for å klare å sende mennesker til Mars. 

Eksperter mener at NASA skal kunne klare å sende et team med astronauter til Mars innen 2030-årene. Akkurat som jorden, har Mars polare iskalotter, årstider, vulkaner, juv og ørkener. Men med temperaturer som blir så lave som ÷128 °C om natten, er det en god del kaldere. 

«Mars er ikke noe sted for pyser», sier en talsmann for romorganisasjonen. 

Det er et ord ingen ville finne på å bruke om Doug, som i 2008 nesten mistet livet da han forsøkte å krysse et område med bresprekker under en 47-dager lang ekspedisjon til Sydpolen langs en rute som polarforskeren Ernest Shackleton var den første til å forsøke seg på. 

Var han bekymret? «Neida», sier han. 

Har han noen gang vært redd? «Ja», sier han.

«Jeg tok en drosje fra Heathrow og inn til London en gang. Det var helt vilt.»

Mennesker som forandret verden

Hvis du skulle peke ut den største gründeren i hele menneskehetens historie, hvem ville du velge? Mannen som skapte iPhone, den ”vanskelige” eleven som senere oppfant den elektriske lyspæren, eller kvinnen som mente at alle kvinner kan være vakre. Det er et enkelt spørsmål, men ikke så enkelt å svare på, noe INCH fant ut.

APPLE

Steve Jobs (1955 – 2011) var én av grunnleggerne av Apple. Han og hans skolekamerat, Steve Wozniak, solgte sin første Apple-datamaskin i 1976. Han sluttet i Apple i 1985 etter mange uenigheter, men kom tilbake i 1996, og ble selskapets administrerende direktør i 1997. Han klarte å takle Apples dårlige lønnsomhet, og hadde oppsyn med utviklingen av både iPod, iPhone og iPad. Mange sa at hans største talent var evnen til å forutse markedet, og designe innovative produkter som alle ville ha.

FACEBOOK

Mark Zuckerberg (1984 –) begynte å skrive dataprogrammer mens han gikk på skolen. Flere selskaper – inkludert AOL og Microsoft – uttrykte en interesse for å ansette ham før han tok eksamen ved Harvard University. Han sa nei takk, og skapte Facebook i stedet. Hans sosiale nettverkssider har flere enn én milliard brukere, og en markedskapitalisering på over USD 150 milliarder. 

AMAZON

Jeff Bezos (1964 -) sluttet i en godt betalt jobb i et risikofond i New York for å grunnlegge e-handelsnettstedet Amazon i garasjen i 1994. Til å begynne med solgte de bare bøker, men han var ikke tilfreds med bare å være en bokhandler. Han ville at Amazon skulle bli bedre enn det. Han klarte å gjøre det så enkelt å handle på nettet at dagens kunder kan finne og kjøpe nesten alt de vil ha bare ved å trykke på en knapp. Amazon er nå den største forhandleren på Internett. 

STÅLINDUSTRIEN

Andrew Carnegie (1835 – 1919) er best kjent for å ha donert offentlige bibliotekbygninger, men han var også involvert i industriell virksomhet og ledet den enorme ekspansjonen i amerikansk stålindustri på slutten av 1800-tallet. Da han solgte sitt selskap til JP Morgan i 1901, ble det verdsatt til over USD 400 millioner. Hans drivkraft var et ønske om å hjelpe andre. Da han døde i 1919 hadde han gitt bort USD 350 millioner av sin egen formue. Han skrev en gang: «Den mann som dør rik, han dør i unåde.» 

FLY

Det aller første flyet ble oppfunnet av Wilbur Wright (1867 – 1912) og hans bror Orville (1871 – 1948). Etter å ha brukt mye tid på å observere fugler i flukt, viste de til slutt verden at mennesker kan fly da de den 13. desember 1903 gjennomførte en flygning på 12 sekunder og en distanse på 120 fot, noe som forbløffet alle. 

IKEA

Svenske Ingvar Kamprad (1926 -) begynte med å selge fyrstikker som han kjøpte i store partier i Stockholm, til sine naboer da han var 14 år. Han var forbløffet over at han kunne kjøpe et produktet og selge det videre med fortjeneste, og det ga næring til hans ambisjoner. Senere solgte han fisk, julepynt, penner, blyanter og frø. Da han var 17 år ga han sitt nye foretakende navnet IKEA, og la til mange flere varer. Da han var 21 solgte han også møbler, og da han var 27 – i 1953 – åpnet han sitt første IKEA utstillingslokale. I dag har IKEA varehus i 25 land og en årlig omsetning på over 21 milliarder euro.

THE CAR 

Henry Ford (1863-1947) gjorde bilen tilgjengelig for massene. Hans legendariske T-Ford var alt han mente en bil skulle være – den hadde en overkommelig pris og var pålitelig – men det kunne bare produseres noen få hver dag, og det var ikke nok til å tilfredsstille etterspørselen. Til slutt åpnet han en stor fabrikk med samlebånd, og ble etter hvert verdens største bilfabrikant med en bil som var enkel å kjøre og billig å reparere.

KOSMETIKK

Estée Lauder (1906 – 2004) var datter av en ungarsk immigrant. Hun grunnla sitt kosmetikkfirma i 1946, med kun fire produkter og en urokkelig tro på at alle kvinner kan være vakre. Hun begynte med å selge hudprodukter til skjønnhetssalonger og hoteller, og mente at for å kunne selge noe må man berøre kundene. «Jeg kom ikke til topps ved å drømme eller håpe på at jeg skulle klare det, men ved å jobbe hardt for det», sa hun ofte til sitt salgsteam. I dag hennes kosmetikk er en av de ledende merkene i verden.

JEANS

Levi Strauss (1829–1902) ble født i Tyskland, men flyttet til Amerika i 1847 for å arbeide for sine brødre. Seks år senere grunnla han sitt eget firma, som importerte klær, undertøy, paraplyer og stoff som han solgte videre til små butikker over hele USAs vestkyst. Det var imidlertid én kunde, en skredder, som ga Levi ideen om å produsere slitesterke ”midjeoveraller”, som vi nå kjenner som jeans. Det antas at disse buksene i begynnelsen ble sydd av individuelle syersker, men i 1880-årene, etter hvert som jeans ble stadig mer populære, åpnet han sin egen fabrikk. Resten er historie. 

KOMPASSET

Det var kineserne som oppfant det første kompasset under Han-dynastiet. Det var laget av polarisert magnetitt, en naturlig magnetjernstein. Kompasset gjorde at sjømenn kunne navigere trygt langt fra land, og det økte handel via sjøveien og bidro til Oppdagelsestiden.

OPPDAGELSESREISENDE

Portugiseren Ferdinand Magellan (1480 – 1521) organiserte ekspedisjonen som førte til den aller første jordomseilingen. Han satte sammen en flåte på fem skip, og til tross for voldsomme tilbakeslag, blant annet døde både kapteinen på ett av skipene som var på vei hjem, og Magellan selv (han ble drept i slaget ved Mactan), så beviste han at jorden er rund. 

TRYKKERIKUNSTEN

Johannes Gutenberg (1395 – 1468), var en tysk gullsmed og forretningsmann, som i 1436 oppfant en boktrykkerpresse med utskiftbare/flyttbare bokstaver av tre eller metall. Hans oppfinnelse, som han måtte låne penger til, revolusjonerte produksjonen av bøker.

DEN ELEKTRISKE LYSPÆREN

Thomas Edison (1847 – 1931) var den yngste av syv søsken. Moren hans bestemte at han skulle skoleres hjemme etter at læreren hadde beskrevet ham som vanskelig. Han lærte ikke å snakke før han var fire år, og etter det sluttet han aldri å spørre ”hvorfor?”. Da han var 12, begynte han å selge aviser, og senere publiserte han sin egen lille avis. Han søkte om over 1000 patenter i sitt liv, blant annet for den elektriske lyspæren, den første praktiske diktafonen, fonografen, og nikkel-jern-akkumulatoren. Han fikk sin siste patent da han var 83 år gammel. For mange vil han alltid være den største oppfinneren som noen gang har levd.

GOOGLE

Larry Page (1973 -) og Sergey Brin (1973 -) traff hverandre på Stanford University i 1995. Larry overveide å studere der, og Sergey ble bedt om å vise ham rundt. To år senere grunnla de to studentene Google, som etter hvert ble et av verdens aller hurtigst voksende selskaper noen gang. I dag er Google den aller mest populære søkemotoren. De har en enkel filosofi: Storartet er bare ikke godt nok. 

TEGNEFILMER

Walt Disney, som skapte uforglemmelige figurer som Mikke Mus og Snøhvit, var en pioner innen animasjon. I løpet av hans 43-årige karriere i Hollywood ble han kjent for å gjøre Amerikas drømmer til virkelighet. Han hadde ustoppelig energi når det gjaldt å gjøre animasjonskunsten helt perfekt. Da Technicolor ble introdusert i animasjonsarbeidet hadde han selv patent på det i to år, det vil si at han var den eneste som kunne produsere tegnefilm i farger.

INTERNETT

Datainnovatøren Sir Timothy Berners-Lee (1955 -) oppfant World Wide Web, et internettbasert hypermediainitiativ for deling av global informasjon mens han arbeidet i CERN, en europeisk organisasjon for forskning innen partikkelfysikk, i 1989. Forslaget var ment for en mer effektiv CERN kommunikasjonssystem, men han skjønte konseptet kunne bli implementert i hele verden. Den første nettsiden ble bygget ved CERN og gikk online den 6. august 1991.

TATA-GRUPPEN

J R D Tata (1904 – 1993) tok flysertifikat i 1929, og var den aller første i India som gjorde det. I 1923 grunnla han Indias første kommersielle flyselskap, Tata Airlines, som senere ble Air India. Han begynte i sin onkels selskap, Tata & Sons, som ulønnet lærling i 1925. I 1938 – da han var 34 år – ble han valgt til styreformann. Under hans ledelse vokste konsernets aktiva fra 100 millioner USD til 5 milliarder USD. Han begynte med 14 bedrifter, og da han ble pensjonist var det 95 selskaper i Tata-konsernet. 

COCA COLA

I 1886 brygget farmasøyten John Pemberton (1831 – 1888) en velduftende, karamellfarget væske. Han lurte på hva som ville skje hvis han blandet den med kullsyreholdig vann, og tok den med seg til Jacobs’ Pharmacy hvor kullsyreholdig vann ble tilsatt, og kundene fikk en slurk eller to. Da alle sa de likte det, begynte Jacobs’ Pharmacy å selge drikken for fem cent (ca. 30 øre) per glass. Pembertons regnskapsfører, Frank Robinson, ga blandingen navnet Coca Cola, og tok den videre fra en oppfinnelse til en forretningsvirksomhet. I dag har CocaCola Company en omsetning på over USD 35 milliarder.

CHINA YOUTHOLOGY

Zafka Zhang var én av grunnleggerne av markedsundersøkelsesfirmaet China Youthology i 2008. Selskaper som Audi, Nokia, L’Oreal og Daimler har alle brukt hans elektroniske tjenester til å komme inn i Kinas ungdomskultur, og til å forstå hvordan de bedre kan markedsføre sine produkter.

MICROSOFT

Bill Gates (1955 -) begynte å programmere datamaskiner da han var 13. Han avsluttet studiene ved Harvard for å fokusere på Microsoft, drevet av troen på at datamaskinen ville være et verdifullt verktøy på alle skrivebord på alle kontorer og i alle hjem. Han begynte å utvikle programvare til PC-er, og det førte til en revolusjon innen personlige datamaskiner. Bill Gates har allerede gitt bort 28 milliarder USD til sin stiftelse, Bill and Melinda Gates Foundation, og har nå som mål å utrydde polio med samme energi og drivkraft som han brukte til å bygget opp Microsoft.

FEDEX

Fred Smith (1944 -) brukte penger han arvet etter sin far og grunnla Federal Express, et globalt fraktselskap med ”levering over natten service”, på tross av at en professor hadde advart ham om at det ikke kom til å fungere. Hans selskap, nå kjent som FedEx, antas nå å være det største transportselskapet i verden. Det håndterer over åtte milliarder fraktartikler hver dag, og har virksomhet i minst 220 land. 

MOBILTELEFONEN

Martin Cooper (1928 -) kom med konseptet om en håndholdt mobiltelefon mens han jobbet i Motorola i 1973. Det sies at prototypen, som veide to kilo, kostet Motorola omtrent én million dollar omregnet til dagens verdi. Batteriet varte i 20 minutter, men det spilte ingen rolle for ingen klarte å holde telefonen så lenge. 

TELEFONEN

Alexander Graham Bell (1847 – 1922) var den første som fikk patent på den elektriske telefonen i 1876. Han forbedret designet, og i 1886 hadde over 150 000 mennesker i USA telefon. Han sa senere: «Den dag vil komme da mannen i telefonen vil kunne se den personen han snakker med.» 

PAPAYAMOBILE

Si Shen ble inspirert etter å ha lest The Road Ahead av Microsoft grunnlegger Bill Gates. Han ønsket å forandre verden; det gjorde hun. Etter å ha jobbet for Google i flere år, hun forlot og kom tilbake til Beijing, der hun og en venn lansert Papaya i 2008. Dag hun snur mobiltelefoner inn i sosiale nettverk. Programvaren lar folk dele bilder, sende meldinger og spille spill med andre, og det antas å ha mer enn 35 millioner brukere.

VIRGIN GROUP

Sir Richard Branson (1950 -) sluttet på skolen da han var 16 år, og begynte å selge plater til aller laveste pris til sine venner i 1970. Senere åpnet han en platebutikk i Oxford Street i London, bygde et innspillingsstudio og signerte artister som The Rolling Stones. Virgin-konsernet som han grunnla, består i dag av over 400 selskaper.

STARBUCKS

Det hele begynte med en kopp kaffe. Howard Schultz (1953 -) ble så inspirert etter å ha snakket med de ansatte ved Starbucks i Seattle i 1981 at han begynte som markedsdirektør i firmaet året etter. På det tidspunktet hadde Starbucks kun fire butikker. I 1983, på en reise til Italia, fikk han en visjon om å ta med seg den italienske kafétradisjonen til USA. Han sluttet i Starbucks en stund, håpet var at han skulle gjøre det på egen hånd, men han kom tilbake i 1987 og kjøpte opp firmaet. Starbucks har i dag over 17 000 kafeer i 60 land.

Slik bidrar journalister til å sette INEOS på kartet

I 2011, da den første utgaven av INCH ble publisert, hadde undersøkelser vist at INEOS’ merkevare ikke var så sterk som den burde være, gitt selve omfanget av selskapets aktiviteter og størrelse. Merkevaren måtte styrkes hvis de skulle klare å tiltrekke seg de aller beste studentene og potensielle investorer og påvirke politikere og media. Magasinet har, forhåpentligvis, bidratt til å løse disse problemene, men profilen til INEOS har nylig økt på en måte ikke engang styreformann Jim Ratcliffe kunne ha forutsett. 

INEOS kan ikke lenger beskrive seg selv som det største selskapet du aldri har hørt om. 

Helt siden hendelsene på Grangemouth i Skottland på slutten av fjoråret, har meningene til selskapet og grunnlegger og styreformann Jim Ratcliffe vært etterspurt. 

Aviser fra hele verden har vært opptatt av å inkludere artikler om selskapet og de som driver det. 

Sylvia Pfeifer, en journalist i Financial Times, sa at inntil for få måneder siden hadde INEOS vært lite kjent utenfor de som forholder seg til industrien. 

«Hvis Grangemouth-problemet genererte uønskede overskrifter, har det også lokket INEOS ut av skyggene,» sa hun. 

Men journalister har ikke bare vært interessert i INEOS’ suksesshistorie. De har også blitt bedt om å kommentere slike ting som industriens stilling i Storbritannia, virkningen av skifergassboomen i USA, den lammende kostnaden for energi i Europa og de store mulighetene for vekst i Kina. 

Forretningsredaktør Alistair Osborne skrev i The Daily Telegraph: «Jim Ratcliffe er kanskje ikke et kjent navn, men det er vanskelig å finne en annen britisk industrialist som, i 15 stormfulle år, har bygget en bedrift fra bunnen av til en global salgsmaskin til en verdi av 43 milliarder dollar. Ratcliffe er neppe en mann som mangler erfaring. Så når han sier at Storbritannia «ikke har vært et veldig attraktivt sted å drive produksjon i», eller at Storbritannia bør slutte å vingle angående skifergass og kjernekraft, så blir han hørt.» 

I et intervju med Brian Carney, en av redaktørene i The Wall Street Journal, ble Jim spurt om hva USA kan gjøre for å gjøre livet enda bedre for industrien i USA. 

«Kutt selskapsskatten,» sa han. «Det er mitt eneste problem. Hvis du tok den ned til ca. 30 %, ville USA være uslåelig.» 

I et intervju med Stanley Reed fra New York Times, snakket Jim om hvorfor han ikke ville se lønnsomme virksomheter i USA subsidiere de som taper penger i Europa.

Bernd Freytag snakket med INEOS da han skrev en artikkel for Frankfurter Allgemeine Zeitung. I artikkelen beskrev han selskapet som en pioner for sin beslutning om å importere lavkost etangass for å få ned driftskostnadene i INEOS’ europeiske crackere. 

Med henvisning til Jim, sa Bernd: «Hans syn på forholdene i Europa for den petrokjemiske industrien er dystre, og han spår vanskelige tider. Han deler ikke synet noen eksperter har om at den amerikanske skifergassboomen snart vil være over. Han er alene om å tro det, men han mener det er tull.» 

En lignende historie dukket opp i Le Monde. «Europa er ikke et bra sted for å gjøre forretninger akkurat nå, og det blir verre,» Le Monde-korrespondenten i London Eric Albert skrev i sitt aller første intervju med selskapet. «Jeg tror ikke folk forstår de utfordringene de står overfor.» 

The China Dailys Cecily Liu har skrevet artikler, som har dukket opp i aviser i Norge og Kina, som omhandler det store petrokjemiske markedet og den jevne etterspørselen som driver Kinas vekst. 

«Jeg visste om INEOS kun på grunn av fellesforetakene med PetroChina, men jeg visste svært lite om Jim,» sa hun til INCH.

«Etter Grangemouth ble han mer frittalende i media. Han vet hvordan han skal bruke talentene sine og er mer villig enn folk flest til å ta risikoer.»

Men én av utfordringene INEOS pleide å ha, eksisterer ikke lenger. 

«INEOS vokste så raskt at oppfatningen folk hadde av oss ikke holdt tritt med utviklingen,» sier Tom Crotty, konserndirektør for næringslivsrelasjoner. «Selv noen kunder sa de syntes vi var litt tilbakeholdne, i forhold til vår størrelse, i å legge frem synspunktene våre på markedet. Vi fikk også noen tilbakemeldinger fra investorer og media om at vi måtte være mer åpne.» 

I dag kan ingen lenger kritisere INEOS for dette. 

INEOS signerer enda en avtale for frakt av etan til Europa – og bestiller flere skip

INEOS har signert enda en avtale for å importere mer konkurransedyktig priset etan fra USA. Dette vil bidra til reduksjon av driftskostnadene for deres europeiske gasscrackere. 

INEOS Europe AG vil begynne å ta imot forsendelser fra CONSOL Energy i Pittsburgh fra neste år. 

«Dette gir oss mulighet til å fortsette å konsolidere konkurranseevnen til etylenproduksjonen i Europa,» sier David Thompson, direktør for innkjøp og leveringskjede. 

For to år siden var INEOS det første petrokjemiske selskapet i Europa som grep sjansen til å importere billigere energi og råstoff fra Range Resources i USA. 

I desember 2012 ble kontrakter på 15 år med tre amerikanske selskaper inngått. Disse selskapene ville ha ansvaret for boringen, distribusjonen, kondenseringen og forsendelsen av etan fra USA til INEOS’ Rafnes-anlegg i Norge. 

Den 7. mai i år annonserte INEOS at de hadde inngått en avtale med Evergas om å øke antallet fraktfartøy til seks. Disse skipene blir for øyeblikket bygd i Kina, og de kommer til å transportere etanen til både Rafnes-anlegget og INEOS’ Grangemouth-anlegg i Skottland. 

Skipene er de største, mest fleksible og avanserte fraktfartøyene for flere gasser som noen gang har blitt bygd. De gir INEOS mer fleksibel løsning for etanforsyningen med mulighet for å transportere LNG og LPG samt petrokjemiske gasser, inkludert etylen. 

“Den avanserte designen til disse fartøyene gir svært høy effektivitet og uovertruffen fleksibilitet for INEOS og sikrer en vedvarende og sterk posisjon i deres virksomhet,” sa Martin Ackermann, administrerende direktør for EVERGAS. 

Disse fartøyene som kan kjøres med to drivstofftyper, bruker ren LNG i topp moderne motorer som sikrer høy effektivitet, lave utslipp og reduserte drivstoffkostnader.

Business får smaken for nye eventyr

Baleycourt er en av de 12 bedriftene som er en del av INEOS Enterprises. Det er et lite område, omtrent på størrelse med 20 fotballbaner, men dens bidrag til INEOS’ suksess bør ikke undervurderes. 

Video

BUSINESS PROFILE: BALEYCOURT

00:00

INEOS Enterprises lanserer enda et nytt produkt i år – rapsolje. 

Det er første gang INEOS noensinne har våget seg inn på matmarkedet, men innen utgangen av 2014 vil det bli produser 15 000 tonn rapsolje på anlegget i Baleycourt, Frankrike. 

Bare tiden vil vise om det er en klok investering, men Ashley Reed, administrerende direktør i INEOS Enterprises, og driftsdirektør, Steve Dossett, som styrer virksomheten, er ikke i tvil. 

«Det er et nytt område for oss, men rapsolje blir stadig mer populært. Dette er hovedsakelig på grunn av de sunne egenskapene og prisen sammenlignet med olivenolje,» sier Ashley. 

Produksjonen av rapsolje, som er en rik kilde til vitamin E og inneholder halvparten så mye mettet fett som olivenolje, vil også bidra til å sikre at området, i hjertet av Frankrikes nest største vegetabilske oljeproduserende region, fortsetter å være konkurransedyktig. 

I mange år har Baleycourt produsert tonnevis av biodiesel for franske supermarkeder og oljeselskaper som Total. 

I 2008 styrket INEOS Enterprises Baleycourts posisjon ytterligere da det satt opp et fellesforetak, som heter INEOS Champlor, til en verdi av 80 millioner euro. De franske partnerne er jordbrukskooperativet SICLAE og gruppen C.Thywissen som utvinner olje fra rapsfrø. Dette førte til åpningen av en biodieselenhet, en rapsfrøknuser og et oljeraffineri. 

«Investeringen ble hovedsakelig drevet da den franske regjeringen promoterte et betydelig høyere nivå av biodrivstoff-”blending” enn hva EU krever», sier Ashley. «Hvert av drivstoffmarkedene (diesel og bensin) hadde individuelle sammensetningsmål med akutte økonomiske straffer for blendere hvis de ikke klarte å innfri kravet. Det betydde at vi skulle ha hatt et garantert marked.» 

Det ville også si at INEOS kunne knuse lokalt dyrket raps selv i stedet for å kjøpe det som rapsolje fra Tyskland, hvor det tidligere hadde blitt transportert for å bli knust. 

Investeringen var økonomisk gunstig og partnerskapet fungerte smertefritt. INEOS kjøpte rapsfrø til en konkurransedyktig pris og utvant oljen, slik at tusenvis av tonn med fornybart brensel for et sultent marked. Som en bonus ble biproduktet rapsmel brukt som et GM-fritt fôr for svin. 

På det meste produserte Baleycourt 140 000 tonn biodrivstoff og 180 000 tonn rapsmel hvert år. 

Men så begynte ting å endre seg. 

I 2010 innførte EU en ”double count”-lovgivning som oppfordret drivstoffprodusentene å blande avfallsråstoff, for eksempel brukt matolje og talg. I 2011 begynte den internasjonale oljehandelshubben, ARA, å mette det franske markedet med denne type drivstoff, noe som hadde en vesentlig innvirkning på etterspørselen etter ”single count”-rapsoljeprodukter. Baleycourts produksjonsvolumer falt. 

Til slutt ble import inn i Frankrike begrenset. De franske produsentene gjenvant markedsandeler, men markedsdynamikken hadde endret seg betydelig og franske statlige incentiver var også i ferd med å svinne hen. 

Året etter gjorde EU-kommisjonen en betydelig forandring i policyen for biodrivstoff med et forslag om å begrense mengden biodrivstoff laget av avlinger til 5 %. 

Så ble det i fjor innført ytterligere EU-lovgivning. Kort sagt hadde EU mistet sin appetitt for biodrivstoff. 

«Det er fortsatt mye debatt i EU-institusjonene, inkludert hva som er en avling, så det er ikke helt klart hvordan dette vil utvikle seg de neste årene», sier Ashley. «Men det er lite sannsynlig at det vil være mye, om noen, vekst i EUs gjennomsnittlige blendingnivåer i biodiesel.» 

INEOS bestemte at det var på tide å ta tilbake kontrollen – til å bli herre over sin egen skjebne. 

På slutten av fjoråret forhandlet de ned fellesforetakenes gjeld med bankene og kjøpte ut partnerne. Så ble de enige om en femårig, forbedret avtale med bøndene for deres raps, og restrukturerte Baleycourts virksomhet. 

«Vi hadde tenkt å bruke ekstrakapasiteten til å produsere rapsolje i stedet for biodrivstoff for en stund, men vi trengte samtykke fra alle parter,» sier Steve. «Fellesforetaket kunne ikke betjene gjelden til långiverne og hadde vært på vei mot konkurs siden slutten av 2010. Det kunne ha gått galt, men nå har INEOS en fremtid innen oljefrø og biodiesel, samtidig som de beholder den strategiske forsyningen av lokale frø fra de franske kooperativene. Dette nye prosjektet er kun toppen av isfjellet. Vi vet at det allerede finnes et meget stort oljemarked, men vi føler oss trygge på dette.» 

Frøene fra dette nye fellesforetaket blir nå sådd i åkrene som omgir den 25 hektar store tomten nær Verdun. 

Men Baleycourt, som sysselsetter 150 mennesker og har en avkastning på 250 millioner euro hvert år, handler ikke bare om biodrivstoff. 

Dette lille franske anlegget har også produsert myknere av høy kvalitet fra alkoholer og syrer i mer enn 40 år. 

Og virksomheten gjør det meget bra takket være utviklingen av INEOS’ CEREPLAS™-estere uten ftalater som nå brukes til å lage PVC-plastfolie og plastposer, dashbord for biler, vinylbelegg og slanger og poser for den farmasøytiske industrien. 

I løpet av de siste fem årene har tre nye produkter, polyetylentereftalat, trimellitates og dioctyl sebacates, blitt lansert på markedet, noe som har ført til en økning i salgsvolumet på 20 %. 

«Denne veksten har vi oppnådd ved å matche etterspørselen i markedet og å være proaktive på kundenes trender,» sier Steve. 

Ftalater bidrar til å myke opp plast og gjøre den mer fleksibel samtidig som den blir vanskeligere å knekke. Men deres bruk blir i økende grad gransket på grunn av bekymringer om potensielle helserisikoer. 

«I møte med disse bekymringene utviklet INEOS et alternativt, ftalat-fritt ester som gjør det samme,» sier Steve. «Noen av konkurrentene våre lager fortsatt produkter med ftalater så vel som ftalat-frie produkter, men vi tok beslutningen fordi det var viktig for oss å gjøre området 100 % fritt for ftalater. Selv om det begrenset våre salgsmuligheter betydde det at vi kunne love kundene våre at vi ikke ville, selv ved et uhell, levere produkter som inneholder ftalater.» 

Baleycourt, som ser mer enn 700 000 tonn av ulike produkter transportert inn og ut av anlegget hvert år, produserer også estere for smøremiddelmarkedet.

«Fremtiden av estervirksomheten vil fortsette å vokse betydelig ved å tilby skreddersydde og smarte løsninger,» sier Ashley. Det vil bli gjort ved å holde et årvåkent blikk på et stadig skiftende marked og å komme opp med innovative produkter for å innfri kundenes behov. 

«INEOS Enterprises er nå anerkjent som en sentral leverandør av estere i Europa, noe som er en betydelig prestasjon når du tenker på at esterkunder historisk sett er motvillige til å skifte leverandør på grunn av de lange godkjenningsprosessene som er påkrevd av kundene deres,» sier Ashley. 

Trygt på vei mot målet

Sikkerhet er uhyre viktig hos INEOS. Men,sånn må det være, fordi de opererer i et farlig miljø. Det kan godt være et nytt år på kalenderen, men INEOS’ tilnærming til personlig- og prosessikkerhet endrer seg ikke. Hvis noe, vil det bli enda viktigere og mer robust, som Stephen Yee forklarer.

Sikkerhet må ikke tas for gitt. Det krever mye hardt arbeid og ansatte, arbeidsgivere og entreprenører må forstå hva som står på spill når et selskap som INEOS gjør en feil. 

«Vår forpliktelse til sikkerhet starter på toppen som en kjerneverdi i vårt selskap,» sa Stephen Yee som er HMS-sjef for drift og miljødirektør i INEOS ChlorVinyls i Runcorn, Storbritannia. «Alle vi vet at en bærekraftig og langsiktig fremtid for våre virksomheter, hviler på rullebladet vårt innen sikkerhet, helse og miljø.» 

Fjoråret var et godt år for INEOS til tross for deres beslutning om å bytte til OSHA, (Occupational Health and Safety Administration). Dette er et strengere system fra USA for registrering av arbeidsulykker, skader og sykdommer, som muliggjør at andre kan bedømme våre resultater mot de beste. 

«Vi kan nå se at INEOS gjør det godt i sammenligning med selskaper som Shell og Dow Chemical,» sa Stephen, som samordner konsernets sikkerhetsrapporter. «Men dataene viser også at et lavere skadeomfang er oppnåelig. Basert på vår egen analyse, hvis vi ser fem år tilbake, er vi ca. 50 % bedre enn vi var i 2008. Og i 2013 ble det rapportert 70 færre skader.» 

Fjoråret var et spesielt godt år for INEOS O&P Europe North, som vant INEOS HMS-prisen for andre gang for deres resultater når det gjelder sikkerhet, og for å sette en god standard innen prosessikkerhet. 

Driftsdirektør Hans Niederberger sa at tydelig kommunikasjon var én av årsakene til virksomhetens suksess i fjor. Særlig med tanke på den vitale oppgaven HMS-linjelederne har med å holde alle informert om hva som forventes. 

«I tillegg har hvert enkelt område en egen vurdering vedrørende HMS-forbedringer i løpet av året. Disse kortene blir evaluert hver måned,» sa han. 

INEOS O&P Europe North rapporterte fire skader i løpet av 2013. 

«Det førte til en frekvens på 0,12 skader per 200 000 arbeidstimer,» sa han. «En frekvens i verdensklasse anses å være mellom 0,20 til 0,25.» 

Stephen sa INEOS ville bruke erfaringene fra de beste anleggene til å hjelpe de med de dårligste resultatene når det gjelder sikkerhet. 

«Vi kan og vil lære av hvordan de beste anleggene tilnærmer seg sikkerhet for å forbedre resultatene til alle virksomhetene,» sa han. 

Hos INEOS i Köln ble en hardtslående plakatkampanje, «Ulykker kaster lange skygger», lansert for å oppfordre alle ansatte til å tenke på de potensielle konsekvensene av sine handlinger på jobb. 

Juergen Schmitz er sjef for sikkerhet- og helseavdelingen og jobber blant annet med å levere viktige sikkerhets- og helsemeldinger til nesten 2000 ansatte og 1000 leverandører. Han sa at kampanjen er blitt godt mottatt, men det var vanskelig å etablere en relasjon mellom kampanjen og det faktum at områdets sikkerhet har forbedret seg. 

«Mange yrkesrelaterte sikkerhetskomponenter har bidratt til forbedringen,» sa han. 

I tillegg til kampanjen, sa han, har alle lærlinger og avdelingssjefer, fra skiftleder til direktør, gjennomgått obligatorisk sikkerhetsopplæring i 2013. 

Når han ser tilbake på fjorårets suksess, sier Stephen at det finnes noen «fremragende milepæler». 

Ingen, sa han, hadde blitt skadet ved INEOS ChlorVinyls-anlegget i Sverige siden 30. desember 2010. 

«1000 dager uten å registrere en eneste skade er noe som anlegget skal være svært stolt av,» sa han. 

Helen Axelsson, som er ansvarlig for HMS og kvalitetssikring, knytter anleggets imponerende sikkerhetsstatistikk til 10 år med fokus på de ansattes atferd. 

«Vi har et åpent sikkerhetsklima, der alle kan snakke hvem som helst hvis de tror noen arbeider på en utrygg måte,» sa hun. «De siste tre til fire årene har vi brukt uttrykket: “Vi har alltid tid til å jobbe på en trygg måte”, og jeg tror at alle, både ansatte og leverandører, føler at det er sant.» 

I fjor iverksatte hver INEOS-virksomhet, til tross for en utfordrende tidsplan som de satt for seg selv, 20 sikkerhetsprinsipper utviklet av ledelsen for prosessikkerhet i INEOS som er basert på faktiske hendelser eller nestenulykker. 

«Vi har ikke bare implementert dem, men hver enkelt bedrift har blitt uavhengig kontrollert,» sier Stephen. 

«Hovedkontrollørene var anleggs- og produksjonsledelsen fra andre anlegg. Dette oppfordrer anlegg til å dele beste praksis.» 

Han sa imidlertid at folk ikke bør bekymre seg altfor mye for statistikk. 

«Vårt fokus er enkelt,» sa han. «Vi tar ett skritt om gangen og fokuser på hva vi alle kan gjøre for å forebygge skader på de som jobber på våre anlegg. De gode resultatene vil følge etter.» 

Men som med de fleste ting så er det alltid rom for forbedring. 

«Jeg synes det er frustrerende at det fortsatt er skader som skjer som lett kan forhindres hvis folk stopper opp og tenker før de handler,» sa han. 

Som en gruppe ønsker INEOS også at hver enkelt bedrift ytterligere forbedrer sin sikkerhetsstatistikk med 10 %. 

«Det er utfordrende HMS tiltak,» sier Stephen. «Men de er oppnåelige.»

Ekspertene ser på alternativene

Radikal tenkning fra INEOS sin side i 2009 vil begynne å gi utbytte neste år. Da ankommer nemlig de første leveransene av lavkost etanol fra USA til Rafnes i Norge. Dette vil redusere driftskostnadene ved INEOS sine gasscrackere i Europa. Men hvorfor stoppe der? Det er spørsmålet INEOS nå stiller seg. 

INEOS hater å sløse. Det inkluderer òg sløsing av muligheter til å effektivisere selskapets drift. 

INEOS sikret seg avtaler på 15 år med to amerikanske selskaper for å importere billig skiferavledet etan. Dette vil bidra til å redusere driftskostnadene ved selskapets fabrikker i Europa og etter dette ser INEOS nå til Storbritannia. 

Et nytt team, ledet av Gary Haywood, vurderer nå fordeler og ulemper ved å fortsette å utvikle skifergassleting og produksjonsstart i Storbritannia. I dag er det ett av de få landene i EU som innser betydningen av hydraulisk frakturering, eller fracking – prosessen som muliggjør ekstrahering av gass og væsker fra skiferformasjoner. 

Den britiske regjeringens støtte til leting etter skifergass var en viktig faktor i INEOS sin beslutning om å satse på sitt eget prosjektteam i februar. 

«Uten statlig støtte ville utviklingen av skifergassproduksjon nesten være umulig,» sa han. 

Den britiske regjeringen har nå opprettet et kontor for ukonvensjonell gass og olje (Office of Unconventional Gas and Oil) for å fremme trygg, ansvarlig og miljøvennlig utvinning av Storbritannias gass- og oljeressurser fra skifer. De har i tillegg lovet skatteinsentiver for å oppmuntre til investering. 

«Regjeringen har erkjent potensialet skifergass har til å gi Storbritannia større energisikkerhet, vekst og arbeidsplasser. Samtidig ser de hvordan det kan bidra til at Storbritannias kjemi- og energikrevende industri lykkes,» sa Gary. 

Det er for tiden 176 Petroleum Exploration og Development Concessions (PEDL-er) for landbasert olje og gass i Storbritannia. Flere lisenser blir tildelt i løpet av året. 

Den amerikanske skifergassrevolusjonen har forandret petrokjemiindustrien i USA. 

Gassprisene i USA er nå om lag en tredjedel til halvparten av hva det er i Europa (og en fjerdedel av asiatiske priser), og crackerråstoff har også nytt godt av dette. Dennis Seith, administrerende direktør i Olefins & Polymers (USA), sa at effekten av reduserte energikostnader for amerikansk industri hadde vært intet mindre enn fenomenal. 

Kjemiselskaper i USA forventes å bruke mer enn 70 milliarder dollar innen 2020 på nye produksjonsfasiliteter takket være disse kostnadsfordelene. Faktorene som påvirker gassprisene i Storbritannia, er komplekse og på noen måter annerledes enn i USA. Det er lite sannsynlig at virkningen av betydelig skifergassproduksjon på gasspriser vil direkte speile den amerikanske situasjonen, men det er ingen tvil om at utviklingen av denne nasjonale ressursen vil forbedre konkurranseevnen til det britiske gassmarkedet, samt ha en positiv innvirkning på energisikkerhet, betalingsbalansen og arbeidsplasser. 

I januar, etter det som har skjedd i USA, oppfordret Storbritannias statsminister David Cameron EU til ikke å pålegge forhastede regulatoriske krav på skiferleting fordi investorer vil se andre steder. «Olje og gass vil fortsatt bli produsert i tilstrekkelige mengder, men Europa vil gå tom,» sa han til World Economic Forum. 

I stedet oppfordret han EU til å omfavne muligheten. 

«Jeg forstår bekymringene noen mennesker har,» sa han. «Vi trenger de riktige forskriftene, og myndighetene må forsikre folk om at ingenting ville gå fremover hvis miljømessige farer er tilstede. Hvis dette imidlertid gjøres på riktig måte, kan skifergass faktisk ha lavere utslipp enn importert gass.» 

Garys team har allerede startet arbeidet. Storbritannia er anslått å inneholde store og uutnyttede reserver av skifergass. Spørsmålet er om gassen kan utvinnes på en økonomisk gunstig måte. En del av oppgavene til INEOS-teamet er å studere Storbritannias geologi for å identifisere de potensielle områdene for økonomisk produksjon. Selvfølgelig vil økonomisk produksjon av skifergass også kreve de riktige overflateforholdene, blant annet tilgjengelig areal og den nødvendige infrastrukturen. 

Teamet har også jobbet med andre kjemiske selskaper, energikrevende industrier og skifergassproduksjonsselskaper for å bestemme hvordan man best kan formidle til en skeptisk offentlighet at skifergass kan utvinnes på en sikker og miljøvennlig måte. 

«Miljøspørsmålet er vanskelig for øyeblikket,» sa Gary. «Folk er bekymret, men det vi trenger, er å få vårt budskap ut til folk. Vi må balansere uttrykkene for bekymring og frykt, som noen ganger kan være følelsesmessige og ikke nødvendigvis basert på vitenskap eller kunnskap om de foreliggende fakta.» 

INEOS har allerede vedtatt en strategi for å bidra til å overbevise publikum om det svært reelle behovet for skifergassutvinning. Dette gjør de gjennom sitt engasjement i diskusjoner i parlamentet, i media og gjennom INCH. Samtidig fremhever de fordelene til’e egne ansatte i håp om at de også vil meddele fakta med allmennheten. 

«Vi må fortsette å formidle budskapet om at kjemiske og kraftkrevende industrier i Storbritannia må være konkurransedyktige, eller så står de overfor en svært dyster fremtid,» sa Gary. «For øyeblikket opplever Europa en økende konkurranse fra både USA og Midtøsten, hvor energi- og råstoffkostnadene er svært lave. Vi må forklare at utviklingen av skifergassressursen vår er en måte vi kan hjelpe til på her.» 

INEOS kan bruke skifergass som råstoff eller energikilde for sine etylencrackere, men de eier også land, rørledninger og lagringsfasiliteter i noen av de viktigste områdene som nå blir undersøkt i Storbritannia. 

«Alt dette, kombinert med INEOS’ velkjente produksjonsekspertise, sterke sikkerhetsfokus og gode relasjoner til lokalsamfunnene der vi opererer, betyr at INEOS kan bringe noe unikt til denne nye næringen”, sa Gary. “Til slutt kan INEOS dermed velge å bore etter skifergass selv.”

 INEOS har brakt vesentlig mye ekstern erfaring inn på teamet for å hjelpe til med evalueringen av denne spennende muligheten. Tom Pickering har ti års erfaring i onshore-gassleting og produksjon i Europa. Han har også søkt om, og fått, det største antallet britiske onshore-lisenser av alle søkere. Gareth Beamish har tretti års erfaring som geoviter hos store selskaper som ExxonMobil og BG Group, inkludert fem års erfaring med skifergassleting globalt. 

“Vi ser på hva som er fornuftig for oss,” sa Gary. “Vi er absolutt store støttespillere av skifergassproduksjon. Om vi kun er heiagjeng, om vi er direkte involvert i leting og produksjon, eller noe midt i mellom, er avhengig av vår vurdering av fordeler og risiko ved alternativene våre. Og til slutt er vi avhengig av hvordan INEOS Capital vurderer fordelene og risikoen, og hvordan de velger å distribuere ressursene i selskapet.” 

Hvis Storbritannia ikke klarer å benytte seg av sine enorme reserver av skifergass, mener Gary at det kan ha en dominoeffekt over hele Europa. 

«Vi kan ikke være sikre, men vi tror at en positiv utvikling i ethvert europeisk land vil sette tonen for resten av Europa,» sa han. «Folk vil ha sikre, konkurransedyktige og miljøvennlige energialternativer, derfor tror vi at hvis de hadde alle fakta om skifergassproduksjon, så ville de støtte opp om det.» 

Konflikten i Grangemouth

Grangemouth-komplekset, inkludert raffineringsfellesforetaket Petroineos, er ett av de tre største anleggene i INEOS. Det ble bygget for mer enn 50 år siden for å foredle olje og gass fra Nordsjøen. 

Video

Konflikten i Grangemouth

00:00

Anlegget har ikke gjort det så godt etter krisen i 2008, og har vært avhengig av årlige overføringer fra andre virksomheter i INEOS-gruppen for å overleve. I alt 600 millioner GBP (715 mill. euro) er overført fra gruppen i denne perioden.

Det er to virksomheter på dette komplekset, og de har ulike problemer. Raffinering er rammet av dårlig forretningsmiljø i Europa etter krisen, samt lave marginer. Det har også hatt dårlig pålitelighet og høye kostnader.

Midt i området for den andre virksomheten, Chemicals, ligger KG crackeren som omdanner nordsjøgass til olefiner. Disse gassene har blitt kraftig redusert de seneste årene slik at vi nå bare kan drive for halv maskin. I tillegg er kostnadsbasen altfor høy.

Grangemouth (kjemikalier og raffinering) har ikke maktet å håndtere sine høye faste kostnader som har strupet virksomheten fordi den lokale fagforeningen, Unite, ikke var villig til å drøfte alvoret i situasjonen.

Pensjoner er et godt eksempel på hva som truer konkurranseevnen. En normal pensjon på Grangemouth-anlegget koster 65 % av lønnen. Dette er ganske enkelt uoverkommelig. Lønningene er dobbelt så høye som gjennomsnittet i Storbritannia. Alle forsøk på å drøfte denne uholdbare situasjonen med fagforeningen ble bare møtt med et «nei» og trusler om streik. Unite truet med streik tre ganger i 2013, i februar, i juli og i september. Streiken i 2008 kostet virksomheten 120 millioner GBP, og berøvet Grangemouth for hardt tiltrengte investeringer i infrastrukturen.

Etter en «misnøyens sommer», grunnet fagforeningslederen, Stevie Deans, som dessverre misbrukte INEOS fasiliteter og informasjon, koblet med økende tap, besluttet vi at Grangemouth enten måtte godta endringer eller legges ned.

Det eneste scenarioet som kunne redde Chemicals fremtid, var å supplere den sviktende nordsjøgassen med skifergass fra USA, som både finnes i store mengder og er billig. Transport av store mengder gass krever imidlertid investeringer og infrastruktur. Det krever spesialskip og store import- og eksportterminaler som kan håndtere flytende gass ved minus 100 ºC. Nødvendige investeringer for at Grangemouth skal kunne innføre og foredle skifergass fra USA, er i størrelsesordenen 300 millioner GBP, hvorav 150 millioner GBP er nødvendig for å bygge importanlegget ved selve Grangemouth.

INEOS Capital ble enig med ledelsen før sommeren at de var beredt til å finansiere dette omleggingsprosjektet for Grangemouth, men bare på vilkår av at virksomheten tok tak i sin kostnadsbase, inkludert de uoverkommelige pensjonene og en samlet lønnspakke for operatørene på 100.000 GBP i året (120.000 euro eller 160.000 USD).

Ledelsen opprettet en «overlevelsesplan» for Grangemouth som involverte fjerning av den eksisterende pensjonsordningen, men med en erstatning i form av en «best i klassen»-pensjonsordning, lønnsstopp i 3 år og endringer i oppsigelsesvilkår og arbeidsfleksibilitet. Til gjengjeld samtykket INEOS i å investere 300 millioner GBP for å importere gass fra USA.

Unite nektet fortsatt å inngå i diskusjoner om «overlevelsesplanen», noe som betød at ytterlige tap var uunngåelig og ikke minst at virksomheter andre steder i INEOS-gruppen ville måtte fortsette å støtte opp om Grangemouth.

Vi ba de ansatte om å stemme over overlevelsesplanen, men dessverre ble resultatet delt stemmegivning.

Etter mye intern diskusjon etter dette skuffende resultatet hadde vi ikke mange valg utover å kunngjøre nedleggelse av Chemical-anlegget for å unngå ytterligere tap.

I ellevte time kunngjorde fagforeningen en reversering av sin posisjon, og godtok kravene om nødvendige endringer for å sikre finansieringen av 300 millioner GBP.

Når vi ser tilbake nå, ble resultatet svært positivt for anlegget. Det betyr at Grangemouth har en fremtid, og muligens også en svært god og langvarig sådan.

Det er imidlertid svært beklagelig at prosessen varte så lenge som den gjorde. Den gjorde at de ansatte og deres familier ble engstelige og kostet enormt mye penger, over 40.000.000 euro.

Den var unødvendig og bortkastet. Grangemouth må finne en konstruktiv måte å føre dialog mellom de ansatte og ledelsen på, slik vi gjør i praktisk talt alle de andre anleggene våre enten de er fagorganiserte eller ikke. Vi har hatt to streiker i de senere år med en kostnad på 200 millioner euro, år med aggressiv konfrontasjonsdialog med fagforeninger, flere streiketrusler og store tap. Verden er i endring, forretninger opplever nedturer og oppturer. Iblant er det nødvendig med endringer, og vi trenger et effektivt forum å diskutere dette i.

Jeg vil be de ansatte ved Grangemouth om å vurdere hvordan de ønsker å bli representert på en effektiv og konstruktiv måte i fremtiden, tatt i betraktning at både arbeidstakere og arbeidsgiver har fordeler av en vellykket fremtid for Grangemouth.

JIM RATCLIFFE

Grangemouth

Tvisten ved Grangemouth oljeraffineri tok en ny vending i høst.

Etter å ha hørt at den petrokjemiske fabrikken i Falkirk, Skottland vil fortsette driften etter en avtale med Unite, oppsto det beskyldninger om en kampanje med mobbing og trusler som et ekko fra de militante fagforeningene på 1970- og 1980-tallet.

En toppleder ved INEOS, selskapet som driver Grangemouth, hevdet at fagforeningen Unite sendte en mobb med protestanter hjem til ham, noe som fikk ham til å frykte for sikkerheten til sin kone og to små barn.

I mellomtiden sa datteren til en annen toppleder at hun hadde mottatt en «ettersøkt«-plakat som kritiserte faren hennes hjemme i Hampshire, hundrevis av kilometer fra Grangemouth-anlegget.

David Cameron beskrev påstandene som «temmelig sjokkerende» og oppfordret Labour Party til å undersøke påstandene mot fagforeningen, som er deres største bidragsyter.

Len McCluskey, Unites forbundsleder, forsvarer taktikken som «lovlig og berettiget» og tilføyer: «Hvis et styremedlem er involvert i det vi mener er et urettferdig angrep på arbeiderne og deres familier og lokalsamfunn, da mener vi at ideen om at ansiktsløse styremedlemmer kan fordufte til sine frodige forsteder og slippe unna med den typen handlinger er feil.»

Her snakker, Jim Ratcliffe, styreformannen for INEOS, om hvordan han konfronterte fagforeningen, og hva britisk industri kan lære av et fremgangsrikt Tyskland.

INEOS Styreformann, Jim Ratcliffe, reflekterer rundt Grangemouth-konflikten og den militante fagforeningen

På slutten av 2005 kjøpte INEOS opp Innovene, den petrokjemiske delen av BP, for 9 milliarder USD. Det firedoblet størrelsen på INEOS over natten og brakte med seg noen av verdens største industrianlegg. Ett av dem ligger i Köln i Tyskland.

Tre måneder seinere besøkte jeg anlegget i Köln, som er like stort som Grangemouth, men langt mer lønnsomt, og  jeg møtte fagforeningslederen. Hans navn var Siggi. Han raget 192 cm over bakken, og var kjent for å være en tøff, men rettferdig representant for de ansatte.

Etter 15 minutter med småprat sa han: «Jim, jeg liker ikke bonusordningen din.» Ganske forbløffet svarte jeg: «Hvorfor det, Siggi? Det er en meget sjenerøs bonusordning.» Han svarte: «Jeg skulle heller ønske at du ville bruke pengene på anlegget, på investeringer, vedlikehold og maling slik at vi kan være trygge på at det vil være jobber for de ansattes barn og barnebarn.»

Det har aldri vært noen streik på det anlegget, eller tillløp til det. Fagforeningen, på vegne av de ansatte, og INEOS har et felles mål: en langsiktig og god fremtid. De ansatte får beholde gode jobber, og INEOS gjør lønnsomme avkastninger og reinvesterer på anlegget.

Trist men sant, et kjemisk kompleks i Tyskland er alltid i bedre stand og mer effektivt enn et tilsvarende kompleks i Storbritannia. Og like beklagelig; den tyske kjemiske industrien har klart seg bedre enn sin britiske motstykke, som har gjennomgått en rekke nedleggelser i nordøst og nordvest.

Den konstruktive dialogen vi finner i Köln har vært en mangelvare ved Grangemouth petrokjemiske anlegg i Falkirk. Fagforeninger kan spille en viktig rolle i store organisasjoner, hvor det er vanskelig å snakke til tusen mennesker. De kan forhandle frem årlige lønnsforhøyelser med ledelsen, fremsette klager på vegne av de organiserte og gi forklaringer og råd ved kompliserte endringer i ansettelsesforhold eller pensjonslover. Etter min mening må de imidlertid forstå at en virksomhet må være lønnsom for å overleve, at verden er i stadig endring slik at bedrifter må tilpasse seg for å holde seg konkurransedyktige, og endelig at deres rolle er å sikre langsiktige arbeidsplasser for sine medlemmer.

På Grangemouth-anlegget har Unite truet med streik tre ganger i år – i februar, juli og oktober. I februar krevde fagforeningen en lønnsforhøyelse på 3,9 %, et nivå som virksomheten ganske enkelt ikke kunne makte. Siden anlegget ikke var forberedt på streik og det ganske enkelt ville vært for ødeleggende, hadde vi ikke noe annet valg enn å samtykke. I slutten av juli ringte forbundslederen i Unite, Len McCluskey, anlegget personlig og krevde gjeninnsetting av Stevie Deans – som akkurat hadde blitt sagt opp som følge av en avsløring av tusenvis av Labour Party-e-poster i systemet vårt – ellers ville han «få Grangemouth til å stoppe opp». Igjen, en streik ville ha vært til for stor skade på det tidspunktet. Og så, i oktober, kom dråpen som fikk begeret til å renne over. Unite erklærte streik på grunn av etterforskningen av Stevie Deans. Noe som imidlertid var kritisk og langt mer skadelig var at de nektet å delta i diskusjoner om anleggets framtid.

Uten endringer ville Grangemouth opplagt ha mislyktes. Virksomheten hadde ikke klart å tilpasse seg en verden som hadde gått videre og blitt mer effektiv og konkurransedyktig fordi fagforeningen hadde holdt et strupetak på anlegget. Hver operatør på Falkirk-anlegget koster nå nesten 100.000 GBP per år, hvis man tar med lønnskostnader på 55.000 GBP pluss pensjonsinnskudd på 35.000 GBP samt bonuser og sosiale kostnader. Dette utgiftsnivået er ganske enkelt ikke bærekraftig i vår industri.

Det er helt feil av fagforeninger i Storbritannia å tenke at vi er fienden. Det er vi ikke. Det er ikke nødvendig, og heller ikke relevant, å dyrke uenighet og fordreie de ansatte, eller stadig å true med streik. Det er galt med «brødre og søstre»-brev (det er hilsningsfrasen på beskjeder fra fagforeningen til medlemmene på stedet) som beskriver tvilere, eller andre som nedlater seg til å trosse fagforeningen, som streikebrytere. Det har også snev av mobbing. Ikke bare er det galt, men det er også truende og fremsettes for å slå ned på andres syn – en holdning som går helt på tvers av dagens samfunnsverdier, der ytringsfriheten står høyt.

Under konflikten uttrykte en kvinnelig ansatt i regnskapsavdelingen som var foruroliget over fagforeningens rasling, bekymring for jobben sin, og bekreftet at virksomheten var i økonomiske vanskeligheter (hun utarbeidet tallene hver måned) i en e-post som hun sendte ut til hele anlegget. Hun mottok uforskammede, anonyme telefonoppringninger.

Denne lille hendelsen ble mye omtalt i INEOS. Det oppskaket mange av oss at en kvinne i vårt selskap, mor til tre, ikke fritt kunne uttrykke sine synspunkter og bekymringer. Det bidro til at vi til sist besluttet at vi ikke ville akseptere en løsning for anlegget som ikke medførte endringer på mange fronter, men først og fremst i holdninger og arbeidsrutiner.

Fagforeningsproblemene ved Grangemouth-anlegget skriver seg fra 1970-tallet. For bare tre uker siden ble et halvt dusin venner og jeg guidet på terrengsykler langs knudrete stier høyt oppe i de italienske Alpene. En av deltakerne, Tony Loftus, som hadde vært driftssjef ved INEOS’ forgjenger, Inspec, avslørte i en samtale om problemene ved Grangemouth at hans første jobb etter avlagt kjemieksamen ved Manchester University hadde vært som universitetsutdannet trainee på Grangemouth-anlegget tidlig på 1970-tallet. Han sa, helt spontant: «Da jeg var i Grangemouth, var det ingen problemer. Vi hadde ingen streiker, og ledelsen gjorde som de fikk beskjed om.» Lite har endret seg siden da, og i dag sliter anlegget i forhold til sine tyske motparter.

Selv om fagforeringer ikke var en del oppveksten min, ble barndommen absolutt tilbrakt i et arbeiderklassesamfunn. Mine første 10 år bodde jeg i Failsworth, en forstad nord for Manchester, nær Oldham. Jeg husker jeg kunne telle mer enn 100 fabrikkpiper fra soveromsvinduet – det er sannsynligvis slik jeg lærte å telle. Vi bodde i en liten blindvei kalt Boston Close, i det jeg husker som en veldig koselig kommunal bolig. Den står der fremdeles. Jeg husker at faren min fortalte at da han var yngre, hadde han klatret opp i alle trærne i Miles Platting, en naboforstad hvor han vokste opp. Det var først mange år senere det gikk opp for meg at det ikke fantes noen trær i Miles Platting. Det er et langt sprang fra de frodige forstedene i grevskapene rundt London.

Disse samfunnene i Lancashire vokste frem sent på 1700-tallet. Arbeidere kom inn fra landsbygda på jakt etter arbeid og muligheter under den industrielle revolusjonen, som startet i hjertet av Lancashire. Storbritannia fant opp konseptet med produksjon. Jeg kan tydelig se av familietreet at mange av mine forfedre dro fra distriktene i Derbyshire til Manchester. Alle undertegnet navnet sitt med et kryss.

Jeg har utvilsomt en dragning til produksjon, som så mange andre fra denne landsdelen. Jeg er en sterk forkjemper for faktisk å fremstille ting i en stor økonomi som Storbritannia. Det betyr ikke at jeg har noe i mot tjenester. Det har jeg ikke. Men jeg mener at en robust, balansert økonomi krever en sunn produksjonssektor. Vi bruker en god del av inntekten på varer av forskjellige slag, fra vaskemaskiner til håndvesker (gudene vet hvorfor det er nødvendig med så mange), og det er sunn fornuft at vi selv bør produsere noen av disse varene i stedet for å importere dem.

Storbritannia er rammet av en kollaps i produksjonsbasen de siste 20 årene. En typisk økonomi er tredelt: landbruk, produksjon og tjenester. Landbruk er vanligvis nokså liten, under 10 %, tjenester er som regel den største sektoren, og produksjon kan være rundt 20 %, slik som i Tyskland.

For tjue år siden lå Storbritannia bare litt etter Tyskland, kanskje 2 eller 3 %. I dag er Storbritannias produksjonssektor bare halvparten av Tysklands.

Det åpenbare spørsmålet er hvorfor denne kollapsen skjedde, og om det betyr noe? For meg er det absolutt viktig. For stor avhengighet av tjenester fører til en sårbar økonomi. Tyskland kom seg igjen mye raskere og kraftigere enn Storbritannia etter finanskrisen i 2008/2009. Like viktig er det geografiske skillet her. The Midlands og Nord-England er mye mer tuftet på produksjon, og mange samfunn er rammet av stor arbeidsløshet. London er klart tjenestebasert, og lykkes bra med det. Men de er ikke den eneste aktøren på banen.

Jeg ser tendenser i regjeringen, som ligger i et «tjenestemiljø», det vil si i London, til å tro at fremtiden bare dreier seg om City og deres kjærlighetsforhold til finansielle tjenester. Vi bør lære av Tyskland, der de har sterke følelser for sin blomstrende produksjonsbase og anerkjenner at den har en nøkkelrolle i en balansert økonomi.

Som jeg ser det, skyldes den raske nedgangen i britisk produksjonsindustri tidligere regjeringers manglende forståelse av dens viktige rolle.

Storbritannia har ikke noe slagkraftig salgsargument for å tiltrekke seg produsenter. INEOS har flere anlegg i Storbritannia, men de er ikke så lønnsomme som våre anlegg i Tyskland, Belgia og særlig USA. Storbritannia har dyr strøm, kompetansen er ikke på samme nivå som andre land, pensjonene er høye og fagforeninger kan være vanskelige. Historisk sett var ikke regjeringen særlig innstilt på produksjon i Storbritannia. USA på sin side har ypperlig kompetanse, de fleste av våre anlegg der er ikke -fagforeningsorganiserte, energi koster en brøkdel av hva den gjør i Storbritannia, og de har et enormt marked. Tyskland er ganske enkelt gode på produksjon – slik vi pleide å være.

Det er ingen grunn til at ikke produksjonen skulle ta seg opp igjen i Storbritannia. Den nåværende regjering blir stadig mer oppmerksom på dens betydning for å opprettholde en sunn økonomi. Vi må aldri glemme at det var britene som oppfant produksjon.

For å gå tilbake til mitt hovedtema – fagforeningene og overskriftene som spør «Fagforeninger, bra eller dårlig?» – Jeg fastholder at fagforeningsstilen fra 1970-tallet fører til ruin. Siggi, den tidligere omtalte fagforeningslederen i Tyskland, befinner seg derimot i det 21. århundre. Han utfordrer, han tester, han rister treet og forhandler, men han råder alltid INEOS til å investere. En god fagforening er bra for arbeidsgivere – og for arbeidstakere.

Utfordrende tider

Kjemi har utrolig stor betydning for vår verden. Kan imidlertid den europeiske kjemiske industrien, som direkte bidrar med 500 milliarder euro til EU-økonomien, overbevise sine ledere til å lytte til industriens bekymringer slik at de kan konkurrere globalt? Tiden vil vise. Men tiden løper ut, som INEOS’ Tom Crotty forklarer. 

Video

Utfordrende tider

00:00

Europas status i verden er truet. Den petrokjemiske industri, som direkte bidrar med 500 milliarder euro til EU-økonomien, står i dag overfor store utfordringer ute og hjemme.

Men ingen av dem er livstruende hvis EU tar til fornuften i tide, sier Tom Crotty, INEOS’ konserndirektør.

«Europa har et klart valg,» sier han, «mellom en ond sirkel med nedgang eller en blomstrende sirkel med vekst.»

Uansett hvilket valg man tar, vil avhenge av to ting: EUs miljøpolitikk om å fjerne karbondioksid fra jorden, og om de utnytter sine egne ressurser for å redusere de stadig økende energikostnadene.

«Det er de to største problemene for EU,» sier Tom.

Europa er nå en av de dyreste stedene i verden å produsere petrokjemiske produkter.. Midtøsten er marginalt det billigste stedet, men takket være utvinningen av skifergass kommer USA raskt etter.

«For EU er det et problem at to av de store handelsblokkene som omgir dem har tilgang til mye billigere energi,» sier Tom.

Og det er tydelig.

I Frankrike koster det INEOS Olefins & Polymers dobbelt så mye som i USA å produsere ett tonn etylen.

«Virksomheten i USA er vår mest lønnsomme, og den europeiske virksomheten, uavhengig av målestokk, er trolig vår minst lønnsomme,» sier han.

Cefic, det Brussel-baserte bransjeforbundet som er talerør for den kjemiske industrien i Europa som helhet, mener at situasjonen vil bli verre i år før den blir noe bedre neste år.

«Cefic spår en beskjeden vekst på 1,5 % neste år,» sier Tom, styremedlem i Cefic. «En forsiktig vekst, men likevel en vekst.»

Denne veksten vil komme fra produksjonen av høykvalitets, innovative, høyverdige, miljøvennlige produkter for markeder som krever det beste, ikke nødvendigvis det billigste.

«Hvis du er på jakt etter en bestemt konstruksjonsplast for å lage en hovedkomponent til en splitter ny BMW, går du ikke rundt for å finne hvem som er billigst, du spør: ‘Hvilken er best?’»

Dette har så langt beskyttet Europas kjemiske industri.

«Det er viktig for Europas fremtid,» sier Tom. «Uten den beskyttelsen ville Europa bli oversvømt av billige kjemiske produkter. Men vi må fortsette å lage høyteknologiske produkter som er vanskelig å kopiere for konkurrentene.»

Ett av disse lages av INEOS. De spesialiserer seg på å lage polymer som franskmennene bruker i melkeflasker. Plasten må være i stand til å hindre kjemikalier i å sive inn i melken.

«Dette er ikke noe et stort anlegg i Midtøsten kan kopiere, eller vil ønske å kopiere, fordi mange av dem er for store.»

Til tross for dette er det likevel ingen grunn til selvtilfredshet.

Cefic jobber innstendig for å få EU-kommisjonen til ikke å innføre ytterligere miljøreguleringer uten å se til resten av verden.

De advarer at hvis EU realiserer sine miljømål for 2050 og dermed driver opp energi- og karbonkostnadene, vil det undergrave konkurranseevnen og føre til karbonlekkasje og et redusert investeringsnivå i EU.

«EU må evaluere utformingen av miljøpolitikken sin, fordi mer regulering driver opp prisene og får alvorlige følger,» sier Tom.

Cefic deler EU-kommisjonens mål om å fjerne karbon fra jorden. Det de ikke er enige om er hvordan det skal oppnås.

«Innføring av miljøreguleringer, isolert fra resten av verden, vil føre til nedgang for europeisk kjemisk produksjon fordi vi ikke vil ha råd til det,» sier han.

«Det vil ikke fjerne karbon fra jorden siden de samme produktene likevel brukes av Europas 350 millioner forbrukere. De vil simpelthen bli importert fra steder som Kina, hvor du får ekstra karbonbelastning fra produksjon og transport.

«Så du vil få økt mengde karbon og samtidig tap av arbeidsplasser i EU.

«Det er mer miljømessig og kommersielt fornuftig å oppmuntre europeisk industri til å utnytte sin tekniske ekspertise til å lage grønne produkter,» tilføyer han.

Tom hevder at ett tonn PVC som i øyeblikket lages i Kina med energi fra kullfyrte varmekraftverk, slipper ut sju ganger så mye CO2 som et tonn PVC laget i EU. Og det uten at man tar med i beregningen den mengde karbon som går med til å transportere produktet.

«Det er kanskje et ekstremt eksempel,» sier han. «Men det er et reelt eksempel.»

Så spørsmålet er: Er EU lydhøre?

EU-kommisjonens generaldirektør for energi og generaldirektør for næringslivet er det, sier Tom. Men han er ikke så sikker på generaldirektøren for miljø, som innfører reguleringene.

«Deres budskap er at EU må sette et eksempel for verden,» sier Tom. «Men realiteten er at resten av verden ikke følger etter. Europa går foran og amerikanerne sier ser dere senere. Vi kommer ikke til å ødelegge vår industri eller vår økonomi.»

Tom sier en karbonavgift bare ville fungere hvis den innføres globalt.

«Det er riktig at den beste måten å oppmuntre selskaper til å gjøre ting annerledes, er å gjøre det kostbart å produsere, og det er nettopp det karbonavgiften gjør,» sier Tom. «Men alle må gjøre det.»

«Hvis karbonavgift bare innføres i EU, vil til slutt ingen drive industriell virksomhet i Europa. De vil flagge ut til Kina, Midtøsten eller Amerika.»

Cefic tror det er nødvendig med en vekst på 9 % bare for å få europeisk produksjon tilbake til der de var før finanskrisen i 2008-2009, noe som medførte at en av INEOS’ viktigste konkurrenter gikk konkurs.

«Vi klarte oss gjennom finanskrisen fordi vi ikke var så avhengige av bil-, bygg- og anleggsindustrien som våre konkurrenter,» sier Tom. «For oss var det svært smertefullt, men ikke ødeleggende.»

I tillegg til trusselen om karbonavgifter er den kjemiske industrien også svært skuffet over EUs manglende vilje til å utvinne naturgass fra skifergass og dermed bidra til å redusere energikostnadene ved produksjon for industrien og forbrukerne generelt.

«Du kan fortsette å redusere dine egne kostnader, men det er en grense for hva du kan oppnå, og det er først da du setter deg inn i energipolitiske spørsmål,» sier Tom.

«Jeg vet det høres ut som hakk i plata, men det er et viktig spørsmål for oss.»

INEOS’ ChlorVinyls-anlegg i Runcorn nord i England bruker i øyeblikket like mye strøm som nabobyen Liverpool.

Cefic tror at den kjemiske industrien i Europa som sysselsetter 1,2 millioner, igjen vil møte tøff konkurranse neste år fordi de kjemper om markeder mot produsenter i USA som drar nytte av billig energi og råmaterialer takket være skifergassutvinningen.

Så langt er Storbritannia EU’s beste håp for billigere energi.

«Det er ingen vits å søke andre steder i Europa for øyeblikket, fordi motstanden er for sterk,» sier Tom.

Til tross for protester i Storbritannia – slik som i juli ved Balcombe, West Sussex – støtter den britiske regjeringen leting etter skifergass og har lovet å overlate kontrollen over viktige, komplekse, tekniske planleggingsspørsmål til miljødepartementet, landbruksdepartementet (Defra) og Environment Agency (EA) i stedet for lokale myndigheter.

Cuadrilla er ett av et dusin britiske selskaper som har konsesjon til å bore etter skifergass.

INEOS – med en cracker ved Grangemouth i Skottland som må finne en varig kilde for etangass for å drive den – ligger i forhandlinger med alle.

«Selvfølgelig ville vi involvere oss – vi er tross alt en kunde,» sier Tom. «Men spørsmålet er: Ønsker vi å bli enda mer involvert?» «Det vi vet, er at etangassen fra Nordsjøen så å si er borte, og med mindre vi finner en annen gasskilde vil vi få problemer med å drive crackeranlegget i Grangemouth etter 2017,» sier Tom.

I oktober,, etter at arbeidstakerne samtykket i å støtte anleggets overlevelsesplan, kunngjorde INEOS planer om å investere 300 millioner GBP i en terminal ved Grangemouth slik at de kan importere billig flytende gass fra Amerika

Den skotske regjeringen har også antydet at den vil bevilge 9 millioner GBP som et bidrag til å finansiere terminalen, og den britiske regjeringen har gitt tilsagn om  godkjennelse av en lånegaranti på 125 millioner GBP, uansett om Skottland stemmer for løsrivelse fra sine 306-årige bånd til England i folkeavstemmingen neste år.

«Vi trenger all deres støtte,» sier Tom.

Cracking begynner å dukke opp i Europa

Amerikas evne til å produsere kjemikalier til lavere kostnader har allerede hatt store ringvirkninger.

Verst rammet er Europas kjemiske industri, som hovedsakelig bruker råolje til å produsere de samme produktene.

I en nylig offentliggjort rapport fra KPMG i oktober 2012 spår Mike Shannon, global leder for kjemikalier og avansert teknologi, at det kan gi visse økonomiske problemer.

«Det kan føre til nedlegging av mindre lønnsomme anlegg – og noen land vil kanskje blokkere import fra USA for å beskytte lokal produksjon.»

Det har muligens allerede startet i Europa, som nå er et av de dyreste stedene i verden å produsere petrokjemiske produkter.

I september kunngjorte Total sine planer om å stenge et damp cracker-anlegg i Carling, Frankrike som gikk med tap. Nafta cracker-anlegget, som bruker råolje til å lage kjemikalier og har slitt de siste fem årene, blir nedlagt i 2015.

Det er ikke noen overraskelse for KPMG, som i 2009 spådde at 14 av de 43 cracker-anleggene i Europa ikke ville være lønnsomme utover 2015 på grunn av sterk konkurranse fra Midtøsten, Asia og USA.

På den annen side har vi USA med sine mengder av lavkostetylen kombinert med en nedgang i etterspørselsveksten hjemme, hvor selskaper nå er på utkikk etter ekspansjonsmuligheter.

USA er allerede nettoeksportør av etylenderivater, og volumet forventes å øke betydelig.

Øst ser mot vest

Kina går nå inn i en ny og spennende fase. Landet må fortsette å produsere råmaterialer for å kunne bidra til vekst, og det må kunne håndtere forurensningen som kveler byene ved å kutte i CO2-utslippene. Dette kan imidlertid Kina ikke gjøre på egen hånd. Landet trenger hjelp fra innovative, energieffektive bedrifter som innehar teknisk ekspertise, og kan vise til resultater når det gjelder sikkerhet. F.eks. bedrifter som INEOS. 

Den kinesiske dragen – lenge betraktet som et symbol på kraft, styrke og hell – har til nå tjent sine ledere godt.

Den har sett Kinas meteoraktige utvikling fra et lite, saktevoksende marked og til verdens nest største økonomi – hakk i hæl på USA.

Men den enestående raske veksten, for en stor del drevet av eksport og tung produksjon, er oppnådd på stor bekostning av miljøet. F.eks. slipper Kina nå ut mer CO2-gass enn noe annet land i verden.

Oppfatningen i resten av verden er at Kina bryr seg lite om miljøet.

Men Kinas ledere er ikke lenger villige til å akseptere dette.

Landets siste femårsplan markerer et dramatisk vendepunkt i tenkningen.

I flere år har Kina fokusert på eksport. Nå ser landet  mer på sine nærområder.

Kinesiske bedrifter oppmuntres aktivt til å inngå samarbeid med vestlige selskaper for å forbedre energieffektiviteten og oppnå vekst, som beskrevet i planen.

«Frøene ble sådd i femårsplanen», sa Rob Nevin, administrerende direktør for INEOS Nitriles. «Døren er åpen for forretninger.»

Tidligere i år innledet Kina et samarbeid med to av INEOS’ verdensledende bedrifter; INEOS Nitriles og INEOS Phenol. Målet er å bygge det største fenolanlegget i Kina samt en akrylonitrilfabrikk i verdensmålestokk for å kunne tilfredsstille landets økende etterspørsel etter petrokjemiske produkter.

«Det er enormt spennende,» sa Rob. «Kina er selve maskinrommet når det gjelder etterspørsel etter petrokjemiske og kjemiske produkter. Landet er motoren som vil trekke verden.

«For INEOS er det en mulighet til å operere på verdens største marked.

«Vi ønsket å  ekspandere, og INEOS’ markedsposisjon samt teknologiske  kunnskap gjorde oss til det perfekte valg.»

Kina ble ofte omtalt som en egen planet på jorden.

«Du må reise dit for å kunne sette pris på landets format», sa han. «Jeg har bodd i USA, men Kina er forskjellig fra alle andre steder i verden.»

INEOS Phenol er verdens største produsent av fenol og aceton. Kina er verdens raskest voksende marked både for kjemikalier som brukes til å produsere polykarbonat, plast, fenolharpiks, syntetiske fibre som f.eks. nylon, samt for løsemidler.

INEOS Nitriles er verdens største produsent av akrylnitril, som er nøkkelingrediensen i produksjonen av karbonfiber, og Kina kan ikke få nok av det.

Så snart begge anleggene er operasjonelle, vil INEOS Nitriles være den eneste produsenten som har fabrikker i alle de store akrylnitrilmarkedene i verden, og INEOS Phenol vil være det eneste selskapet som produserer aceton og fenol i Europa, USA og Asia.

«Verdens ledende produsenter kommer inn på verdens største marked», sa Rob. «Det er det perfekte ekteskap.»

INEOS Phenols samarbeid med den petrokjemiske bedriften Sinopec Yangzi vil gi 1,2 millioner tonn kumen, fenol og acetonsammmensetning ved Nanjing Chemical Industrial Park i Jiangsu-provinsen.

Fabrikken, som vil kunne produsere minst 400 000 tonn fenol og 250 000 tonn aceton hvert år, vil kunne oppfylle Kinas behov innen utgangen av 2016. Med den nye fabrikken vil også INEOS’ europeiske og amerikanske fabrikker kunne fokusere på vekst på sine egne markeder.

«Dette gjensidig nyttige samarbeidet representerer en viktig utvikling for INEOS Phenol og for INEOS i Kina», sa Harry Deans, administrerende direktør for INEOS Phenol. «Det er også den største kapitalinvesteringen som INEOS noensinne har foretatt.

«Det å knytte en sterk lokal partner som Sinopec YPC til vår ledende fenolteknologi og markedstilgang tilfører betydelig verdi til vår virksomhet og våre kunder.»

INEOS Nitriles har inngått samarbeid med statseide Tianjin Bohai Chemical Industry Group Corporation.

Sammen planlegger de å bygge og drive en akrylnitrilfabrikk i verdensmålestokk i Tianjin. Denne vil bli designet med nyeste INEOS-prosess- og katalysatorteknologi.

«Vi har ikke begynt å bygge ennå, da vi ikke har gjort ferdig detaljene, men vi har forhåpninger», sa Rob.

«Vi regnes av mange som ledende innen sikkerhet i vår industri, og vi har planer om å ta med oss våre svært høye standarder til Kina.

«Sikkerheten er ikke høy i Kina, men kineserne håper å lære av måten vi gjør ting på, både når det gjelder personlig sikkerhet og våre prosesser. Kineserne vil ha høye vestlige standarder.»

Samarbeid av denne typen og i dette omfanget med utenlandske selskaper er det Kinas ledere vil ha for å kunne håndtere fortidens problemer og oppnå en mer bærekraftig økonomi.

Landets klare langtidsvisjon om å gå over til en svært effektiv lavkarbonøkonomi ved hjelp av avansert produksjonsteknologi er forklart i Kina State Councils tolvte femårsplan.

I henhold til planen lover Kinas ledere å:

• fastsette nye grenser for energiforbruk

• straffe selskaper og industrier som forbruker mye energi, men produserer svært lite

• kutte karbonutslippene med opptil 45 % innen 2020

• redusere Kinas bruk av fossile brensler, særlig kull

• investere i energisparende teknologi og

• håndtere forurensning

Dette er en utfordring, men Kinas ledere mener at det er oppnåelig.

Rob, som har jobbet for BP i 25 år, sa at tempoet INEOS jobber i også virket appellerende på kineserne.

«INEOS er et enkelt og likefrem selskap å samarbeide med, og det har gjort enormt mye for oss», sier han. «Kontrasten mellom BP og INEOS når det gjelder å få noe godkjent, er som dag og natt.»

Han sa at når INEOS Nitriles hadde bestemt seg for riktig prosjekt, struktur og sted, ble forslaget sendt til styreformann Jim Ratcliffe, som så godkjente det.

«Enkelte ganger kan ting bli godkjent i skremmende fart», sa Rob, som har jobbet for INEOS i åtte år. «Men da må du også levere.»

Når det er sagt, forklarte Rob også at de kinesiske godkjenningsprosessene har blitt stadig vanskeligere i løpet av årene.

«For ti år siden kunne du begynt å bygge hvor som helst og fått bot», sa han. «Dersom man ikke bryr seg om det i dag, kan byggingen bli stoppet. I dag har man et enestående nivå av omtanke for miljøet og menneskene i det.»

Det er forståelig, sa han.

«I Kina er forurensning noe som berører folks liv», sa han. «I de store byene bruker folk ansiktsmasker fordi det kan være virkelig ille.»

Luftforurensning er nå den viktigste årsaken til sivil urolighet i Kina. Verdensbanken anslår at 16 av verdens 20 mest forurensede byer befinner seg i Kina.

Chinese Society for Environmental Sciences sa at antallet protester mot forurensning i Kina har steget med ca. 29 % hvert år siden 1966.

«I 2011 steg imidlertid tallet på alvorlige miljøhendelser med 120 %», sa nestleder Yang Zhaofei.

I september presenterte myndighetene i Beijing sin egen fempunktsplan for å bekjempe forurensning i hovedstaden.

«Det nye her er nivået av reell besluttsomhet, samt detaljnivået», sa Alvin Lin, direktør for China Climate and Energy Policy hos Natural Resources Defense Council i Beijing. «Man har en helt ny besluttsomhet når det gjelder det å virkelig foreta seg noe angående luftforurensning.»

The World Resources Institute sa at Kina og USA per i dag er ansvarlige for 43 % av alle globale utslipp.

Kinas problem er at landet bruker så mye kull.

«Kull er kilden til 70 % av all energi og nær 80 % av all elektrisitet i Kina», sa Luke Schoen, som skrev en rapport for The World Resources Institute.

Selv om landet har enorme innenlandske kull- og gassressurser, har det problemer med å få tilgang til dem, og derfor må man importere stadig mer fra utlandet. Oljen kommer fra Midtøsten og Afrika, kullet kommer fra Australia og Indonesia, mens gassen kommer fra Sentral-Asia og Australia.

«Kinas ledere innser at landets avhengighet av karbon som energikilde er et problem», sa Luke. «Den økende avhengigheten av energi fra utlandet er en strategisk bekymring blandt Kinas ledere.»

Kina har oppdaget enorme områder med skifergass, men i motsetning til USA har landet ennå ikke den nødvendige teknologien for å kunne utvinne denne gassen.

I mellomtiden konsentrerer Kinas ledere seg om å opprettholde veksten, samtidig som de utvikler retningslinjer for å oppnå kutt i karbonutslippene og nyttiggjøre seg mer ren energi.

«Kina investerer allerede mer i fornybare energikilder enn noe annet land», sa Luke.

I 2011 investerte landet $52 milliarder i fornybare energikilder – et tall som steg til $67,7 milliarder i fjor, 50 % mer enn USA.

Andre land ser kanskje på ren energi som en kostbar hindring for økonomisk vekst, men Kina gjør ikke det.

Landet mener at de nye retningslinjene vil bidra til at man kan opprettholde posisjonen som en viktig global aktør, samtidig som man kan håndtere klimaendringene – noe landet mener utgjør en betydelig trussel for den økonomiske fremgangen på lang sikt.